Redigerer Nord-Korea (avsnitt)

== Historie ==
{{utdypende artikkel|Koreas historie}}

=== Oldtidens Korea ===
[[Fil:History of Korea-108 BC.png|left|thumb|180px|Korea rundt 108 f.Kr.]]
Nord-Koreas historie er preget av at landet er geografisk plassert mellom [[Japan]] og [[Kina]]. I mange århundrer var det Kina som hadde størst innflytelse over den koreanske halvøya.<ref name="Globalis">[http://www.globalis.no/Land/Nord-Korea Nord-Korea] {{Wayback|url=http://www.globalis.no/Land/Nord-Korea |date=20131015001458 |df=iso }}</ref> I henhold til [[legende]]n var [[Gojoseon]] det første koreanske kongedømmet som ble opprettet i den nordlige delen av [[Koreahalvøya]]. Det skjedde en gang rundt 2333 f.Kr. ved [[Dangun Wanggeom]].<ref>[http://www.asianinfo.org/asianinfo/korea/history.htm «Korea's History»]   {{Wayback|url=http://www.asianinfo.org/asianinfo/korea/history.htm |date=20100128065300 }}. Asian Shravan.</ref> Gojoseon ekspanderte sine områder inntil det kontrollerte det meste av den nordlige halvøya og noen deler av [[Mandsjuria]]. Gojoseon ble første gang omtalt i kinesiske nedtegnelser tidlig på 600-tallet f.Kr. og deretter på 300-tallet f.Kr. da dens hovedstad ble flyttet til [[Pyongyang]]. Kineserne omtalte folket i Gojoseon som ''dongyi'', «østlige barbarer». Deres språk var antagelig en forløper til det like forhistoriske buyeospråket, eller kanskje en form for [[urkoransk]].<ref>Lee, Jaehoon (2004): [http://etd.lib.fsu.edu/theses/available/etd-09022004-124406/unrestricted/13ancientjapaneseandkoreanconnection.pdf «The Relatedness Between The Origin of Japanese and Korean Ethnicity»]  {{Wayback|url=http://etd.lib.fsu.edu/theses/available/etd-09022004-124406/unrestricted/13ancientjapaneseandkoreanconnection.pdf |date=20070614135040 }} (PDF), The Florida State University. s. 31.</ref>

Etter mange konflikter med det kinesiske [[Han-dynastiet]], forvitret Gojoseon. En rekke mindre stater oppsto på 100-tallet f.Kr., noe som førte fram til [[De tidlige tre kongedømmer|før-perioden]] med [[Koreas tre kongedømmer|de tre kongedømmer]]. Kongerikene [[Buyeo]], [[Okjeo]], [[Dongye]], og forbundet [[Samhan]] dekket halvøya og sørlige Mandsjuria. Av de ulike statene, Goguryeo i nord, og [[Baekje]] og [[Silla]] i sør, vokste de til å kontrollere hele landet i hva som kalles [[Koreas tre kongedømmer]]. Goguryeo var det første koreanske kongedømmet som opphøyde [[buddhisme]] som statsreligion i 372.

Kongeriket nådde sitt høydepunkt på 400-tallet e.Kr. da det kontrollerte sentrale Korea, inkludert dagens område i [[Seoul]]. Goguryeo utkjempet tallrike kriger med Kina og slo tilbake en rekke kinesiske invasjoner. Imidlertid fikk kongedømmet en tilbakegang på 600-tallet og etter indre maktkamper, ble det erobret av allierte styrker fra Silla-Tang. Foreningen av de tre kongedømmer ved [[Det forente Silla|Silla]] i 676 førte til en periode da halvøya ble delt i [[Sør-Nord-statene]], men hvor det meste av Korea var kontrollert av Silla. Kongedømmet [[Balhae]] kontrollerte de nordlige områdene av Korea og deler av [[Mandsjuria]] i tiden mellom 600- og 900-tallet.

