Redigerer Norrøn litteratur (avsnitt)

== Eddadikt og skaldekvad ==
[[Fil:Eiriksonnenes saga - vignett 4 - G. Munthe.jpg|thumb|Vignett fra ''Heimskringla'']]
[[Heltedikt|Heltekvadene]] er like gamle som [[Gudedikt|gudekvadene]], muligens tilbake til [[800-tallet]]. Noen av de samme sagnene finnes i ''Nibelungenlied''. [[Eddadikt]] og [[skaldekvad]] hører også til den samme perioden. Den eldste skalden som vi kjenner navnet på er [[Brage den gamle|Brage Boddason]] som levde en gang etter 800. De yngste Eddakvadene er kanskje blitt til så seint som første halvdel av [[1200-tallet]]. På den tiden, hvor kristendommen var blitt en etablert del av folks trosforestillinger og de gamle hedenske forstillinger tilhørte fortiden, var også skaldeskapens storhetstid forlengst over.

Det er stor forskjell på Eddadikt og skaldediktning. Eddadiktene forteller om gamle dager. Deres emner er de gamle heltesagn og mytene, men kan også inneholde visdomsord som ''[[Håvamål]]''. Skaldekvadene inneholder levende eller nettopp avdøde personer, eller om hendelser som har nettopp skjedd. Eddadiktene er enkle versemål og med et lettfattelig billedspråk. Skaldekvadene er derimot som [[norrøn kunst|den norrøne kunstens]] treutskjæringer diktet med kunstferdige og komplekse former, og det antydende, [[allegori]]ske billedspråket forutsatte stor kunnskap hos tilhørerne.

[[Fil:Eiriksonnenes saga - vignett 5 - G. Munthe.jpg|thumb|Vignett fra ''Heimskringla'']]
De som diktet Eddadiktene som de senere visene er anonyme diktere som selv antagelig ikke oppfattet seg som diktere. De bearbeidet og gjenfortalte gamle emner. De er objektive fortalt og dikteren tar selv sjelden eller aldri ordet. [[Skald]]ene er derimot meget selvbevisste og betraktet seg selv som kunstnere, skjønt de hadde ikke dette ordet. De var håndverkere med ordet som verktøy, de var diktere og ''ordsmeder''. Kvadet er subjektivt. Det er hans kvad. Han skildret, lovpriste, egget og hånet. Han var stolt av diktningen sin, gjorde kvadet så kunstferdig som han kunne, og ventet god skaldelønn hos den høvding eller konge som han tjenestegjorde hos. Helst kvedet han om det han hadde sett, han var både et vitne og en deltaker, og det er mange kampskildringer i kvadene.<ref name="Beyer14">Beyer, Harald og Edvard (1978): ''Norsk litteraturhistorie'', 4. utg. Oslo. ISBN 82-03-09105-9. Side 14</ref> Brage diktet eksempelvis et ''skjolddikt''. Som skald priste han menn og store bedrifter som var framstilt på skjoldet, nærmest et ''metadikt'' om et annet kunstverk, og hyllet dermed indirekte den som eide skjoldet. I motsetningen til Eddadiktningen var det ikke emnet som var viktigst, men måten det ble diktet på og lovprisningen i seg selv.

[[Fil:Eiriksonnenes saga - vignett 3 - G. Munthe.jpg|thumb|Vignett fra ''Heimskringla'']]
I Eddadiktningen var det vikinglivets patos som ble fremmet. Her er det «uro og spenning, dragningen mot det fremmede og eventyrlige, gleden over seilasen på langskipene, redselen for trolldom og mørkemakter, overmotet og trassen, sansen for ettermælet, troen på lagnaden i en merkelig og dypt menneskelig blanding med troen på hjelp fra høyere makter.»<ref name=" Beyer14"/>

Et av diktene til [[Sigvat Tordsson|Sigvat skald]], en islending som tjenestegjorde hos [[Olav Haraldsson]], er som følgende i [[nynorsk]] oversettelse:

