Redigerer Norsk Kvinnesaksforening (avsnitt)

=== Statlig institusjonalisering av likestillingsfeltet i etterkrigstiden ===
[[File:Eva Kolstad ved Venstres hus.jpg|thumb|Minneplakett for NKF-leder, Venstre-leder, statsråd og likestillingsombud [[Eva Kolstad]] utenfor [[Venstres Hus]]; både NKF, Venstre og Likestillingsombudet har holdt til i bygningen.]]
[[Fil:Hanna Rydh.jpg|thumb|[[International Alliance of Women|IAW]]-president [[Hanna Rydh]] fra Sverige var en viktig inspirator for [[Eva Kolstad]] og for NKF i foreningens internasjonale orientering i etterkrigstiden]]
[[Eva Kolstad]] kom inn i foreningen som 28-åring i 1946 og ble dens mest markante lederskikkelse i etterkrigstiden, samtidig som hun var aktiv venstrepolitiker. Hun ble valgt til leder i 1956 og satt i 12 år. I Kolstads ledertid arbeidet NKF for en lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, som senere resulterte i [[likestillingsloven]] og etableringen av et statlig apparat for å fremme likestilling, herunder [[Likestillingsrådet]] og [[Likestillingsombudet]]. NKF har fra etterkrigsårene lagt stor vekt på ''likestilling som [[menneskerettighet]]'' og på arbeidet med internasjonale konvensjoner på feltet.<ref>{{ Kilde bok |forfatter=[[Clara Ottesen]]| dato = 1972 | tittel = Samtiden |kapittel=Likestilling – en menneskerettighet |url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481067_001?page=233 | side =223–225 }}</ref> Norges første kvinnelige høyesterettsdommer [[Lilly Bølviken]] var 1. nestleder i NKF 1960–1966.

NKF ble sammen med moderorganisasjonen [[International Alliance of Women]] (IAW) i Kolstads ledertid sterkt engasjert i internasjonalt samarbeid, særlig gjennom [[FN]]-systemet. NKF og IAW har siden arbeidet mye for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. I IAWs tidsskrift ''International Women’s News'' het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program». IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon, og slutten på andre verdenskrig markerte begynnelsen på en periode med et sterkt internasjonalt engasjement, spesielt i utviklingsland. Den daværende IAW-presidenten [[Hanna Rydh]] fra Sverige var sterkt internasjonalt orientert, og arbeidet systematisk for å bygge opp samarbeid i utviklingsland. Dette var delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen: «Det var oss eller kommunistene som ville organisere [kvinnene i] Midtøsten» skrev IAWs andre president [[Margery Corbett Ashby]].<ref name=Gerdov>{{cite journal |last1=Gerdov |first1=Christian |title=The ‘World-Embracing’ Hanna Rydh: An International Feminist (c. 1945–1964) |journal=[[NORA: Nordic Journal of Feminist and Gender Research]] |date=2022 |volume=30 |issue=1 |pages=7–19 |doi=10.1080/08038740.2021.1987981}}</ref> Rydh ble en viktig inspirator for NKF og Eva Kolstad, ikke minst i den internasjonale orienteringen i etterkrigstiden. IAW er – som NKF – historisk preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming», der eliten ses som de viktigste endringsagentene, samtidig som den hevdet å snakke for alle kvinner. IAW så det dermed som oppgaven til kvinner med høyere utdanning å gå foran for å fremme et mer likestilt samfunn, og arbeidet for dette gjennom tett kontakt med regjeringer og internasjonale organisasjoner.<ref name=Gerdov/>

Kolstad etterfulgte [[Margarete Bonnevie]] som norsk styremedlem i International Alliance of Women i 1949. Hun var svært aktiv i IAW helt frem til 1976, og ble gjennom IAW godt kjent med [[FN]]-systemet. Året etter at hun gikk av som NKF-leder ble hun valgt inn i [[FNs kvinnekommisjon]] som kandidat for regjeringene i alle de nordiske landene. Hun ble senere forbruker- og administrasjonsminister og leder i [[Venstre]]. Kolstad stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale» i tradisjonen etter Margarete Bonnevie.<ref name="Lønnå-1996-2">[[Elisabeth Lønnå]]: «[http://nbl.snl.no/Eva_Kolstad Eva Kolstad]», ''[[Norsk biografisk leksikon]]''</ref> I 1972 ble [[Likestillingsrådet]] etablert etter forslag fra NKF, og Eva Kolstad ble leder for rådet i 1975. Likestillingsrådet uttalte i 1984 at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeide».<ref name=ap1984 /> I 1978 fikk NKF gjennomslag for to av sine hjertesaker, [[likestillingsloven]] og etableringen av [[Likestillingsombudet]], og Kolstad ble utnevnt til det første ombudet.