Under styret til det forente Silla, var forholdet mellom Korea og Kina relativt fredelig. Silla ble svekket ved indre strid, og ble til sist beseiret av kong [[Taejo av Goryeo]] fra [[Goryeo|Goryeo-dynastiet]] i 935.

Goryeo, med hovedstad i [[Kaesong|Gaegyeong]] ([[Kaesong]]) i dagens Nord-Korea, kom gradvis til å herske over hele Koreahalvøya. [[Mongolinvasjonene av Korea|De mongolske invasjonene]] på 1200-tallet svekket i stor grad Goryeo. Riket ble en mongolsk besittelse og ble tvunget til å betale tributter. Etter at [[Mongolriket]] falt sammen, opplevde Korea politisk strid og Goryeo-dynastiet ble erstattet i 1388 av det langvarige [[Joseon|Joseon-dynastiet]].

=== Middelalderen og tidlig moderne tid ===
[[Fil:SelectedTeachingsofBuddhistSagesandSonMasters1377.jpg|thumb|''[[Jikji]]'', den første kjente bok trykket med løse metalltyper i 1377. Bibliothèque Nationale de Paris.]]
Hovedstaden ble flyttet sør til Hanyang (dagens [[Seoul]]) i 1394. Joseon aksepterte Kinas nominelle overherredømme. Indre konflikter i det kongelige hoff og sivil uro plagde kongedømmet i årene som fulgte, en situasjon som ble forverret av stadige angrep fra [[japan]]ske [[pirat]]er.

Etter å hatt det stort sett fredelig på 1400-tallet, forvitret den sentrale autoriteten og Korea ble igjen plaget av angrep langs kysten av japanske pirater. To japanske forsøk på å erobre Korea ble slått tilbake i årene 1592–1598. Tidlig på 1600-tallet ble Korea involvert i kriger mot de framvoksende [[Den første mandsjuinvasjonen av Korea|mandsjuene]] ved de nordlige grensene.

På 1600- og fram til 1800-tallet var Korea preget av økende selvisolering mot verden utenfor, avhengighet av Kina for eksterne affærer og tidvis interne fraksjonskamper. Joseon-dynastiet forsøkte å isolere seg fra maritim handel ved å stenge ute alle andre nasjoner enn Kina. [[Slave]]r, ''nobi'', er beregnet til å ha utgjort en tredjedel av befolkningen.<ref>In-Cheol, Lee (mars 2003): [http://www.dbpia.co.kr/Journal/ArticleDetail/428465 한국 고대사회에서 노비와 노비노동의 역할 (Slave and the Role of Slave Labor in the Ancient Korea)] (engelsk sammendrag), ''The Journal of Korean Ancient History'' '''29'''.</ref><ref>[http://muninn.net/blog/2005/04/nobi-rescuing-the-nation-from-slavery.html «Nobi: Rescuing the Nation from Slavery»]</ref> Regjeringen beordret alle egne slaver satt fri i 1801 og klassesystemet ble helt oppgitt i 1894.<ref>Lee, Hyun-hee; Park, Sung-soo; Yoon, Nae-hyun (2005): ''New History of Korea''. Paju: Jimoondang. ISBN 9788-9880-9585-0, s. 435–437.</ref>

På midten av 1800-tallet satte Joseon-regjeringen i gang en forsiktig politikk med langsom endring i forholdet til Vesten. I 1866 forsøkte et bevæpnet [[USA|amerikansk]] handelsskip å åpne Korea for handel. Skipet seilte opp et elveleie og gikk på grunn i nærheten av [[Pyongyang]]. Etter å ha kommet i kamp ble skipet satt i brann av koreanske brannskip. I 1871 drepte en amerikansk styrke 243 koreanske soldater på øya [[Ganghwa]]. Denne hendelsen er kalt for [[USAs ekspedisjon i Korea|''Sinmiyangyo'']].<ref>Chang, Gordon H. (Mars 2003): «Whose ‘Barbarism’? Whose ‘Treachery’? Race and Civilization in the Unknown United States-Korea War of 1871» i: ''Journal of American History'', Vol. 89, No. 4, s. 1331–1365 i [http://www.jstor.org/stable/3092545 JSTOR]</ref> Fem år senere signerte Korea en handelsavtale med Japan og i 1882 en avtale med USA, noe som avsluttet århundrer med isolasjon.

