Redigerer Nibelungenringen (avsnitt)

== Handling ==
=== Oversikt ===
==== Rolleliste ====

{|class="wikitable sortable"
!Inn-<br />treden!!Rollenavn!!Norrønt navn!!Stemme!!Skapning!!class="unsortable"|Beskrivelse
|-
|1||Woglinde|| ||[[sopran]]||Rhinjomfru||Rhingullets vokter
|-
|1||Wellgunde|| ||[[sopran]]||Rhinjomfru||Rhingullets vokter
|-
|1||Floßhilde|| ||[[Alt (stemme)|kontra-alt]]||Rhinjomfru||Rhingullets vokter
|-
|4||[[Alberich]]||[[Andvare]]||[[baryton]]||Nibelung||Rhingullets tyv, hersker over Nibelungene fordi han innehar den magiske ringen og Tarnhelm («Nattalv»)
|-
|5||[[Wotan]]||[[Odin]]||[[bassbaryton]]||Gud||Gudenes konge, lysets, luftens og vindens gud («Lysalv»)
|-
|6||[[Fricka]]||[[Frigg (gudinne)|Frigg]]||[[mezzosopran]]||Gudinne||Wotans hustru, ekteskapets gudinne, moralens vokter
|-
|7||[[Freia (Ringen)|Freia]]||[[Frøya (gudinne)|Frøya]]||[[sopran]]||Gudinne||Frickas søster, gudinne for kjærlighet og den evige ungdom, symbolisert av det gylne eplet
|-
|8||[[Donner]]||[[Tor]]||[[baryton]]||Gud||Frickas bror, tordenguden, maktens gud, symbolisert av hammeren
|-
|9||[[Froh]]||[[Frøy]]||[[tenor]]||Gud||Freias bror, vårens og fruktbarhetens gud
|-
|10||[[Loge]]||[[Loke]]||[[tenor]]||Gud||Halvgud, ildens gud, en god løgner 
|-
|11||[[Mime (mytologi)|Mime]]||[[Mime (mytologi)|Mímir]]||[[tenor]]||Nibelung||Den kloke smeden, smir Tarnhelm, Alberichs bror, Siegfrieds fosterfar 
|-
|12||Nibelungene|| || ||Nibelung||Slavefolket i Nibelheim ([[Nivlheim]]) 
|-
|13||[[Fasolt]]||[[Regin]]||[[bassbaryton]]||Kjempe||Bygde [[Valhall|Walhall]] for gudene
|-
|13||[[Fafner]]||[[Fåvne]]||[[bass (stemme)|bass]]||Kjempe||Bygde [[Valhall|Walhall]] for gudene
|-
|15||[[Erda]]||[[Fjorgyn]]||[[Alt (stemme)|kontra-alt]]||Gudinne||Visdommen og jordens gudinne
|-
|16||[[Siegmund]]|| ||[[tenor]]||Menneske||Volsung, Wotans menneskesønn, erobret sverdet [[Gram (sverd)|Nothung]]
|-
|17||[[Sieglinde]]|| ||[[sopran]]||Menneske||Siegmunds antatte tvillingsøster, blir hans elskerinne
|-
|18||[[Hunding]]|| ||[[bass (stemme)|bass]]||Menneske||Sieglindes dystre mann, Neiding-klanens leder
|-
|19||[[Brünnhilde]]|| ||[[sopran]]||[[Valkyrje]]||Erda og Wotans datter, hans yndlingsvalkyrje. «Allvitende».
|-
|20||[[Valkyrje]]ne|| ||[[sopran]]||[[Valkyrje]]||Wotans livgarde i Walhall: Gerhilde, Ortlinde, Waltraute, Schwertleite, Helmwige, Siegrune, Grimgerbe, Rossweiße.
|-
|21||[[Siegfried]]||[[Sigurd Fåvnesbane]]||[[tenor]]||Menneske||Volsung, Siegmund og Sieglindes sønn etter det antatt incestuøse forholdet, Wotans sønne-dattersønn. 
Smir [[Gram (sverd)|Nothung]] på nytt, slår Fafner og Mime, vinner Nibelungskatten, vekker opp Brünnhilde og tar henne til ekte.
|-
|22||[[Fafner]]||[[Fåvne]]||[[bass (stemme)|bass]]||Drage||Fafner som drage, omskapt på grunn av sin grådighet. Drager symboliserer grådighet i europeisk mytologi.
|-
|23||Waldvogel||||[[sopran]]||Fugl||Viser den unge Siegfried veien til Brünnhilde.
|-
|24||Nornene||[[Norne]]||kontra-alt, mezzosopran, sopran||Norne||Erdas døtre som vever verdens skjebne. I nørrøn mytologi er disse [[Urd]] (fortid), [[Verdande]] (nåtid) og [[Skuld]] (nødvendighet, dvs. fortid, nåtid og framtid).
|-
|25||Gunther||||[[baryton]]||Menneske||Gibichungenes konge, sønn av kong Gibich og dronning Grimhilde. Gibichheim ligger ved Rhinen.
|-
|26||Guthrune||||[[sopran]]||Menneske||Gunthers søster, forelsker seg i Siegfried.
|-
|27||Hagen||||[[Bass (stemme)|Bass]]||Menneske||Dronning Grimhilde og Alberichs bleke sønn, Gunther og Guthrunes halvbror
|-
|28||Waltraute ||||[[mezzosopran]]||Valkyrje||Brünnhildes søster.
|-
|29||Die Mannen||||||Menneske||Hagens dystre kompanjonger og hans livgarde.
|-
|30||Edelfrauen||||||Menneske||Hyller Guthrune i hennes bryllup.
|-
|}

[[Fil:Maternagrane.jpg|thumb|Fra den første Bayreuth-oppsetningen: Amalia Materna (som Brünnhilde) sammen med Cocotte som spilte Brünnhildes hest, Grane. Cocotte var en gave fra kong Ludwig II.]]

