Redigerer Norges demografi (avsnitt)

===Historisk utvikling===
Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved [[reformasjonen]] var folketallet under 200&nbsp;000 og først i 1650 var folketallet på samme nivå som før svartedauden.<ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_1130_til_1537|title=Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon|publisher=Snl.no|date=|accessdate=2013-10-19}}</ref><ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_reformasjonen_1536_til_1814|title=Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon|publisher=Snl.no|date=|accessdate=2013-10-19}}</ref> Da kristendommen ble innført etter år 1000 var folketallet omkring {{formatnum:200000}}. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.<ref>Bjørkvik, Harald: ''Folketap og sammenbrudd 1350–1520''. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.</ref> Ved år 1300 var folketallet et sted mellom {{formatnum:300000}} og {{formatnum:560000}} avhengig av beregningsmetode. Vanlige metoder tar utgangspunkt i detaljerte opplysninger om gårder i hver bygd og sammenholde dette med situasjonen i 1660 da det finnes gode manntall. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. [[Kåre Lunden]] konkluderer med at folketallet ved år 1300 var nærmere {{formatnum:500000}}, av disse bodde 15000 i byer. Lunden tror at folketallet i 1660 fortsatt var litt lavere enn toppen før svartedauden og peker på at gårdsbosetningen i 1660 ikke nådde samme utbredelse som i høymiddelalderen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning og i Finnmark var det knapt norsktalende innbyggere. I høymiddelalderen var det gunstigere klima for korndyrking i nord. Basert på antall gårdsbruk økte folketallet 162 % fra 1000 til 1300, i Nord- og Vest-Europa for øvrig var veksten 200 % i samme periode.<ref name="Lunden">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015052808030|tittel=Norge under Sverreætten: 1177–1319 : høymiddelalder|forfatter=Lunden, Kåre|forlag=Cappelen|isbn=8202153336|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1995}}</ref>{{rp|262–268}}

Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. [[Oscar Albert Johnsen]] anslo bybefolkningen før svartedauden til {{formatnum:20000}} hvorav 7000 i Bergen, 3000 i Nidaros, 2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Basert på arkeologiske undersøkelser anslår Lunden at det i Oslo var omkring 1500 innbyggere fordelt på 250 husstander i år 1300. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.<ref name="Lunden2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015052808030|tittel=Norge under Sverreætten: 1177–1319 : høymiddelalder|forfatter=Lunden, Kåre|forlag=Cappelen|isbn=8202153336|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1995}}</ref>{{rp|319–325}} [[Knut Helle]] antyder {{formatnum:20000}} bybefolkning på det meste i høymiddelalderen, hvorav nesten halvparten i Bergen.<ref name="ReferenceA">[[Norges historie#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref>

Den viktigste endringen på 1800-tallet var sterk vekst i folketallet i Oslo ([[Christiania]]) med omland: Oslo/Akershus' (fylkesgrensene i 1970) andel av befolkningen økte fra 7,5&nbsp;% i 1801 til 17,4&nbsp;% i 1930. Fra 1801 gikk Finnmarks andel av befolkningen fra 0,9&nbsp;% til 2&nbsp;% i 1970. Hordaland med Bergens andel gikk svakt opp i perioden. Møre og Romsdals og Sør-Trøndelags andel var uendret. Sogn og Fjordanes andel gikk tilbake fra 6&nbsp;% til 2,6&nbsp;%. [[Agder]] gikk tilbake fra over 8&nbsp;% til 5&nbsp;%. Oppland gikk tilbake fra 7,5&nbsp;% til 4,4&nbsp;%. Nye tettsteder vokste frem i forbindelse med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet og med kraftutbyggingen rundt århundreskiftet. Samtidig med vandringer innad i Norge foregikk den store utvandringen til Nord-Amerika. Utbyggingen av jernbane og rutegående dampskip i alle kyststrøk forenklet flytting innenlands. Før 1930 var det relativt lite utflytting fra Nord-Norge.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50–52.</ref>