=== Japansk okkupasjon (1895–1945) ===
{{utdypende artikkel|Japans kolonisering av Korea}}

[[Fil:IJA Special Volunteers by Korean people.JPG|thumb|Koreanske frivillige i [[den keiserlige japanske hær]].]]
Som et resultat av den [[første kinesisk-japanske krig]] (1894–1895), stipulerte [[Shimonosekitraktaten]] i 1895 en avslutning på Joseonstyrets tradisjonelle avhengighet av Kina. [[Russland|Russisk]] innflytelse var sterk fram til [[den russisk-japanske krig]] (1904–1905) hvor Korea deretter ble et protektorat under [[Japan]]. Korea ble deretter annektert av keiserdømmet Japan i 1910, hvilket innledet 35 år av militært styre.

Etter annekteringen forsøkte Japan å undertrykke koreanske tradisjoner og kultur, og drev en økonomi hovedsakelig for japansk utnyttelse og fordel. Antijapanske frigjøringsopprør skjedde over hele landet den 1. mars 1919. Rundt 7000 mennesker ble drept da japanerne slo ned det som ble kjent som «førstemars-bevegelsen». Det skjedde fortsatte opprør mot den japanske undertrykkelsen, slik som den omfattende studentopprøret i 1929, noe som førte til styrket militært styre i 1931. Etter utbruddet av den [[andre kinesisk-japanske krig]] i 1937 og [[den andre verdenskrig]] noen få år senere, økte Japan anstrengelsene med å utrydde koreansk kultur.

[[Koreansk språk]] ble forbudt og koreanere ble tvunget til å benytte japanske navn. Dyrkelsen av japanske [[shinto]]helligdommer ble gjort obligatorisk. Undervisningen i skolene ble radikalt endret til fjerne koreansk språk og historie. Tallrike koreanske kulturskatter ble ødelagt eller fraktet til Japan. Motstandsgrupper kjent som ''Dongnipgun'' («Frigjøringshæren») opererte langs den kinesisk-koreanske grensen og drev geriljakrigføring mot japanske styrker.

I løpet av andre verdenskrig ble Korea tvunget til å støtte den japanske krigsinnsatsen. Titusener av menn ble tvunget inn i den japanske hæren. Rundt 200 000 unge kvinner, mange fra Korea, ble tvunget til å arbeide som prostituerte under [[eufemisme]]n «komfortkvinner».

=== Delingen av Korea (1945) ===
[[Fil:Korea DMZ.svg|thumb|right|Korea, først delt langs 38. breddegrad, deretter langs demarkasjonslinjen.]]
Etter Japans kapitulasjon ved slutten av [[den andre verdenskrig]], opphørte det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble [[Delingen av Korea|delt i to okkuperte soner]] i 1945 langs den [[38. breddegrad]]. Den nordlige delen ble okkupert av [[Sovjetunionen]] og den sørlige delen av [[USA]]. Det skjedde i henhold til en tidligere avtale mellom de to supermaktene, og hvor [[Forente nasjoner]] skulle overvåke valg som hadde til hensikt å bli holdt for hele halvøya kort tid etter verdenskrigen. [[Koreas eksilregjering|Den midlertidige regjeringen av republikken Korea]], som hadde operert i eksil helt siden 1919, ble oversett, hovedsakelig fordi den amerikanske oppfatningen var at den var for kommunistvennlig.

