Redigerer Nord-Irlands historie (avsnitt)

== Den nordirske fredsprosess ==
[[Fil:Gerry Adams reading into mic.jpg|thumb|[[Gerry Adams]], 2001]]
[[Fil:John Hume 2008.jpg|thumb|left|John Hume]]
[[Fil:David Trimble at Lisburn Seed Group benefit, Hillsborough Castle, Christmas 2007 crop.jpg|thumb|right|David Trimble{{byline|Karen & Kerry Nicholson}}]]
Økende regjeringsfokus på problemene i Nord-Irland førte til i 1993 til at to statsministre signerte [[Downing Street-erklæringen]]. På samme tid var [[Gerry Adams]], leder for Sinn Féin, og [[John Hume]], for nordirske Social Democratic and Labour Party, involvert i samtaler. En ny leder for Ulster Unionist Party, [[David Trimble]], opprinnelig oppfattet som tilhenger av en hard linje, førte sitt parti til forhandlinger med alle partier som i 1998 skaffet fram [[Belfastavtalen|Langfredagavtalen]], signert av åtte politiske partier den 10. april 1998, skjønt ikke involvert var Ian Paisleys Democratic Unionist Party og UK Unionist Party. Et flertall i begge samfunnene i Nord-Irland godkjente denne avtalen, det samme gjorde folket i republikken Irland ved folkeavstemning den 22. mai 1998. Republikken endret sin forfatning, ''[[Bunreacht na hÉireann]]'', ved å erstatte et krav det gjorde på territoriet Nord-Irland med en forsikring til rettigheten til hele folket i Irland om å være en del av den irske nasjonen og en erklæring om en håp om en gang et forent Irland (se ''Nittende endring av Irlands forfatningen'').

Under Langfredagavtalen, formelt kjent som [[Belfastavtalen]], valgte velgerne en ny forsamling for Nord-Irland å danne et parlament. Hvert parti som nådde et bestemt nivå av støtte fikk retten til å navngi et medlem av sitt parti til riksstyringen og krev en eller flere ministere. Lederen av Ulster Unionist Party, David Trimble, ble den førsteminister av Nord-Irland. Nestleder av the SDLP, [[Seamus Mallon]], ble andreminister eller varaminister <!--riktig betegnelse???-->av Nord-Irland, gjennom sitt partis nye leder, [[Mark Durkan]], og siden erstattet ham. Ulsterunionistene, sosialdemokratene, Sinn Féin og Democratic Unionist Party hadde alle ministre ved retten i maktdelingsforsamlingen.<!--korrekt navn?-->

Forsamlingen og dens ledere opererte på et grunnlag av «stopp-start» med gjentatt uenigheter angående om IRA oppfylte sine løfter om legge ned våpnene, og dessuten beskyldninger fra [[Police Service of Northern Ireland|den nordirske politietaten]]s [[Special Branch|særskilte avdeling]] for sikkerhet om at IRA hadde en spionring som opererte i hjertet av statstjenesten. Det har siden kommet fram at spionringen i virkeligheten ble drevet av [[MI5]], den britiske etterretningstjenesten (se [[Denis Donaldson]]).<ref>Rutherford, Adrian (5. juni 2011): [http://www.belfasttelegraph.co.uk/news/local-national/northern-ireland/wikileaks-british-government-outed-denis-donaldson-as-ira-spy-to-send-a-message-16007956.html «WikiLeaks: British Government outed Denis Donaldson as IRA spy to send a message»]. Belfast Telegraph (Belfast).</ref> Nord-Irland ble deretter, enda en gang, drevet av statssekretær for nordirsk direktestyre, [[Peter Hain]], og en britisk administrativ gruppe som svarte direkte til ham. Hain var ansvarlig kun for regjeringen.

Den skiftende britiske posisjonen i henhold til Nord-Irland ble markert av et besøk av dronning [[Elisabeth II av Storbritannia|Elisabeth II]] til Stormont hvor hun møtte nasjonalistministerne fra SDLP foruten også unionistministerne og snakket om folkets rettigheter av de oppfattet seg selv som irske om å bli behandlet som likeverdige borgere sammen med de som anså seg som britiske. Tilsvarende hadde [[Liste over Irlands presidenter|Irlands president]] [[Mary McAleese]] et besøk i Nord-Irland hvor hun møtte unionistministrene og sammen med [[Stattholder|stattholderne]] for hvert grevskap, de offisielle representantene for dronningen.

Parlamentsvalgene den 30. november 2003 ble [[Sinn Féin]] og [[Democratic Unionist Party]] (DUP) de største partiene i hvert sitt samfunn, noe som ble oppfattet som at en gjenreising av tidligere institusjoner var vanskeligere å oppnå. Alvorlige samtaler mellom de politiske partiene og de britiske og irske regjeringene hadde en stødig prosess gjennom hele 2004 hvor DUP i særdeleshet overrasket mange politiske observatører ved sin nye pragmatisme. Imidlertid brøt våpen-for-regjering-avtalen mellom Sinn Féin og DUP sammen i desember 2004 grunnet en tvist om fotobevis av at IRA ble nedlagt var nødvendig eller ikke, og IRAs vegring for om gi slike bevis. 

Det britiske parlamentsvalg i 2005 førte til ytterligere [[Polarisering (politikk og samfunn)|polarisering]] hvor DUP gjorde det meget bra og hvor Sinn Féin ikke fikk det gjennombrudd som mange hadde forventet. I særdeles feilet Sinn Féin i få SDLPs leder [[Mark Durkan]]s sete og ble et betydelig tilbakeslag for det republikanske partiet. UUP tok kun et sete og hvor lederen [[David Trimble]] mistet sitt og gikk deretter av som leder.

Den 28. juli 2005 ga IRA en offentlig uttalelse om at de ville slutte helt og holdent med bevæpnete aksjoner og ga ordre til sine medlemmer om å kaste sine våpen, og at de heretter ville forfølge kun politiske programmer. Mens den britiske og den irske regjering varmt roste uttalelsen, var de politiske reaksjonene i Nord-Irland mistenksomme som følge av år med sosial og politiske konflikter.<ref>Lavery, Brian; Cowell, Alan (29. juli 2005): [http://www.nytimes.com/2005/07/29/international/europe/29irish.html «I.R.A. Renounces Use of Violence; Vows to Disarm»]. The New York Times.</ref> I august annonserte den britiske regjeringen at på grunn av sikkerhetssituasjonen hadde bedret seg og i henhold til Langfredagavtalen ville [[Operation Banner|Operasjon Banner]], betegnelsen på det oppdrag som britisk militære hadde under [[Konflikten i Nord-Irland 1968–1997|konflikten i Nord-Irland]], bli avslutten den 1. august 2007.<ref>Brian Rowan (2. august 2005): [http://news.bbc.co.uk/1/hi/northern_ireland/4739227.stm «Military move heralds end of era»]. BBC News.</ref>