NKF ble i etterkrigstiden preget av at kvinnesak i økende grad ble sett i sammenheng med menneskerettsparadigmet og de fremvoksende internasjonale menneskerettssystemene. I programerklæringen i den første utgaven av ''[[Kvinnesaksnytt]]'' (1950) vektla NKF-leder [[Dakky Kiær]] menneskerettighetene og viktigheten av internasjonalt samarbeid, og fremhevet FN-systemet som menneskerettighetenes viktigste forsvarer.<ref name=Kiær1950/> Mange NKF-medlemmer var også engasjert i menneskerettsarbeid utenfor NKF, bl.a. som tidlige medlemmer av [[Amnesty International]]. NKF-medlemmer var også godt representert i [[Human-Etisk Forbund]] fra etableringen, og både [[Margarete Bonnevie]] og [[Eva Kolstad]] hadde sentrale verv i HEF.

NKF tok på landsmøtet i 1966 initiativ til å etablere en norsk avdeling i [[International Planned Parenthood Federation]], nå kjent som [[Sex og Politikk]]. Legen [[Gertrud Günther]], som i flere år var leder i Drammen Kvinnesaksforening, stod bak initiativet. NKF samarbeidet med [[Den norske lægeforening]] om etableringen.

NKF tok før valget i 1967 initiativ til den tverrpolitiske ''Aksjonen kvinner i kommunestyrene'', som hadde som mål å øke kvinners politiske representasjon, og fikk med seg [[Einar Gerhardsen]] og [[Per Borten]] på aksjonen. Det ble gjennomført tilsvarende aksjoner i 1971 og 1979, i samarbeid med foreningens medlem og senere leder [[Torild Skard]] (de såkalte «kvinnekuppene»). I 1972 laget NKF i samarbeid med ''[[Dagbladet]]'' det første forslaget til en «kvinneregjering» i Norge.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1972-11-14 | tittel = Dagbladet | kapittel = Her er Norges første rene kvinne-regjering | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19721114_104_265_1?page=5 | side = 7 }}</ref>

[[File:KM Bruzelius (cropped).jpg|thumb|left|[[Karin M. Bruzelius]], NKFs leder 1978–1984 og 2018–2020 og norsk styremedlem i [[International Alliance of Women]] (IAW) 1979–1985. Bruzelius ble i 1989 Norges første kvinnelige [[departementsråd]] og i 1997 [[høyesterettsdommer]]]]
Kolstads politiske linje ble videreført av etterfølgerne, herunder [[Karin M. Bruzelius]], som var NKFs leder 1978–1984 og norsk styremedlem i [[International Alliance of Women]] (IAW) 1979–1985, og som ble Norges første kvinnelige [[departementsråd]] i 1989 og senere høyesterettsdommer. NKF hadde fra starten svært nære bånd til Likestillingsombudet, ikke minst som følge av Kolstads arbeid som likestillingsombud og gjennom at institusjonen hadde kommet i stand etter forslag fra NKF.

I 1970 gikk NKF inn for selvbestemt abort, noe som bidro til et brudd med [[Norske Kvinners Nasjonalråd]]. På det tidspunktet var selvbestemt abort fortsatt omstridt i store deler av den borgerlige kvinnebevegelsen som NKF tilhørte, og standpunktet var for sin tid forholdsvis progressivt. NKF, en organisasjon med tradisjon for å være hierarkisk og sentralstyrt, og som så på seg som en «elitetropp»<ref name=Lønn127/> i likestillingskampen, hadde lenge også vært misfornøyd med de lokale kvinnerådenes innflytelse i nasjonalrådet. Abortsaken skapte likevel fortsatt uenighet gjennom deler av 1970-årene, og foreningens sekretær og høyrepolitiker [[Baby Johannessen]], en representant for foreningens konservative fløy, gikk av i protest i 1973.<ref>{{cite journal|date=1973 |title= Sekretæren går av|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2022090680029_002
 |journal=[[Kvinnesaksnytt]] |volume=24 |issue=2 |page=}}</ref>

