Redigerer Norsk språkhistorie (1400–1800) (avsnitt)

====Endringer i bøyingsmønstre====
[[Kasus]]bøying forsvant ved at [[nominativ]], [[akkusativ]] og [[dativ]] falt sammen. I [[pronomen|personlige pronomen]] falt akkusativ og dativ sammen til [[objekt (språk)|objektsform]]. [[Totallsform]]er av de personlige pronomena forsvant mange steder: (''okkr'' = vi to, ''ykkr'' = dere to), men kan finnes blant annet på sørvestlandet.

Norrønt brukte ofte ubestemt form der vi bruker bestemt (slik bruk av ubestemt form finnes ennå blant annet på Sunnmøre, f.eks; far min, mor mi): ''Sá var einn draumr hennar, at hon þóttisk vera st&#491;dd í grasgarði sínum, ok taka þorn einn ór serk sér'' (Slik var én drøm hennes, at hun tyktes stå i hage sin, og ta en torn ut av serk sin). [[Artikkel (ordklasse)|Ubestemt artikkel]] – som var ukjent i norrønt – kom nå inn. 

I norrønt ble ikke verbet bare [[bøyd i tid]], men også etter om subjektet var i første, andre eller tredje person, entall eller flertall. Hver tid av verbet kunne altså ha opptil seks ulike former – mot i dag én. I 1800-tallets skriftlige dansk, svensk og landsmål, var verb også bøyd i entall og flertall, for eksempel ''eg er'' mot ''dei ero'' i landsmål. I talespråket fins flertallsbøying ennå i noen få dialekter, blant annet i Setesdal. Et eksempel er ''eg heve'' mot ''dei have'' i Valle.