{| class="wikitable"
|-
! colspan="4"|Ringens enkeltoperaer
|-
! Tittel
! Kort sammendrag 
|-
| [[Nibelungenringen#Das Rheingold|Das Rheingold]] («[[Rhingullet]]»)
| Guder, halvguder, kjemper, dverger og alver presenteres, men ingen mennesker. 
|-
| [[Nibelungenringen#Die Walküre|Die Walküre]] («[[Valkyrien (opera)|Valkyrien]]»)
| Enkelte mennesker dukker opp, men det er guder og mytiske vesener som har makten.
|-
| [[Nibelungenringen#Siegfried|Siegfried]] («[[Siegfried (opera)|Siegfried]]»)
| Menneskene forsøker å skape sin egen selvstendighet og sitt eget liv uavhengig av gudenes verden.
|-
| [[Nibelungenringen#Götterdämmerung|Götterdämmerung]] («[[Ragnarok]]»)
| Menneskene lever i et moderne samfunn uavhengig av gudene. Etter at gudene og deres verden til slutt går under må menneskene klare seg på egen hånd.
|}

Syklusen er oppbygd etter mønster av [[Antikkens greske teater|gresk drama]] med et innledende forspill tilsvarende det greske [[satyr]]spillet og tre påfølgende tragedier. Wagner kalte ''Rhingullet'' for «Vorabend» (forspill) og de tre siste operaene fikk undertitlene «Første», «Annen» og «Tredje dag».

[[Episk|Fortellingen]] framstiller guder, helter og mytologiske figurer i kamp om en magisk ring som gir bæreren makt og verdensherredømme. Verkets handling tar utgangspunkt i verdens skapelse i en mytisk tidsalder og hovedpersonene følges over tre generasjoner fram mot den endelige undergangen i ''Ragnaroks'' sluttscener.

En rekke mytiske figurer kjemper om Alberichs ring, blant dem den mektigste av gudene, [[Odin|Wotan (Odin)]] – hans bestrebelser for å få tak i ringen driver mye av handlingen. Helten [[Siegfried]] (som bygger på sagnfiguren [[Sigurd Fåvnesbane]] i Volsungesagaen) klarer å vinne ringen, men han blir forrådt og drept. Til sist klarer [[valkyrje]]n [[Brynhild (skjoldmø)|Brünnhilde]] – Siegfrieds elskerinne og Wotans hemmelige datter – å bringe ringen tilbake til Rhinen samtidig med at gudeverdenen går under.

Kronologien i ''Ringen'' faller ikke helt sammen med handlingen i de fire enkeltoperaene. Flere forløp i den endelige versjonen blir bare [[Narrativ|fortalt]] uten å vises scenisk, for eksempel fortelles den mytiske opprinnelsen av de tre [[norne]]ne først i begynnelsen av ''Götterdämmerungs'' siste del. I det følgende resymeet framstilles handlingen kronologisk. Det blir brukt sitater, språklige bilder, tekster og scenebeskrivelser, og det henvises til orkesterpartier, samt gis forslag til fortolkning.

=== Forhistorie ===
I en mytologisk naturtilstand står Verdenstreet – livets tre{{#tag:ref|Asken [[Yggdrasil]] i norrøn mytologi.|group=f}} –  som innbegrepet på den hellige verdensorden. I skyggen under treet springer visdommens kilde ut – «visdom hviskende»{{#tag:ref|„Weisheit raunend“|group=G}} i all evighet – symbolsk nok fra den hellige verdensordnings røtter. Urmoderen Erda, «verdens viseste kvinne»{{#tag:ref|„der Welt weisestes Weib“|group=G}} sover  en «allvitende søvn»{{#tag:ref|„wissenden Schlaf“|group=G}} i jordens skjød –  i den «tåkefylte krypt».{{#tag:ref|„nebliger Gruft“|group=G}} Fra henne går det en forbindelse til de tre døtrene hennes, nornene som spinner en verdens skjebnevev, rundt Verdenstreet mens de synger om verdens opprinnelige mening.

For Wotan, «en djerv gud»,{{#tag:ref|„Ein kühner Gott“|group=G}} har behovet for kjærlighet falmet og maktlysten tilsvarende øket,{{#tag:ref|''„Als junger Liebe Lust mir verblich, verlangte nach Macht mein Mut, von jäher Wünsche Wüten gejagt, gewann ich mir die Welt.“''|group=G}}{{#tag:ref|Forstyrrelse av verdens orden på grunn av overmot eller kjedsomhet har sitt motsvar i [[Blaise Pascal]]s erkjennelse ''«All menneskelig ulykke kommer av at menneskene ikke har forstand til å holde seg rolig i et værelse.»''|group=f}} og han begår den udåd å nærme seg asken for å ta en slurk av vishetens kilde og slik oppnå makt. Dermed vinner han Fricka, ekteskapets og sedenes gudinne og vokter. For alt dette ofrer han et øye. Wotan brekker av en kraftig grein som han lager et spyd av, og skjærer [[runer]] på skaftet som symbol på egen sed; hensikten er å skape en ny verdensorden, ikke med makt, men i fordragelighet. Det lykkes ham også å temme den flyktige omskapingsmester og halvgud, Loge, symbolet på ild og list. Andre guder er søsknene Freia, Donner og Froh. Skaden Wotan pådro Verdenstreet er så alvorlig at det begynner å hangle.{{#tag:ref|''In langer Zeiten Lauf / zehrte die Wunde den Wald / falb fielen die Blätter, / dürr darbte der Baum.'', ''Götterdämmerung'', Vorspiel: den første nornens sang|group=G}}{{#tag:ref|Symbolikken er nærmest overtydelig: Menneskelige handlinger skader naturen.|group=f}}

For å demonstrere og befeste sin makt vil Wotan bygge en borg han senere skal gi navnet «Walhall», og han engasjerer de hederlige kjempene Fafner og Fasolt til å bygge den. Som lønn for strev lover Wotan å gi dem Freia, hun er gudinnen for evig ungdom og vokter en hage med gylne epler som gudene daglig spiser av for å holde seg unge.