Flere yngre NKF-medlemmer var med å starte den andre feminismebølgen i Norge 1970 og landsstyremedlem i NKF Siri Nylander Mæland introduserte selve [[Liberal feminisme#Terminologi|begrepet feminisme]] i norsk sammenheng. I kontrast til 1970-årenes nye og venstreradikale kvinneorganisasjoner holdt NKF likevel fast på sin egenart og sitt liberale samfunnssyn, og NKF er grunnleggende uenig med de venstreradikale organisasjonene både i analysen av samfunnet og målet for samfunnet, som for NKF er et likestilt samfunn forankret i det liberale demokratiet og menneskerettighetene. For NKF er kvinnesak heller ingen kamp mot menn, og NKF er opptatt av å kjempe sammen med menn for et likestilt samfunn.<ref name=Kolstad1959/> NKF oppfattet dessuten seg selv som en forening som var i en helt annen liga enn noen av de nye kvinneorganisasjonene, som en forening som søkte å være bredt representativ for kvinner og menn som arbeidet for et likestilt samfunn, og som var rundt hundre år eldre. Lønnå skriver at «som eneste kvinnesaksorganisasjon sto NKF hele tiden først og fremst for [[likestilling]] [...] Kvinnesaksforeningens viktigste virkemåte var kontakt med myndighetene i et jevnt og faglig solid arbeid. Den trakk til seg kvinner som var opptatt av en ryddig arbeidsstil på et faglig solid grunnlag, som ønsket en tverrpolitisk organisasjon som kunne samarbeide med staten, men som også hadde vilje til [[Radikalisme (historisk)|radikale]] [i betydningen progressive] standpunkter, for eksempel i abortsaken [...] foreningen var ikke så synlig i mediebildet som de nystartede organisasjonene, men på sitt eget område oppnådde den mye. Flere av de sakene som må regnes som NKFs spesialiteter, ble ført fram til seier i løpet av 70-tallet: kontroll av lærebøker med hensyn til kjønnsroller, forskrifter om likestilling som mål for skolen, oppretting av Likestillingsrådet, Likestillingsombudet og forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame».<ref name="Lønnå229">Lønnå (1996) s. 229</ref> NKFs likestillingslinje «gikk av med seieren i den store ideologidebatten på 70-tallet» ved at «staten overtok foreningens grunnsyn».<ref name="Lønnå273">Lønnå (1996) s. 273</ref> Blant de venstreradikale kvinneorganisasjonene ble NKF oppfattet som en klart borgerlig organisasjon; en studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg omtalte NKF som del av den borgerlige (og mer spesifikt borgerlig-liberale og borgerlig-progressive) feminismen og uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon».<ref name=reiskampen>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1975 | tittel = Reis kampen blant arbeiderkvinnene | isbn = 8270941115 | utgivelsessted = | forlag = Oktober/AKP(m-l)s kvinneutvalg | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052308041 | side = 78–79 }}</ref> I 1977 foreslo [[Trondhjems Kvinnesaksforening]] at NKF skulle skifte navn for å tydeliggjøre at foreningen først og fremst står for [[likestilling]]. En del av bakgrunnen for forslaget var at begrepet [[kvinnesak]] ofte misforstås av personer utenfor kvinnesaksbevegelsen, som ikke er kjent med kvinnesaksbevegelsens liberale tradisjon og forståelse av kvinnesak som det samme som likestilling. Forslaget om navneendring fikk imidlertid ikke tilslutning,<ref name=Kvinnesaksnytt1978>{{cite journal|date=1978 |title= Landsmøtet|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2023021680078_002 |journal=[[Kvinnesaksnytt]] |volume=29 |issue=1–2 |page=7}}</ref> og flertallet la vekt på at navnet er svært tradisjonsrikt og at det ikke er noen motsetning mellom kvinnesak og likestilling; for NKF ''betyr'' kvinnesak kampen for et likestilt samfunn.<ref name=Lønnå1996s250 />