I august 1945 etablerte sovjethæren en [[Sovjetunionen|sovjetisk]] sivil autoritet i den nordlige delen av Koreahalvøya. [[Den provisoriske folkets komité for Nord-Korea]] ble satt opp i februar 1946, ledet av [[Kim Il-sung]]. Han innførte omfattende landreformer og nasjonaliserte nøkkelindustrien. Samtaler om Koreas framtid ble holdt i Moskva og Seoul, men uten resultat. Innledende håp for et forent, uavhengig Korea fordampet da den kalde krigs politikk førte til etableringen av to adskilte nasjoner med diametralt motsatt politisk, økonomisk og sosiale systemer.

Det var sporadisk uro i sør. I september 1946 gjorde sørkoreanske borgere opprør mot de allierte militære myndighetene. I april 1948 ble et opprør på den sørkoreanske øya Jeju brutalt knust. Sør erklærte sin status som stat i mai 1948 og to måneder senere ble den glødende antikommunistiske [[Syngman Rhee]] dets hersker. [[Folkerepublikken Korea]] ble etablert i nord den 9. september 1948.

Rhees regime konsoliderte seg selv gjennom hard forfølgelse av antatte opponenter. Styret førte et antall militære angrep mot venstreopprørere hvor 30 000 til 100 000 mennesker mistet livet. I oktober 1948 oppsto [[Yeosu-Suncheon-opprøret]], og den 24. desember 1949 massakrerte den sørkoreanske hæren i byen [[Mungyeong]] som var mistenkt for å være kommunistsympatisører og deretter la skylden på kommunistene.

Sovjetiske styrker trakk seg ut av nordlige Korea i 1948 og de fleste amerikanske styrkene trakk seg ut av sørlige Korea året etter. Det svekket dramatisk styret i sør, og oppmuntret Kim Il-sung til å planlegge en invasjon sørover.<ref name="Cummings">Cummings, Bruce (1981): ''The Origins of the Korean War, Vol. 1: Liberation and the Emergence of Separate Regimes, 1945–1947'', Princeton University Press</ref> Krigsplanene ble forkastet flere ganger av [[Josef Stalin]], men sammen med utviklingen av sovjetiske kjernefysiske våpen, [[Mao Zedong]]s seier i Kina, og kinesisk indikasjon på at landet ville sende tropper og gi støtte til Nord-Korea, godkjente til sist Stalin invasjonen som førte til begynnelsen på Koreakrigen i juni 1950.<ref>Martin, Bradley K. (2004): ''Under the Loving Care of the Fatherly Leader: North Korea and the Kim Dynasty''. New York, NY: Thomas Dunne Books +. ISBN 0-312-32322-0. s. 66–67.</ref> Koreakrigen brøt ut da nordkoreanske styrker krysset [[38. breddegrad]] i invasjonen av sørlige Korea.

=== Koreakrigen (1950–1953) ===
{{utdypende artikkel|Koreakrigen}}

[[Fil:Koreans from Hamhung identify the bodies of some 300 political prisoners who were killed by the North Korean Army by being forced into caves which were subsequently sealed off so that they died of suffocation HD-SN-99-03167.jpg|thumb|Sivile drept av nordkoreanske styrker i nærheten av [[Hamhung]], oktober 1950.]]
Etter at Korea ble delt av Forente nasjoner, hadde begge de koreanske maktene forsøkt å få kontroll over hele halvøya under deres respektive myndigheter. Det førte til økende konflikter ved grensen av 38. breddegrad og forsøk på å forhandle valg for hele Korea.<ref>Hermes, Jr., Walter ([1966] 1992): [http://www.history.army.mil/books/korea/truce/fm.htm ''Truce Tent and Fighting Front''] {{Wayback|url=http://www.history.army.mil/books/korea/truce/fm.htm |date=20090224221455 }}. United States Army Center of Military History. CMH Pub 20-3-1. s. 2, 6, 9</ref> Disse forsøkene ble stoppet da Nord-Koreas hær invaderte Sør-Korea den 25. juni 1950 og en krig var et faktum. Med godkjennelse fra Forente nasjoner, intervenerte land alliert med USA på vegne av Sør-Korea.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/shared/spl/hi/asia_pac/03/the_korean_war/html/ The Korean War: Introduction], BBC</ref>

Etter rask framgang i et sørkoreansk motangrep, intervenerte kinesiske styrker på nordkoreansk side og endret krigens balanse. Stridighetene ebbet ut den 27. juli 1953 med en våpenhvile som gjenopprettet omtrentlig de opprinnelige grensene mellom Nord- og Sør-Korea. Mer enn en million sivile og soldater ble drept i krigen.

