Redigerer Nortraship (avsnitt)

=== Mer mannskapsproblemer ===
[[Fil:Ole Friele Backer i maskinen.jpg|miniatyr|En maskinist på vakt på manøverdørken, med redningsvest, noe som tyder på at skipet var i utsatt farvann. Maskinistene var en særlig utsatt gruppe om bord.{{Byline|Ole Friele Backer (1907—1947)}}]]
I løpet av sommeren og høsten 1940 var det en voldsom økning i skipstapene, fra 9. april til 30. desember 1940 mistet Nortraship 96 skip og hundrevis av sjøfolk, nesten samtlige i seilas over Nord-Atlanteren. Forlisene, manglende beskyttelse mot tyske ubåter og fly, den usikre situasjonen med Storbritannia alene mot Tyskland og på toppen av det hele den kraftige hyrereduksjonen<ref name="SeilingsnektKidnapping69" group="note" /> i juni førte til at et økende antall norske sjøfolk tok arbeid i land i USA, eller skiftet til andre lands fartøy i mindre utsatt fart.<ref name="SeilingsnektKidnapping67-68">''Sjømann, lang vakt'', side 67-68</ref> En god del av sjøfolkene som seilte på amerikansk fart var såkalte uteseilere som ikke hadde vært hjemme i Norge på mange år og røttene til landet var følgelig svakere.<ref name="SeilingsnektKidnapping67-68" /> Resultatet var mangel på sjøfolk, og det førte til at mange norske skip i amerikanske havner lå stille i flere måneder.<ref name="SeilingsnektKidnapping70">''Sjømann, lang vakt'', side 70</ref> 

En spesiell utfordring var den kommunistdominerte «Scandinavian Seamans Club of America» – SSC.<ref name="SeilingsnektKidnapping75-79">''Sjømann, lang vakt'', side 75-79</ref> SSC drev et utstrakt sosialt arbeid blant nordiske sjøfolk; samtidig som de sto på en nøytral linje i krigen og tildels motarbeidet Nortraships arbeid.<ref name="SeilingsnektKidnapping75-79" /> Støttet av norske og britiske myndigheter drev Norsk Sjømannsforbund en aktiv kamp mot SSC, et arbeide som de lyktes med, ikke minst fordi myndighetene gjennom Nortraship etterhvert gav bedre sosiale tilbud enn hva SSC kunne tilby.<ref name="SeilingsnektKidnapping80-94">''Sjømann, lang vakt'', side 80-94</ref> Norsk Sjømannsforbund agiterte også kraftig mot SSC og flere store møter med norske sjøfolk ble avholdt hvor representanter for de to organisasjonene diskuterte heftig, det kom til et klimaks i oktober 1940 hvor Norsk Sjømannsforbunds leder [[Ingvald Haugen]] angivelig ble hindret i å møte ved at han ble kidnappet.<ref name="SeilingsnektKidnapping80-94" />

Fra sjømannsorganisasjonene ble det argumentert at det eneste effektive botemiddel ville være høyere hyrer. Det medførte at hyreforhandlinger startet i London i juni 1940 som førte til at en ny hyreavtale med vesentlig høyere hyrer trådte i kraft fra 1. september 1940.<ref name="SeilingsnektKidnapping70-74">''Sjømann, lang vakt'', side 70-74</ref> Den britiske regjeringen var kritisk til dette, men Nortraship og den norske eksilregjeringens syn var at en ikke kunne stå mot sjømennenes krav og britene aksepterte endringen så lenge det var en generell hyreøkning og ikke gjaldt krigsrisikotillegget.<ref name="SeilingsnektKidnapping70-74" /> Enda en forhandlingsrunde ble avsluttet med en avtale som gjaldt fra 1. desember 1942, med en ny hyreøkning. Denne avtalen kom til å vare ut krigen.

Krigens krav om streng disiplin skapte andre problemer som var vanskelige å løse. Selv om den norske eksilregjeringen allerede 12. juli 1940 erklærte at alle norske statsborgere over 18 måtte registrere seg og ta tildelt arbeid var dette vanskelig å håndheve. Dette ble løst ved en britisk lov 22. mai 1941, «Allied Powers Maritime Courts Act», som ga allierte regjeringer anledning til å etablere domstoler på britisk jord, hvor alle unntatt de mest alvorlige saker kunne pådømmes.