Blant viktige ledere i foreningen i 1980-årene var særlig [[Karin Bruzelius]] og [[Anne Kari Lande Hasle]]. Andre sentrale personer i foreningen var [[Bjørg Schonhowd Leite]], [[Else Michelet]] og [[Annelise Høegh]] (stortingsrepresentant for Høyre). Leite hadde også etterfulgt Eva Kolstad som leder for det statlige [[Likestillingsrådet]] i 1979, var styremedlem i [[UNIFEM]] og hadde sentrale roller knyttet til likestillingsarbeidet i bistandsforvaltningen. Hasle ble i 1990 utnevnt til departementsråd i [[Barne- og familiedepartementet]], og ble dermed den andre kvinnen etter Bruzelius som ble departementsråd i Norge.<ref>{{Kilde www|url=https://kvinnesak.no/nkf-nestledere/anne-kari-lande-hasle/|tittel=Anne Kari Lande Hasle|besøksdato=2021-11-17|språk=nb-NO|verk=Norsk Kvinnesaksforening|sitat=Anne Kari Lande Hasle var 1. nestleder i Norsk Kvinnesaksforening fra 1978 til 1982. Hun var også leder for NKFs største lokallag, Oslo Kvinnesaksforening. Hasle ble i 1982 regjeringens spesialrådgiver for narkotikaspørsmål og ble i 1990 departementsråd for Barne- og familiedepartementet. Hun var den andre kvinnen som ble departementsråd i Norge, etter Karin Bruzelius som også var Hasles forgjenger som NKF-nestleder og som var leder i NKF mens Hasle var nestleder. Hasle var den første direktøren for forskningsinstituttet NOVA fra 1996 og var departementsråd for Helse- og omsorgsdepartementet 1999–2013.}}</ref> Styremedlemmet og juristen [[Rakel Surlien]], som var miljøvernminister i Willoch-regjeringen og siden departementsråd i Justisdepartementet, var også Norges første medlem av [[FNs kvinnekonvensjon|FNs kvinnediskrimineringskomité]] i den perioden hun hadde verv i NKF.

I begynnelsen av 1980-årene stod Norsk Kvinnesaksforening bak opplysningskampanjen «Kvinner og valget» som ble finansiert av regjeringen. NKFs største lokallag, Oslo Kvinnesaksforening, hadde fra 1970-årene en meget aktiv gruppe for kvinnerettet bistandspolitikk, u-landsgruppen, som gjorde en pionérinnsats på feltet.<ref>Lønnå (1996) s. 248</ref> Dette markerte en økt vekt i NKF på det internasjonale likestillingsarbeidet og kvinners menneskerettigheter i utviklingsland. I 1989 var NKF sentral i [[TV-aksjonen]] «Kvinner i den tredje verden» og NKF var medstifter av TV-aksjonens etterfølger [[Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål]] i 1995.<ref name="om" />

Kvinnesaksbevegelsen som [[progressiv]] og likestillingsorientert bevegelse har lang tradisjon for å engasjere seg for [[Inkluderende språk|likestilt/inkluderende språk]], og bidro i etterkrigstiden til en kulturendring der kjønnede ord og titler (som endelsen -inne, som i «lærerinne») gikk ut av bruk i Norge. I 1955 henvendte NKF seg til regjeringen og ba om at tiltaleformen «[[frøken]]» ble sløyfet.<ref>{{ Kilde avis | dato = 1990-06-05 | tittel = Drammens Tidende og Buskeruds | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_drammenstidendeogbuskerudblad_null_null_19900605_0_125_1 | side = 32 }}</ref> For kvinnesaksbevegelsen har det alltid vært viktig at kvinner i samfunnet først og fremst skal ses på som mennesker – på lik linje med menn.<ref name=Nielsen1891/> Kvinnesaksbevegelsen har også engasjert seg for kjønnslikestilt språk i lovtekster, og fikk i etterkrigstiden gradvis gjennomslag for sitt syn. I 1979 innførte Justis- og politidepartementet retningslinjer for kjønnslikestilt språk i arbeidet med lovtekster. For kvinnesaksbevegelsen, også internasjonalt, ble det også tidlig naturlig å støtte opp om en inkluderende språkutvikling mer allment.