=== ''Das Rheingold'' ===
''''' Orkester:''''' 136 takter i [[Ess-dur]], [[tetralogi]]ens mystiske begynnelse{{#tag:ref|Orkesterforspillet starter med svake [[kontrabass]]er; en brummende tone som overtas av [[fagott]]er og deretter av andre instrumenter, og et bølgende crescendo leder over i Rheingold-motivet.|group=f}}

* '''1. Scene: På Rhinens bunn'''{{#tag:ref|«Auf dem Grunde des Rheins»|group=R}}
[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 010.jpg|thumb|upright=1.0|Rhinjomfruene frister Alberich{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
Lekende i Rhinen vokter de tre Rhindøtrene Woglinde, Wellgunde og Floßhilde Rhingullet. Albericht, en Nibelung, nattens sønn, avbryter vann-nymfenes lek idet han stiger opp fra dypet og stirrer på dem med lystne øyne. Han gjør seg lekker, og Rhindøtrene flørter og frister, men i siste øyeblikk river de seg ut av armene hans. Det vekker Alberichts raseri, og han forsøker å tvinge jentene med vold, men mislykkes fordi de i motsetning til ham er gode svømmere. 

Solen renner, Rhingullet blinker i soloppgangen og rhinjomfruene svømmer jublende rundt skatten (orkesteret spiller Rhingull-motivet). Alberich blir fascinert av det skinnende metallet og spør vann-nymfene ut om gullet. De er lettsindige nok til å fortelle ham at rhingullet gir innehaveren ubegrenset makt{{#tag:ref|„maßlose Macht“|group=R}} og verdensherredømme til den som smir en ring av det, forutsetningen er bare at vedkommende frasier seg kjærlighetens makt.{{#tag:ref|„der Minne Macht entsagt“|group=R}} De har ingen motforestillinger mot å fortelle dette, fordi Alberich så tydelig er interessert i å oppnå damenes gunst. Men Alberich er rasende over vann-nymfenes spott, og forstår vel også at han med sitt heslige utseende ikke kommer til å ha sjanser andre steder heller. Så han frasier seg kjærligheten, også med den baktanken at gullet vil kunne kjøpe ham kjærlighet.{{#tag:ref| Der Welt Erbe gewänn' ich zu eigen durch dich! / Erzwäng' ich nicht Liebe, / doch listig erzwäng ich mir Lust?<br />
Das Licht lösch' ich euch aus; / das Gold entreiß' ich dem Riff, / schmiede den rächenden Ring: / denn hör es die Flut – / so verfluch' ich die Liebe!, ''Das Rheingold'', 1. Scene: Fluch des Alberich (Alberichs forbannelse)
|group=R}}

Med stor kraft river Alberich gullet ut av steinbunnen. Med det har han tatt det første skrittet mot verdensherredømme og blitt Wotans «motspiller». Vann-nymfene fortviler over tapet av gullet. 

* '''2. Scene: Åpent landskap i høyden'''{{#tag:ref|«Freie Gegend auf Bergeshöhen»{{#tag:ref|Mange scener i ''Ringen'' utspiller seg til fjells. Wagner bodde nesten ti år i Zürich og var glad i Alpelandskapet. Han foretok flere fjellturer som ga ham inspirasjon til ''Ringen''|group=f}}|group=R}}
Samtidig våkner Wotan og Fricka opp på et sted høyt over Rhinen. Borgen som Wotan senere gir navnet «Walhall» skinner allerede i morgensola. I gleden over den herlige borgen glemmer Wotan lønna han skylder kjempene som bygde den. Full av sorg må Fricka minne ham på lovnaden, men Wotan trøster henne med at han stoler på at den listige Loge som nettopp er kommet tilbake fra en inspeksjonsreise kan hjelpe. Freia stormer inn, på flukt fra kjempene som er kommet for å kreve sin lønn. Wotan framstiller avtalen som en spøk og oppfordrer kjempene til å vurdere en annen lønn. De nekter, og minner Wotan på at hans egne lover ikke lengre er gyldige om han selv bryter dem. I mellomtiden har Freias brødre, Donner og Froh ankommet, og med trusler og vold forsøker de å tvinge kjempene til å gå med på et forlik. Wotan avverger striden, for han innser at enten han liker det eller ikke må han holde de lovene han har bygd makten sin på.{{#tag:ref|Senere klager Wotan: «Jeg la meg selv i lenker.», ''Die Walküre'' 2. akt.''|group=W}}

[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 032.jpg|thumb|upright=1.0|Fafner og Fasolt fører Freia vekk{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
Freia tror hun er fortapt, men så dukker Loge opp og mener at Wotan må ta i bruk alle tilgjengelige midler for å beholde makten. Han forteller at han har vært ute for å lete etter noen som var villig til å gi avkall på kjærligheten for å få tak i gull. Bare én fant han, og Loge skildrer hendelsen da  Alberich sa fra seg kjærligheten, og som resultat fikk fatt i gullet og oppnådde makt. Fafner og Fasolt aner at de vil komme til å lide under den nye makten også, og Fafner overtaler sin forelskede og bløthjertede bror om å ta i mot Nibelungens gull som erstatning for Freia, altså bytte bort kjærligheten for gullet.

