Redigerer Norsk film (avsnitt)

== Fjernsynet/kinoen og 1970-årene ==
I [[1960]] begynte [[NRK]] sine regulære [[fjernsyn]]ssendinger. Dette førte til en stor nedgang i kinobesøk og allerede i [[1962]] gikk 65 prosent av norske kinoer med underskudd. Fra [[1970]] gikk folk kun på kino for en bestemt film som klarte å lokke dem ut av sofaen.
Kino ble nå sett på som «kultur» i samme bane som [[teater]] og [[bøker]]. Ettersom besøket sank, steg nemlig film og kino i offentlig anseelse og status.
[[Stortinget]] besluttet i [[1969]] å frafalle [[kinoskatten]] og kinoene slapp unna den nye merverdiavgiften.
Staten utdyper sitt engasjement utover 1970-årene med opprettelsen av [[Norsk Filmråd]], [[Statens skolekinoutvalg]]. [[Bygdekinoen]] ble hel-statlig, [[Norsk Barnefilmnemnd]] ble reorganisert og [[Norsk Film A/S]] fikk en opplærings- og utviklingsavdeling.

1970-årene dreiet seg bort fra 1960-årenes publikumsfilm over mot den mer individuelle og seriøse idé- og meningsfilmen. Men 1970-årene var også [[Olsenbanden]]s tiår med 13 filmer på 15 år fra og med [[1969]].

[[1975]] ble det store høydepunktet i norsk film etter fjernsynet.
3,9 millioner kinobesøk og nesten 21 prosent registrert på norske filmer. Mye av æren skal [[Olsenbanden]]s siste bedrifter og [[Flåklypa Grand Prix]] ha.

I [[1981]] kunne [[Kirke- og undervisningsdepartementet]] slå fast at «de etablerte produsentene» [[Norsk Film A/S]], [[Teamfilm A/S]] og [[EMI Produksjon]] hadde stått for 75 av de 99 filmene som hadde hatt premiere i 70-årene. Det var kommet en viss stabilitet i produksjonsmiljøet.

Politisk kritikk og revolusjon kom for så vidt kun til syne gjennom [[dokumentarfilm]]en. Temaer som [[monopolkapitalisme]], [[arbeidskonflikt]]er, [[oljeeventyret]] og [[Vietnam]] var resultatet av den norsk-svenske duoen [[Sølve Skagen]] og [[Malte Wadman]].
I en mer anarkistisk tone finner vi filmene til [[Wam & Vennerød|Wam]] og [[Wam & Vennerød|Vennerød.]]