Selv om konflikten har blitt referert til som en borgerkrig, var andre betydelige faktorer involvert.<ref>Stewart, Richard W. red. (2005): [http://www.history.army.mil/books/AMH-V2/AMH%20V2/chapter8.htm "The Korean War, 1950–1953"]. [http://www.history.army.mil/books/AMH-V2/AMH%20V2/ ''American Military History, Volume 2''] {{Wayback|url=http://www.history.army.mil/books/AMH-V2/AMH%20V2/ |date=20080528231553 }}. United States Army Center of Military History. CMH Pub 30-22.</ref> Koreakrigen var også den første bevæpnede konfrontasjon i [[den kalde krigen]] og satte standard for mange senere konflikter. Den er ofte sett på som et eksempel på en stedfortredende krig hvor de to supermaktene Sovjetunionen og USA kjempet mot hverandre i et annet land og hvor folket i dette landet måtte lide mest for ødeleggelsene og dødsfallene. Supermaktene unngikk at krigen økte til en fullskala krig mot hverandre og uten å bruke kjernefysiske våpen. Koreakrigen utvidet også den kalde krigen til et punkt hvor det hovedsakelig angikk Europa. En tungt bevoktet [[Demilitarisert sone (Korea)|demilitarisert sone]] ved 38. breddegrad deler fortsatt halvøya, og antikommunistiske stemning og fiendeskap mot Nord-Korea er fortsatt rådende i Sør-Korea.

Siden våpenhvilen i 1953 har forholdene mellom Nord-Korea og Sør-Korea, [[EU]], [[Canada]], [[USA]] og [[Japan]] vært spent, og fiendtlige hendelser har skjedd og skjer ofte.<ref>Casey, Steven (2008): ''Selling the Korean War: propaganda, politics, and public opinion in the United States, 1950–1953''. Oxford University Press US. ISBN 978-0-19-530692-7.</ref> Nord-Korea og Sør-Korea signerte den 15. juni 2000 [[15. juni-erklæringen|en felleserklæring]] hvor de lovte å søke en fredelig gjenforening.<ref name=joint>[https://web.archive.org/web/20071113143537/http://www.kcckp.net/en/one/nation.php «North-South Joint Declaration»]. ''Naenara''. 15. juni 2000. Arkivert fra [http://www.kcckp.net/en/one/nation.php originalen] den 13. november 2007</ref> Den 4. oktober 2007 lovte lederne i begge stater å starte samtaler for offisielt erklære at krigen var over og bestyrke prinsippet om [[Ikke-aggresjons-prinsippet|gjensidig ikke-aggresjon]].<ref name="end of armistise">[http://uk.reuters.com/article/worldNews/idUKSEO16392220071004 «Factbox – North, South Korea pledge peace, prosperity»]. ''Reuters''. 4. oktober 2007.</ref> Den 13. mars 2013 bekreftet Nord-Korea at landet avsluttet våpenhvilen fra 1953 og erklærte at Nord-Korea «ikke er begrenset av Nord-Sør-erklæringen om ikke-aggresjon».<ref>Chang-Won, Lim: [https://web.archive.org/web/20130315063051/http://www.google.com/hostednews/afp/article/ALeqM5ihNf_P_yjcx87RS5q6V7XIM9xduA?docId=CNG.9853b860fe89106d015080a384fbfdf4.491 «North Korea confirms end of war armistice»]. ''AFP''.</ref>

=== Slutten av 1900-tallet ===
{{utdypende artikkel|Demilitarisert sone (Korea)}}