Også Wotan fristes av gullet og ønsker å ta det selv, og i hvert fall ikke gi det videre til kjempene. Fafner og Fasolt tar Freia med som pant, og sier de skal komme tilbake mot kvelden for å bytte henne mot gullet. Nå som Freia og hennes ungdomskilde er borte, begynner gudene å falme. Bare Loge er ubekymret, da Freia tidligere har hatt lite til overs for ham, og han håner gudene. Han råder Wotan til å ta Nibelung-skatten selv og vinne Freia tilbake på den måten: «Det en tyv har stjålet, det stjeler du fra tyven.»{{#tag:ref|„Was ein Dieb stahl, das stiehlst du dem Dieb: ward leichter ein Eigen erlangt?“|group=R}} Wotan er rådvill, for uansett hva han gjør blir det galt, så han velger det minste onde: han bestemmer seg for å røve gullet. Sammen med Loge begir han seg til Nibelheim. 

'''''Orkestermellomspill:''''' Reisen til «Niflheims nattlige rike»{{#tag:ref|„Nibelheims nächtiges Reich“.|group=R}}{{#tag:ref|For å understreke de arbeidende nibelungene bruker Wagner hammere og ambolter i orkesteret.|group=f}}
* '''3. Scene: Underjordisk kløft'''{{#tag:ref|Unterirdische Kluft|group=R}}
[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 044.jpg|thumb|upright=1.0|Alberich pisker slavene{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
I mellomtiden er Alberich blitt nibelungenes hersker og lever i berget sammen med sitt folk.{{#tag:ref|Handlingsforløpet viser at Wagner så for seg følgende skikt: de slavebundne nibelungene befinner seg under jordens overflate, menneskene og kjempene på jordoverflaten, og gudene på de «skyede topper» („wolkigen Höh’n“).|group=f}} Wotan og Loge møter først Alberichs bror, mestersmeden Mime. Alberich har ved hjelp av ringens makt tvunget Mime til å smi Tarnhelm, en hjelm som gir Alberich evne til å være usynlig til stede over alt, og han benytter evnen til å piske alle nibelunger, også Mime, til arbeid. Da Wotan og Loge ankommer stønner Mime ennå av den usynlige brorens slag.

Alberich dukker opp og avslører at gudene skal få en trist sorti: Når han har fått samlet en stor nok skatt skal han leie helter til å storme Walhalls høyder og rive til seg verdensherredømmet. Wotan blir rasende, men Loge griper til list og forteller at de er kommet for å undersøke om det er hold i ryktene som forteller at det befinner seg en ufattelig skatt i Nibelheim, og at den mektige Alberich skal være i stand til å omskape seg til hvilket som helst dyr. Alberich blir smigret og går med på Loges ønske; han forvandler seg til et enormt monster. Loge spiller med og bryter ut i et forskrekket skrik når han ser monsteret, men er likevel ikke helt overbevist: kunne det kanskje være mulig for Alberich å forvandle seg til et ganske lite dyr også? Alberic håner tvileren og dukker etter kort tid opp i paddeham. Loge og Wotan griper padda og river Tarnhelm, hjelmen som gjør bæreren usynlig, fra den. Alberich er fanget. De binder ham, og bringer ham raskt opp på en høyde over Rhinen.

* '''4. Scene: Åpent landskap i høyden'''{{#tag:ref|Freie Gegend auf Bergeshöhen|group=R}}
Gudene knebler Alberich og legger ham i lenker, og for å redde livet må han ydmyket se på at hans eget folk sleper hele Nibelung-skatten vekk, og levere fra seg Tarnhelm og ringen. Så snart han er fri, forbanner han i et avsindig raseri ringen  og lover at innehaveren aldri skal ha noen glede av den, men fortæres av bekymringer, og at den som ikke har ringen skal nages av misunnelse.{{#tag:ref|Alberichs forbannelse i ''Das Rheingold'' er et nøkkelsted i tetralogien.|group=f}}
Wotan bryr seg ikke om forbannelsen («hørte du hans kjærlige hilsen?»{{#tag:ref|„hörtest du seinen Liebesgruß?“|group=R}}), og blendet av gullets glans setter han den stjålne ringen på fingeren. Fasolt og Fafner dukker opp med Freia – Fricka, Donner og Froh iler også til. Kjempene forlanger så mye av Nibelungens skatt at det dekker Freia, og Fafner krever i tillegg ringen og Tarnhelm. Wotan nekter å gi fra seg ringen, han er allerede i dens makt, og regner med at kjempene bare vil beholde Freia for alltid.

[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 072.jpg|thumb|upright=1.0|Rhinjomfruene klager over det tapte gullet{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
Da dukker den vise Erda opp fra dypet. Hun advarer Wotan mot ringens forføreriske makt. Wotan aner at «urmoderen» vet mer enn hun er villig til å si. Han vil gripe henne og følge henne ned under jordas overflate, men holdes tilbake av Fricka og Froh. Han besinner seg og gir ringen fra seg, men Alberichs forbannelse viser seg straks på frykteligste måte: Ikke før har kjempene fått ringen så begynner de å slåss. Fafner dreper sin bror og river til seg ringen.

