Redigerer Norsk erstatningsrett (avsnitt)

===== Sentrale vurderingmomenter =====
''Tilknytning:''
: For at det skal kunne kreves at skadevolder burde reagert på risikoen må det i det minste foreligge et tilnytningsforhold mellom skadevolder og risikoen. Som regel er dette uproblematisk. Den som selv skaper risikoen ved sin egen aktive handling er alltid rette vedkommende til å reagere. Der «påstått skadevolder» ikke har skapt risikoen ved egen handling, men heller opptrådt passivt, kan det være problematisk om det foreligger tilstrekkelig nær tilknytning. Ansvar er da normalt betinget av at det foreligger et særskilt grunnlag som oppfordret til reaksjon. Eksempler på dette er der det foreligger instruks om å handle, for eksempel gjennom arbeidskontrakt, eller der risikoen er skapt av en innretning som skadevolder eier eller leier.

''Alternativ handling:''
: Skadevolders oppfordring til å reagere påvirkes av muligheten til å gjennomføre en alternativ handling som ville eliminert risikoen. Dersom det ikke forelå en alternativ handling som ville avverget risikoen, må «påstått skadevolder» gå fri for skyld. Der det foreligger en alternativ handling vil handlingens gjennomførbarhet og effektivitet utgjøre moment i vurderingen om «påstått skadevolder» burde reagert. Jo lettere det var å gjennomføre handlingen og jo mer effektivt den ville avverget skaden, jo mer taler det for at «påstått skadevolder» burde reagert. Dersom de alternative handlinger ville satt andre i fare kan det ikke kreves at «påstått skadevolder» burde reagert. Unntaket er der skadevolder kan klandres for å ha satt seg selv i en slik posisjonen, slik at det kan sies at han burde reagert på et tidligere tidspunkt.

''Risikoen størrelse:''
: Hvorvidt det kan kreves at påstått skadevolder burde reagert på risikoen og gjennomført den alternative handlingen beror på risikoens størrelse i art og grad. Risikoen må ha vært av en slik alvorlighet, både når det gjelder mulig omfang og sannsynlighet for skadeinntreden, at det ga «påstått ansvarlige» oppfordring til å gjennomføre den alternative handlingen. Det må altså her vurderes hvilke typer skade det var risiko for, og hvor sannsynlig det var at skade ville inntre.
: Dersom det var andre risikomomenter som var mer fremtredende og derfor mer aktuelle å rette oppmerksomheten mot, kan det tale for at påstått skadevolder hadde mindre oppfordring til å reagere på den aktuelle risikoen. Man kan si at skadevolderen da har mindre tankekontakt til risikomomentet

''Skadelidtes opptreden:''
: Skadelidtes opptreden utgjør en objektiv faktor i det risikobildet «påstått skadevolder» skulle reagert på. Dersom skadelidte har bidratt til skaden gjennom uventet og unaturlig opptreden, kan man si at skadeinntreden fremstod som mindre sannsynlig for skadevolder på det kritiske tidspunkt(altså tidspunktet det eventuelt skulle kreves at han burde reagert). Risikoen er i så fall mindre i grad, noe som senker oppfordringen til reaksjon.