[[Fil:Korean People's Army soldier pointing to the DMZ.jpg|thumb|En nordkoreansk soldat peker på [[Demilitarisert sone (Korea)|den koreanske demilitariserte sone]].]]
Den relative freden mellom Sør- og Nord-Korea som fulgte våpenhvilen ble forstyrret av grensetrefninger, kidnapping og forsøk på attentater. Nord-Korea forsøkte flere ganger å myrde sørkoreanske ledere, men mislyktes, mest kjent var forsøkene i 1968, 1974 og [[Rangoon-bombingen]] i 1983. Tunneler ble jevnlig funnet under den demilitariserte sonen for en eventuell invasjonsstyrke og det brøt nesten ut full krig over hendelsen [[Operasjon Paul Bunyan|«øksemordet» i Panmunjeom]] da to amerikanske offiserer ble drept i 1976.<ref>Kirkbride, Wayne (1984): ''DMZ, a story of the Panmunjom axe murder''. Hollym International Corp.</ref> I 1973 begynte meget hemmelige kontakter på høyt nivå som utført via kontorene til Røde Kors, men ble avsluttet etter hendelsen i Panmunjeom uten at det skjedde framgang og at de to landene på Koreahalvøya skulle delta i internasjonale organisasjoner hver for seg.<ref>Bandow, Doug & Carpenter, Ted Galen (1992): ''The U.S.-South Korean alliance: time for a change''. Transaction Publishers. ISBN 978-1-56000-583-4. s. 98–99</ref>

Nord-Korea forble nært tilknyttet Kina og Sovjetunionen fram til midten av 1960-årene. Landet bedret seg raskt fra krigen og ved 1957 hadde industriproduksjonen nådd nivåene fra 1949. De siste kinesiske troppene trakk seg ut av landet i oktober 1958.<ref>Country Study 2009, s. XV.</ref> Pyongyang ble svært ødelagt under Koreakrigen. Etter krigen ble den bygget opp igjen som en utstillingsby i stalinistisk stil. Store byggeprosjekter ble gjennomført i årene utover. Eksempelvis begynte byggingen i 1987 av det som skulle bli verdens høyeste hotell, [[Ryugyong Hotel]], men etter at penger fra Sovjetunionen uteble etter 1991 ble den aldri ferdigstilt.<ref>[http://www.pbs.org/wnet/wideangle/episodes/a-state-of-mind/north-korea-and-the-korean-war/june-1950-un-responds/1356/ «A State of Mind: North Korea and the Korean War: June 1950 UN Responds»], 11. september 2003</ref> I 1959 hadde forholdene til Japan bedret seg noe, og Nord-Korea begynte å tillate hjemsendelse av japanske borgere fra Nord-Korea. Det samme året skrev landet opp nordkoreanske ''[[Nordkoreansk won|won]]'', som da hadde høyere verdi enn i Sør-Korea, og nordkoreansk [[bruttonasjonalprodukt]] per innbygger var lik den til dens sørlige naboer så sen som i 1976.<ref>Country Study 2009, s. XXXII, 46.</ref>

Tidlig i 1970-årene begynte Kina å normalisere sitt forhold til Vesten, særlig USA, og revaluerte samtidig sitt forhold til Nord-Korea. De diplomatiske problemene kulminerte i [[1976]] med [[Mao Zedong]]s død. Som svar vendte [[Kim Il Sung]] ryggen til Kina og la hovedvekten på nasjonal og økonomisk sjølberging, noe som ble gjort til ideologi i hans ide om ''[[juche]]'', som fremmet at alt skulle produseres innenfor landet. Imidlertid hadde økonomien i 1980-årene begynt å stagnere. En lang nedgang begynte i 1987 og økonomien holdt nesten på å kollapse helt i 1991 da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Nord-Korea etablerte nye forbindelser med Kina kort tid etter, men kineserne kunne ikke tilby stor nok mathjelp for å møte behovene i Nord-Korea. Oversvømmelsene på midten av 1990-årene forverret akutt den økonomiske krisen, avlingene ble ødelagt og infrastrukturen ble falt sammen, og [[Hungersnøden i Nord-Korea|utstrakt hungersnød og sult]] spredte seg som myndighetene var ute avstand til bøte på. I 1996 måtte de nordkoreanske myndighetene kapitulere og akseptere mathjelp fra [[Forente nasjoner]].