Det legger seg en dyster stemning over scenen; alle tilløp til glede kveles, men tordenguden Donner løser opp stemningen med et lynnedslag. Han oppfordrer broren Froh til å strekke en bro fra høysletta over til borgen – en regnbue. Wotan gir borgen navnet Walhall og ber Fricka om å følge ham dit. Loge forutser allerede gudenes ende: «de iler mot slutten, de som tror seg så sterke...»{{#tag:ref|„dem Ende eilen sie zu, die so stark in Bestehen sich wähnen ...“|group=R}} Fra Rhindalen lyder Rhindøtrenes klage «Gi oss gullet, det rene, tilbake!»{{#tag:ref|„Gebt uns das Gold, das Reine, zurück!“|group=R}} Opprørt befaler Wotan at Loge stopper klagesangen deres, men kynisk råder Loge ham om å heretter sole seg i gudenes nye glans. Mens de seiersikre og selvgode gudene inntar det nye maktsenteret, Walhall,{{#tag:ref|[[Wieland Wagner]] betegnet Walhall som [[Wall Street]]!<ref name="golea" />|group=f}} advarer Rhindøtrene om at «bare i dypet finnes trofasthet og hengivenhet; falske og feige er gledene der oppe!»{{#tag:ref|«Traulich und treu ist's nur in der Tiefe: falsch und feig ist, was dort oben sich freut!»|group=R}}{{#tag:ref|Ifølge Cosima Wagners dagbok reflekterte Wagner over den meningsfylte avslutningen på ''das Rheingold'' kvelden før han døde.|group=f}}

=== Mellomhistorie ===
Wotan, som stadig tenker på Erdas advarsel, svinger seg ned «i verdens skjød» for å få vite mer om sin skjebne. Erda kan fortelle at han vil få et ydmykende endelikt. Wotan vil unngå dette, og utarbeider en snedig plan. Han forfører Erda ved hjelp av kjærlighetsmagi og hun føder ham datteren Brünnhilde. Han blir også far til de åtte valkyrjene med ikke nærmere angitte mødre. Valkyrjene utgjør Wotans [[hird]] og får i oppdrag å samle inn falne krigere til Walhall slik at han står rustet mot det forventede angrepet fra Alberich.

Fafner har skapt seg om til en [[drage]] og våker over ringen uten å bruke dens makt. Wotan er redd for at Alberich skal vinne ringen tilbake, for da ville Walhall være tapt siden ringens makt vil kunne snu Wotans egne krigere mot ham. Derfor overveier Wotan muligheten av å fravriste Fafner ringen, men slår fra seg tanken, da han ikke vil handle mot sine egne lover. Den eneste utveien han ser er at et menneske står opp mot ham, guden, og med det oppløser den orden han har innstiftet. Som gud kan og skal han ikke lede, for det frie menneske skal styre seg selv.{{#tag:ref|Passasje fra dialogen: Wotan, Brünnhilde; ''Die Walküre'' 2. akt.|group=W}} Men dersom han opptrådte som et vanlig menneske og fikk en menneskelig etterfølger, ville ikke denne kunne opptre etter eget forgodtbefinnende? 

Etter dette resonnementet opptrer han som «Wälse» (Volsung) og får tvillingene Siegmund og Sieglinde med en menneskekvinne. Han bor sammen med dem i skogen og oppdrar sønnen til å bli en modig mann. Wotan forteller sønnen at en dag han befinner seg i den ytterste nød vil han finne det magiske sverdet ''Notung'', og med det skal han vinne avgjørende kamper. En dag vender Wotan og Siegmund tilbake fra jakt og finner at fiender har stukket hytta i brann; moren er død og Sieglinde bortført. I mange lange år bor de to i ville skogen; fryktet over store områder på grunn av deres styrke og deres handlinger.

I mellomtiden har de som bortførte Sieglinde solgt henne til Hunding, som har slekt i området. På bryllupsdagen, mens Sieglinde sitter hensunket i triste tanker, trår Wotan inn i hytta forkledd som vandringsmann. Ingen våger å gå mot ham, og han støter sverdet sitt inn i stammen på asketreet som står midt i rommet, helt inn til hjaltefestet. Vandringsmannen erklærer at sverdet tilhører den som klarer å trekke det ut av stammen. Sieglinde aner hvem vandringsmannen er. Etter at Wotan er forsvunnet forsøker bryllupsgjestene etter tur å trekke ut sverdet, men ingen lykkes.{{#tag:ref|Passasje fra Sieglindes fortelling, ''Die Walküre'', 1. akt.|group=W}}

Etter et nytt angrep blir Siegmund og faren atskilt; Wotan har åpenbart arrangert det slik, for kravet er at Siegmund vinner fram uten guders hjelp. Nå som han er alene søker Siegmund menneskelig selskap, han «trenger seg på kvinner og menn»,{{#tag:ref|Ihn „drängt es zu Männern und Frauen“.|group=R}} men blir bare utstøtt. En dag han hjelper ei jente som skal tvangsgiftes dreper han jentas familie, og blir forfulgt av medlemmer fra familiens ætt.{{#tag:ref|Passasje fra Siegmunds fortelling, ''Die Walküre'', 1. akt.|group=W}}

=== Die Walküre ===
'''''Orkester:''''' Tordenvær og Siegmunds flukt{{#tag:ref|Gewittersturm und Flucht Siegmunds|group=W}}
[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 080.jpg|thumb|upright=1.0|Sieglinde gir Siegmund vann{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
* '''1. akt: Inne i et hus'''{{#tag:ref|Das Innere eines Wohnraumes|group=W}}
På flukt gjennom skogen oppdager Siegmund ei hytte; han trenger seg inn og faller helt utmattet om på gulvet. Det er bare en kvinne i hytta, og hun gir ham vann. Det er tvillingsøsteren Sieglinde, men de kjenner hverandre ikke igjen. Hunding kommer inn, og undrende betrakter han fremmedkaren. Sieglinde forklarer hva som har skjedd. Hunding oppdager straks likheten mellom tvillingene: «den glinsende ormen glitrer også i hans øyne»{{#tag:ref|„Der gleißende Wurm glänzt auch ihm aus dem Auge.“|group=W}} Han krever at Siegmund forteller hvem han er. Etter litt nøling forteller Siegmund sin historie. Det viser seg at Hunding tilhører samme ætt som familien Siegmund drepte. Hunding gir Siegmund nådetid til neste dag, men sier at da «skal du bøte for de døde.»{{#tag:ref|''Hundings bassparti i ''Die Walküre'', 1. akt: «Mein Haus hütet Wölfing, dich heut; / für die Nacht nahm ich dich / mit starker Waffe doch wehre dich morgen; / zum Kampf kies ich den Tag: / für Tote zahlst du mir Zoll.»''|group=W}}