:''H'''aug''' og himmel-høge''
:''h'''am'''rar lo i '''gam'''an''
:''da '''ål'''gjæve '''Ola'''v''
:'''''end'''a kvik seg kj'''end'''e:''
:''v'''isst''' har lite l'''yst'''ig''
:''l'''ida''' vorte '''sid'''an.''
:''V'''en'''nskap sann han '''syn'''te;''
:''s'''ak'''nad'n allstøtt v'''ak'''nar.''<ref name="Dale22">Dale, Johs. A. (1972): ''Norsk litteraturhistorie'', 11. oppl. ISBN 82-02-00050-5. Side 22.</ref>

[[Fil:Eiriksonnenes saga - vignett 2 - G. Munthe.jpg|thumb|Vignett fra ''Heimskringla'']]
Utdraget gir et inntrykk av kompleksiteten. Her er det ikke bare [[Allitterasjon|bokstavrim]], men også noe som ble kalt for innrim eller «hendelser». De kommer fram på den måten at den samme [[vokal]]en med den samme [[konsonant]]en kommer igjen i flere stavelser, såkalt «helhending» eller ulik konsonant som kommer etter, såkalt «halvhending». Tidvis kunne det også være enderim i tillegg. I skaldediktene er det ofte seks stavelser i hver linje, noe som gjorde linjene kortere og enda vanskeligere å få til rim, en vanskelighetsgrad som ble satt pris på.<ref name="Dale22"/> At det i det hele tatt var mulig å dikte innenfor de strenge, rigide reglene har sin årsak at norrønt har [[kasus]], og da er ikke ordstillingen like viktig som på moderne norsk.

Det er bevarte vers fra omkring 260 skalder, men av fullstendige dikt finnes det bare noen få. Den fremste skalden hos [[Harald Hårfagre]] var [[Torbjørn Hornkløve]] som i ''Haraldskvedet'' eller ''Hrafnsmál'' fortalte om kongens dåder og hånte kongens motstandere som skjulte hodet i kjølen og stakk bakenden opp i været. Hos [[Håkon den gode]] var [[Øyvind Skaldespiller]] den største skalden. Han var med på [[Slaget ved Fitjar på Stord|slaget ved Stord]] i [[961]] der kongen falt, og da var det Øyvinds oppgave å gi kongen et verdig minnedikt som han gjorde i ''[[Hákonarmál]]'', og som priste Håkons stor djervhet, død, og senere ankomst til [[Valhall]]. Et annet stort dikt av Øyvind var ''[[Håleygjatal]]'' hvor han skisserte opptil 27 slektsledd av [[ladejarlene]]s ætt fra Odinsønnen [[Sæming]] og til [[Håkon Ladejarl]]. Kanskje den største av alle skalder var [[Egil Skallagrimson]] som ikke var hirdskald da han antagelig var for egenrådig til å være i tjeneste hos noen. Isteden diktet han noen meget personlige dikt om egen sorg som står seg den dag i dag.

[[Fil:Haakon Herdebreis saga-Sluttvignett-G. Munthe.jpg|thumb|Vignett fra ''Heimskringla'']]
Innimellom hyllestene til kongen var det også vare naturskildringer og glimt av [[Planter|flora]] og [[fauna]] i Norge. Her nevnes bjørn, hjort og rein, ulver som «jager geitene nedover fjellet, ørner sitter i asketrær om kvelden. Knortefurua står ensom og visner». Fjellet er fylt av uhygge, det er «rimkalde fjell», «flaumvåte fjell og mørke lier» og i en [[Skaldekvad#Lausaviser|lausavísur]] (løsvise) minnes Sigvat skald om de ferdene han hadde med kongen:

:''Så lenge Olav levde''
:''og knarrer bar meg om landet''
:''smilte langs hele Norge''
:''stupbratte fjell og kleiver.''<ref>Beyer, Harald og Edvard (1978): ''Norsk litteraturhistorie'', 4. utg. Oslo. ISBN 82-03-09105-9. Side 14-15</ref>