I 1992 da Kim Il Sungs helse begynte å svekkes, begynte [[Kim Jong-il]] langsomt å ta over flere statsoppgaver og etter at Sung døde av hjerteanfall i 1994 ble det erklært 3 år med landesorg før Kim Jong Il offisielt ble annonsert som statens nye leder. Da økonomien fortsatte å møte problemer instituerte Kim Jong Il en politikk kalt for ''songun'', «militæret først», som gikk parallelt med hans fars ''juche''. Det har vært spekulert om denne politikken ble benyttet som en strategi for å styrke militæret samtidig som det skulle forhindre kuppforsøk. Restriksjonene på utreise ble gjort vanskeligere og sikkerhetsapparatet ble forsterket. I slutten av 1990-årene begynte Nord-Korea forsøk på å normalisere forholdene til [[Vesten]] og innledet forhandlinger om nedrustning med amerikanske myndigheter i bytte for mathjelp og økonomisk støtte. I slutten av 1990-årene da Sør-Korea hadde overgått til et liberalt demokrati, innledet Sør-Korea utvidete fredelige kontakter med sin nordlige nabo.<ref>Kwak, Tae-Hwan; Joo, Seung-Ho (2003): ''The Korean peace process and the four powers''. Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 978-0-7546-3653-3.</ref>

=== Tidlig på 2000-tallet ===
{{utdypende artikkel| Bombardementet av Yeonpyeong}}

På begynnelsen av 2000-tallet hadde den verste hungersnøden lagt seg, men Nord-Korea var fortsatt tungt avhengig av utenlandsk hjelp for sin matforsyning. I januar 2002 betegnet den amerikanske president [[George W. Bush]] landet som «[[Ondskapens akse]]» og «tyranniets utpost».<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/4184751.stm «At-a-glance: 'Outposts of tyranny'»], ''BBC News'' 19. januar 2005</ref> Nord-Korea hadde kontakt på høyeste nivå med [[USAs utenriksminister]] [[Madeleine Albright]], som besøkte Pyongyang i 2000,<ref>Bury, Chris (November 2000): [http://www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/shows/clinton/interviews/albright.html «Interview – Madeleine Albright»]. ''Nightline Frontline'', on PBS.org.</ref> men de to landene hadde ingen formelle diplomatiske forbindelser.<ref name="cia-kn">[https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/kn.html#Econ «Korea, North»] {{Wayback|url=https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/kn.html#Econ |date=20200518081122 }}. ''The World Factbook''. 2009.</ref> Ved 2006 sto det rundt beregnet 37 000 amerikanske soldater i Sør-Korea, skjønt ved juni 2009 var dette antallet senket til rundt 30 000.<ref>Malcolm Moore (28. mai 2009): [http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/northkorea/5397767/South-Korea-and-US-troops-raise-alert-level-over-North-Korean-threat.html «South Korean and US Troops raise alert level over North Korean Threat»]. ''Telegraph Online'' (London).</ref> Kim Jong-il uttalte privat at han aksepterte amerikanske soldater på halvøya, selv etter en mulig gjenforening.<ref name="Oberdorfer">Don Oberdorfer (28. juli 2005): [http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/discussion/2005/07/27/DI2005072701759.html «North Korea: Six-Party Talks Continue»]. ''The Washington Post Online''.</ref> Offentlig krevde derimot Nord-Korea at [[United States Forces Korea|alle amerikanske soldater]] ble fjernet fra Sør-Korea.<ref name="Oberdorfer"/>