Våpenløs og fanget i sin fiendes hus er Siegmund nå i den dypeste nød, og han ber til sin far om hjelp til å finne det lovede sverdet. Den siste gloen i åreilden får det til å blinke i noe, og han vender blikket mot asketreets stamme hvor han kjenner igjen sverdhjaltet. Samtidig lister Sieglinde seg inn til ham. Hun forteller at hun har bedøvet Hunding med et sovemiddel slik at Siegmund kan flykte, og forteller også hvordan sverdet havnet i trestammen. Begge husker de tilstrekkelig fra fortiden til at de blir overbevist om at de er søsken.{{#tag:ref|„Winterstürme wichen dem Wonnemond“|group=W}} Siegmund forstår at har funnet sverdet, og i ekstatisk begeistring trekker han Notung ut av stammen. Begge styrter ut i vårnatta, oppildnet av gjensidig kjærlighet.{{#tag:ref|„Braut und Schwester bist du dem Bruder - so blühe denn Wälsungenblut!“|group=W}} {{#tag:ref|Den nattlige affæren bærer frukter: Siegfried blir født, Siegmund og Sieglindes sønn, Wotans barnebarn|group=f}}

* '''2. akt: Ville bergtrakter'''{{#tag:ref|Wildes Felsengebirge|group=W}} 
Hunding oppdager flukten og anroper Fricka. Rystet over blodskammen oppsøker ekteskapets og sedenes vokter ektefellen og krever at han hevner ugjerningen. Wotan viser til å begynne med at han ikke har noe imot at tvillingparet elsker hverandre,{{#tag:ref|''«Was so Schlimmes schuf das Paar / das liebend einte der Lenz? / Der Minne Zauber entzückte sie: / wer büßt mir der Minne Macht?»'', Wotan til Fricka i ''Die Walküre'', 2. akt|group=W}} men forsøker å overbevise Fricka om at Siegmund må gjennomleve sine egne erfaringer for å vinne ringen tilbake, og med det sikre makten. Fortvilt forsøker moralens vokter å overtale ham til å oppgi sin overordnede strategi.{{#tag:ref|''«Nichts lerntest du, wollt' ich dich lehren, / was nie du erkennen kannst, eh' nicht ertagte die Tat. / Stets Gewohntest nur magst du verstehn: / doch was noch nie sich traf, / danach trachtet mein Sinn!»''|group=W}}

[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 112.jpg|thumb|upright=1.0|Wotan og Brünnhilde diskuterer Siegmunds skjebne{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
Atter en gang må Wotan bøye seg for sine egne lover og konas moralforestillinger, og mot sin tidligere befaling (og mot sitt eget ønske) instruerer han datteren Brünnhilde om å beskytte Hunding under den forestående kampen slik at Siegmund faller. Brünnhilde forstår ikke faren og spør om grunnen til at han har ombestemt seg. Wotan forteller henne i all fortrolighet{{#tag:ref|„mit mir nur rat' ich, red' ich zu dir“|group=W}} om flokene skjebnen har lagt for ham. Det han mente skulle bli til det gode er blitt en forbannelse for ham. Erda hadde en gang fortalt ham at gudenes ende var nært forestående når den «kjærlighetsløse» lykkes i å få en sønn, og det hadde Alberich nå fått ved å kjøpe en kvinnes gunst.{{#tag:ref|Denne kvinnen er Grimhild, Gunther og Guthrunes mor. Hennes «nibelungsønn» heter Hagen.|group=f}}Dersom han klarer å få tak i ringen vil alt være tapt. Wotan er i mellomtiden blitt motløs og verdensforaktende.{{#tag:ref|''«Götternot! Götternot! endloser Grimm! / Ewiger Gram! Der Traurigste bin ich von allen! / Fahre denn hin, herrische Pracht, / göttlichen Prunkes prahlende Schmach! / Zusammenbreche, was ich gebaut! / Auf geb' ich mein Werk; / eines nur will ich noch: das Ende -- das Ende! / Und für das Ende sorgt Alberich!»''{{#tag:ref|Wotans emosjonelle utbrudd i dialogen med Brünnhilde; ''Die Walküre'', 2. akt|group=f}}|group=W}}

Motvillig må Brünnhilde bøye seg for farens ordre, og hun viser seg for Siegmund for å fortelle ham om hans snarlige død.{{#tag:ref|Todesverkündigung: Siegmund, sieh auf mich; ''Die Walküre'', 2. akt|group=W}} Siegmund, som holder den utslitte søsteren i armene, vil heller drepe henne enn at hun skal bli igjen alene på jorden. Brünnhilde blir rørt av den sterke kjærligheten, og trosser farens ordre ved å love Siegmund sin beskyttelse. Snart høres Hunding som egger rivalen til kamp. Da griper Wotan inn og ødelegger Siegmunds sverd med spydet sitt slik at Hunding kan drepe Siegmund. Rasende plukker den snarrådige Brünnhilde opp sverdbitene og flykter sammen med Sieglinde. Wotan er bitter over sønnens død og dreper Hunding med et enkelt, foraktelig ord: «gå!» Så husker han at datteren våget å sette seg opp mot ham og begynner å lete etter henne.

