Redigerer Ole Richter (avsnitt)

== Siste dager ==
I 1885 bodde forfatteren [[Bjørnstjerne Bjørnson]] i [[Paris]], men brevvekslingen med Richter holdt ham oppdatert om den økende mistroen mellom Richter og Sverdrup. 15. mai 1885 diskuterte et sammensatt statsråd i Stockholm et forslag der Norge forbedret sin stilling i unionen noe, men til gjengjeld måtte godta at den felles [[utenriksminister]]en alltid skulle være svensk. 17. juni 1886 var forslaget gjenstand for diskusjon i Stortinget. Da frasa Sverdrup seg uventet ordlyden i forslaget, så venstrepressen oppfattet Richter som den ansvarlige og kastet seg over ham. Men Sverdrup hadde deltatt i de grundige diskusjonene i forkant av forslaget i 1885, og den protokollførte ordlyden 15. mai var straks telegrafert til Sverdrup som ikke hadde reist noen innsigelser. I slutten av juni 1886 skrev Richter til Bjørnson hvor skuffet han var over Sverdrup som lot ham sitte med svarteper.<ref>[[Francis Bull]]: «Ole Richter, Bjørnson og Paul Lange», ''Essays i utvalg'' (s. 174), Gyldendal, Oslo 1964</ref> 

I dette brevet  uttrykte Richter seg slik at Bjørnson vanskelig kunne tolke det annerledes enn en bønn om hjelp mot pressens angrep. Bjørnson løste problemet så diskret han kunne; han viste Richters brev til redaktørene av ''[[Verdens Gang (1868–1923)|''Verdens Gang'']]'' og ''Dagbladet'', og dermed ble det slutt på deres angrep på Richter. De var like diskrete som Bjørnson og fortalte ingen om Richters brev. Men uavhengig av Richter ergret Bjørnson seg mer og mer over Sverdrups politikk, og da han før i desember 1887 kom hjem fra Paris, var han fast bestemt på å felle Sverdrup.<ref>Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnson og Paul Lange», ''Essays i utvalg'' (s. 175)</ref> I februar 1888 kom Richter til Kristiania og snakket i statsrådsmøte åpent om Sverdrups «brudd på tro og love», et utsagn som raskt fant vei til avisene, selv om ingen navnga hvem som hadde sagt det. Bjørnson møtte Richter på hans hotellrom, men var så høyrøstet i sine tirader mot Sverdrup at Richter måtte be om et møte hos Bjørnson i stedet. Her sa Richter at han på tross av sin skuffelse over Sverdrup, ikke ville bidra til «nådestøtet». Bjørnson fikk ham i stedet overtalt til ikke å gå Sverdrups ærend i Stortinget mer. Likevel gjorde han nettopp det. For Bjørnson virket dette som et løftebrudd, og han skrev til vennen at nå ble han nødt til å kritisere ham offentlig. Bruddet gikk dypt; da Bjørnson kom til Stockholm våren 1888, nektet han å møte sin gamle venn.<ref>Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnson og Paul Lange», ''Essays i utvalg'' (s. 176)</ref>

Så kom Bjørnsons tale på [[Tullinløkka]] 17. mai 1888 der han rettet et kraftig angrep på Sverdrup, der han understreket at regjeringen til og med hadde mistet støtte fra sine egne medlemmer. Dette dokumenterte Bjørnson i ''Verdens Gang'' 23. mai 1888, der han skrev at Richter i et brev hadde fortalt ham at Sverdrups erklæring om at han ikke kjente til ordlyden i forslaget fra 1885, «var uriktig». Richter fikk ikke med seg at artikkelen kritiserte Sverdrup - slett ikke Richter - og følte seg sveket av Bjørnson da følgene meldte seg;<ref>Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnson og Paul Lange», ''Essays i utvalg'' (s. 177)</ref> for nå meldte Sverdrup at han og Richter umulig kunne fortsette i regjering sammen.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=[[Per Egil Hegge|Hegge, Per Egil]] |url=http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2421231.ece |tittel=Skuddet i Stockholm |publikasjon=[[Aftenposten]] |dato=14. mai 2008}}</ref> Richter fikk høre nyhetene om brevene og Sverdrup i [[telegram]] midt under selskapet for hans 59-årsdag den 23. mai. Richter kjente seg uhjelpelig kompromittert, og kalte åpent behandlingen et «[[snikmord]]».<ref name="brekke" />

Den 27. mai fikk Richter beskjed av kronprinsen om å søke avskjed, og han forsøkte å ta sitt eget liv den 29. mai. Selv om han nå fant det omtalte brevet til Bjørnson, og så at Bjørnsons gjengivelse var uriktig, ventet han med å sende dette til Sverdrup. Dette for å unngå at det skulle se ut som om han ville fortsette i embedet. Den 5. juni kom innstillingen om hans avskjed fra Christiania, og den 6. juni ble den vedtatt i ekstraordinært statsrådsmøte i Stockholm.

Richter ble foreløpig fortsatt boende i den norske regjeringsbygningen i Stockholm, [[Ministerhotellet]]. Han brukte tiden til å skrive en redegjørelse og i noen grad å planlegge sin fremtid. Pressekommentarene bidro imidlertid til å holde ham nede, både når det gjaldt hans ettermæle i regjeringen og muligheten for å kunne overta som norsk-svensk ambassadør i London. Den 14. juni trykket den svenske avisen ''[[Nya Dagligt Allehanda]]'' en artikkel som hevdet at Bjørnson hadde diskvalifisert Richter og at han manglet selvstendig karakter, diskresjon og disiplin.<ref name="sorensen">[[#refSørensen1984|Sørensen 1984]], s. 108.</ref>

Richter forberedte flyttingen til Trondheim om kvelden den 14. juni. Morgenen etter fortsatte han med forberedelsene i sitt arbeidsværelse i 3. etasje på Ministerhotellet.<ref name="sorensen" /> Resten av husholdningen spiste frokost, og ved titiden gikk Richters søster Julie opp for å se etter ham. Hun fant ham liggende død på gulvet, med en stor blodflekk på gulvteppet rundt seg.<ref name="sorensen" /> Han hadde angivelig skutt seg med en revolver én time tidligere. ''[[Dagbladet]]'' konstaterte samme dag, i nøkterne ordelag, at Norges statsminister i Sverige, Ole Richter, var «død ved egen haand» etter å ha «afskudt et Revolverskud i Munden».<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=[[Norsk Telegrambyrå]] |tittel=Statsminister Richter er død |publikasjon=[[Dagbladet]] |dato=15. juni 1888}}</ref>