Den 13. juni 2009 ble det rapportert at som svar på nye sanksjoner fra Forente nasjoner, erklærte Nord-Korea at landet ville fortsette med sitt program for [[Uran-235|urananrikning]]. Det markerte den første gangen hvor Nord-Korea offentlig bekreftet at landet hadde et slikt program.<ref>Kwang-Tae Kim (13. juni 2009): [https://web.archive.org/web/20090618012736/http://news.aol.com/article/north-korea-nuclear-program/506625 «North Korea Vows Nuclear Step-Up»]. ''Associated Press''. Arkivert fra [http://news.aol.com/article/north-korea-nuclear-program/506625? originalen] den 18. juni 2009</ref> I august 2009 møtte tidligere amerikanske president [[Bill Clinton]] den nordkoreanske lederen Kim Jong-il for å sikre løslatelsen av to amerikanske journalister som hadde blitt fengselet for å ha tatt seg ulovlig inn i landet.<ref>[http://www.cnn.com/2009/WORLD/asiapcf/08/04/nkorea.clinton/index.html «U.S. journalists head home from North Korea»]. ''CNN.com''. 5. august 2009.</ref> Den daværende amerikanske presidenten [[Barack Obama]]s posisjon angående Nord-Korea var å verge seg mot å inngå avtaler med landet grunnet landets kjernefysiske våpen, en politikk kalt for «strategisk tålmodighet».<ref>Lee, Sung-Yoon (26. august 2010): [http://www.foreignaffairs.com/articles/66581/sung-yoon-lee/the-pyongyang-playbook «The Pyongyang Playbook»]. ''Foreign Policy''.</ref>

Den 23. november 2010 avfyrte Nord-Korea uprovosert rundt 170 runder med [[artilleri]] mot øya [[Yeonpyeong]] og omliggende vann. Rundt 90 traff øya og drepte to soldater og to sivile på sørkoreansk side. 15 soldater og minst tre sivile ble skadet.<ref>Deok-hyun Kim (24. november 2010): [http://english.yonhapnews.co.kr/national/2010/11/24/86/0301000000AEN20101124012200315F.HTML «S. Korea to toughen rules of engagement against N. Korean attack»].</ref> Sørkoreanske styrker gjengjeldte med 80 beskytninger, men resultatet er uklart. Nordkoreanske nyhetsmedier hevdet at de nordkoreanske handlingene, beskrevet som «et raskt og mektig fysisk angrep», var et svar på påstått sørkoreansk provokasjon ved at Sør-Korea holdt artilleriøvelser i bestridt farvann sør for øya.<ref>Korean Central News Agency: [http://175.45.179.68/English/Today/news13.htm «Lee Myung Bak Group Accused of Scuttling Dialogue and Humanitarian Work»] {{Wayback|url=http://175.45.179.68/English/Today/news13.htm |date=20101016010545 }}.</ref>

Den 23. desember 2011 døde «kjære leder» Kim Jong-il fra antatt hjerteslag.<ref>[http://www.bbc.co.uk/news/world-asia-16239693 «North Korean leader Kim Jong-il dies 'of heart attack'»], ''BBC'' 19. desember 2011</ref> Hans død ble annonsert på det statlige fjernsynet. Ingen dødsårsak ble oppgitt, men Kim skal ha lidd i senere år fra [[diabetes]] og [[hjertesykdom]]mer.<ref>[http://articles.latimes.com/2011/dec/18/world/la-fgw-kim-jong-il-dies-20111218 «North Korean leader Kim Jong Il, 69, has died»], ''Los Angeles Times'' 18. desember 2011</ref> Hans yngste sønn [[Kim Jong-un]] ble hans etterfølger. Samtidig ble sørkoreanske og amerikanske styrker satt i høyeste beredskap, og internasjonale politikere uttalte at Kims død etterlot mye usikkerhet om Nord-Koreas framtid.<ref>Wallace, Rick (20. desember 2011): [http://www.theaustralian.com.au/national-affairs/world-politics/kim-jong-ils-death-triggers-regional-alert/story-fn9hkofv-1226226254210 «Kim Jong-il's death triggers regional alert»]. ''The Australian''.</ref>