* '''3. akt: På en fjelltopp'''{{#tag:ref|Auf dem Gipfel eines Felsenberges|group=W}}
'''''Orkester:''''' [[Valkyrierittet|Valkyrjens ritt]]{{#tag:ref|Walkürenritt|group=W}}
Brünnhilde søker tilflukt hos sine søstre, valkyrjene, men av redsel for farens raseri avslår de å hjelpe. Brünnhilde ser ingen annen utvei enn å la Sieglinde flykte alene og forteller at hun vil få en sønn hun skal kalle Siegfried, og sverdbitene skal hun oppbevare for ham. Sieglinde flykter og takker den «allvitende» Brünnhilde samtidig som hun antyder at Sieglindes sønn vil bli Brünnhildes redningsmann.{{#tag:ref|''«Für ihn, den wir liebten, rett' ich das Liebste: / meines Dankes Lohn lache dir einst! / Lebe wohl! Dich segnet Sieglindes Weh!»''|group=W}}

Wotan dukker opp, han er stadig rasende, og stiller henne til rette for hva hun har gjort. Han dømmer henne til en lang søvn, og den første og beste som vekker henne kan ekte henne. Men det lyktes Brünnhilde å mildne straffen såpass at hun ikke kan vekkes av hvilken som helst feiging som kommer forbi. Revet mellom raseri, lovlydighet og farskjærlighet tar Wotan farvel med sin yndlingsdatter.{{#tag:ref|„Leb wohl, du kühnes herrliches Kind, du meines Herzens heiliger Stolz“|group=W}} Han tilkaller Loge og befaler ham å lage en stor ring av ild rundt fjellet Brünnhilde sover på slik at bare en modig helt vil klare å trenge seg gjennom.{{#tag:ref|„Wer meines Speeres Spitze fürchtet, durchschreite das Feuer nie.“, ''Feuerzauber''|group=W}}

=== Siegfried ===
* '''1. akt: Skog'''{{#tag:ref|Wald|group=S}}
[[Fil:Siegfried and the Twilight of the Gods p 014.jpg|thumb|upright=1.0|left|Mime finner Sieglinde i skogen{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
I mellomtiden har Mime funnet Sieglinde i skogen. Hun dør etter sønnens fødsel, men gir først sverdbitene til smeden og ber ham om å fostre opp gutten, som han skal kalle Siegfried. Mime er en nokså motvillig fosterfar, men han holder ut i håp om at Siegfried vokser opp til en kriger som kan drepe [[lindorm]]en Fafner slik at han, Mime, får tak i ringen. Oppdragelsen går ikke helt som forventet; gutten er en villstyring som har lite til overs for fosterfaren, og som foretrekker å streife fritt om i skogen.

Mime forsøker å smi fostersønnen et godt sverd, men ikke noe våpen er sterkt nok for den kraftige gutten. Siegfried har observert dyreverdenen og sett at det trengs en mor for å skape en familie. Han spør Mime ut om dette fenomenet, og etter litt fram og tilbake forklarer Mime sannheten om Siegfrieds herkomst.{{#tag:ref|„als zullendes Kind, zog ich dich auf“|group=S}} Han viser ham også sverdbitene, restene etter sverdet som tilhørte faren. Full av begeistring ber Siegfried om at Mime smir et nytt sverd av bitene, og i spent forventning om det nye våpenet løper han ut i skogen.

Mens Mime funderer på hvordan han skal smi stykkene sammen, kommer det inn en vandringsmann. Det er Wotan som reiser rundt i verden, nå bare som tilskuer. For å få den grinete smeden til å vise litt gjestfrihet setter han hodet i pant på at han kan svare på tre spørsmål. Mime stiller Wotan alt for lette spørsmål: Hvem bor dypt i jorda? Hvem bor på jordas rygg? Og hvem bor på de skyede toppene? Wotan svarer korrekt henholdsvis nibelungene, kjempene og gudene. Mime er i stand til å svare på to av Wotans spørsmål: Wotans ætt (Wälsungen) og hvilket sverd som duger til å ta livet av Fafner (Notung). Men smeden kan ikke svare på det tredje spørsmålet, hvem det er som smir et godt sverd av Notungs fragmenter,{{#tag:ref|„wer wird aus den starken Stücken Notung, das Schwert, wohl schweißen“|group=S}} og dermed tilfaller Mimes hode Wotan. Men Wotan viser storsinn og skjenker Mimes hode til «den som ikke har lært å kjenne frykt».{{#tag:ref|„der das Fürchten nicht gelernt“|group=S}} Dessuten spår han: «Bare den som ikke kjenner frykt kan nyskape Notung».{{#tag:ref|„Nur wer das Fürchten nie erfuhr, schmiedet Notung neu“|group=S}} Dette stiller Mime overfor et fryktelig dilemma, og han blir svært engstelig da vandringsmannen forsvinner med lyn og torden.{{#tag:ref|''«Verfluchtes Licht! Was flammt dort die Luft? / Was flackert und lackert, was flimmert und schwirrt, / was schwebt dort und webt und wabert umher? / Dort glimmert’s und glitzt’s in der Sonne Glut! / Was säuselt und summt und saust nun gar? / Es brummt und braust und prasselt hierher! / Dort bricht’s durch den Wald, will auf mich zu! / Ein gräßlicher Rachen reißt sich mir auf: / der Wurm will mich fangen! Fafner! Fafner!»''. Et av Wagners musikalske mesterstykker og et glimrende stavrim: ''Siegfried'', 1. akt|group=S}}

Siegfried finner en livredd Mime liggende under ambolten, og spør dvergen hva frykt egentlig er for noe. Etter møtet med vandringsmannen skjønner Mime at det er viktig for ham at Siegfried lærer å kjenne frykt, og vil derfor vise ham en «liten drage».{{#tag:ref|„schlimmen Wurm“|group=S}} Men til det trengs et skarpt sverd. Siegfried stoler ikke lengre på Mimes evner som smed og forsøker å smi sverdet Notung selv. Til Mimes forskrekkelse gjør han det på en ukonvensjonell måte: han filer bitene til jernspon og smelter dem om til «en grøt»{{#tag:ref|„zu Brei“|group=S}}, støper det i en form og kjøler det varme jernet med kaldt vann (og blir samtidig «oppfinneren» av [[stål]]et). På den måten lager han et helt nytt sverd: han overvinner de overleverte framgangsmåtene og finner sin egen metode. Dermed er en betingelse oppfylt, for bare et «fritt menneske» som handler ut fra egen vilje og styrke kan utføre dåden Wotan en gang ønsket utført.{{#tag:ref|Det gamle må først ødelegges slik at noe nytt kan oppstå. Dette gjenspeiler Wagners intensjoner; han var en livslang «revolusjonær».|group=f}}

Mime koker en drikk{{#tag:ref|„aus Eiern braut der Alte ihm Sud“|group=S}} som han planlegger å servere når Siegfried har nedkjempet dragen slik at det skal bli lettere å drepe ham. Mime forteller om sin forræderske plan i en monolog og erklærer seg klar til å overta som verdensaltets hersker.{{#tag:ref|„Walter des Alls!“|group=S}} Samtidig synger Siegfried sin sverdsang.{{#tag:ref|„Notung! Notung! Neidliches Schwert“|group=S}} Straks sverdet er ferdig kløver Siegfried ambolten med et eneste slag.

* '''2. akt: Dypt inne i skogen'''{{#tag:ref|Tiefer Wald|group=S}}
Alberich våker utenfor [[lindorm]]en Fafners hule, hensunket i dystre tanker{{#tag:ref|„düsternd brütend“|group=S}} mens han venter på dragedreperens ankomst. I stedet viser Wotan seg, og rivalene i kampen om verdensherredømmet står igjen overfor hverandre. Men Wotan har endret seg, han har ikke lengre noen interesse for ringen, maktsymbolet. Tvert imot: han behandler Alberich vennlig og tilbyr seg å vekke dragen slik at den blir oppmerksom på dragedreperen som nå er på vei. Fafner bryr seg ikke om advarselen og sover videre.{{#tag:ref|„Ich lieg', und besitze: - laßt mich schlafen!“|group=S}} Resignert råder Wotan den ventende Alberich om å glemme det hele: «Skjebnen rår; den kan du ikke endre».{{#tag:ref|„Alles ist nach seiner Art, an ihr wirst du nichts ändern.“|group=S}}

[[Fil:The Death of Fafnir by Howard Pyle.jpg|thumb|upright=1.0|''Fafnirs død''{{Byline|Howard Pyle|1899}}]]
Wotan forsvinner atter i skogen, og rådvill ser Alberich etter ham.{{#tag:ref|„Da reitet er hin auf lichtem Roß: mir läßt er Sorg' und Spott“|group=S}} Mime og Siegfried trer fram. Mime gir Siegfried noen råd og trekker seg vekk slik at han på sikker avstand kan avvente sin sjanse, og tenker høyt: «Siegfried og Fafner – å, måtte de begge dø.»{{#tag:ref|„Siegfried und Fafner - oh, brächten beide sich um!“|group=S}} Siegfried fryder seg over skogens stillhet og følger en fugl med øynene. Han forsøker å etterligne fuglens sang med hornet, men forgjeves, og vekker i stedet Fafner. Kampen mellom de to ulike motstanderne starter. Fafner faller til slutt med Notung gjennom hjertet. Fullt klar over at gutten nå vil komme under ringens forbannelse, og forsonlig i dødsøyeblikket, advarer Fafner sin banemann om Mimes svikefulle list.{{#tag:ref|''«Blicke nun hell, blühender Knabe; des Hortes Herrn umringt Verrat: / der dich Blinden reizte zur Tat, berät nun des Blühenden Tod. / Merk' wie's endet: - acht' auf mich!»''|group=S}}

Idet Siegfried trekker sverdet ut av Fafners bryst, får han uforvarende litt drageblod på tunga og forstår plutselig fuglespråket. Skogsfuglene synger til ham at han straks skal ta Nibelungskatten, ringen og Tarnhelm. Mens han begir seg inn i hulen, sloss Mime og Alberich seg imellom, for begge er interessert i skatten. Hånende avviser Alberich enhver tanke på å dele byttet, ikke en gang Tarnhelm er han villig til å gi fra seg. Til gjengjeld truer Mime med at han kan få hjelp av Siegfried til å ta byttet. Brødrene stopper å slåss da Siegfried kommer fram i huleåpningen. Hyklende utroper Mime ham til en helt og byr på en forfriskende drikk. Men Siegfried blir advart av en fugl (karakteren «Waldvogel»), og hører av Mimes stemme at han tenker på svik: Mime vil «slå hodet av ham».{{#tag:ref|„doch nur den Kopf abhaun'“|group=S}} Full av avsky avslår Siegfried «den avskyelige pratmakerens»{{#tag:ref|„den ekligen Schwätzer“|group=S}} tilbud. I bakgrunnen høres Alberichs spottende latter. Fram til nå har fem mennesker måttet bøte med livet i kamp om den forheksede ringen, og Siegfried som ikke forstår hvorfor, spør den lille skogsfuglen. Waldvogel forteller om «den vidunderligste kvinne»,{{#tag:ref|„dem herrlichsten Weib“|group=S}} Brünnhilde, som sover på et berg omgitt av en ring av ild i påvente av at en fryktløs helt skal komme og vekke henne. Den unge dragedreperen begir seg straks av gårde.

* '''3. akt: Ville trakter'''{{#tag:ref|Wilde Gegend|group=S}}
Wotan søker enda en gang råd hos Erda, men hun kan ikke lengre hjelpe fordi verden er i endring,{{#tag:ref|„wild und kraus kreist die Welt“|group=S}} og hennes «urmoderskap» i ferd med å ta slutt. Wotan ønsker at gudenes overherredømme skal ende så fort som mulig og at den «vidunderligste volsung»{{#tag:ref|„den wonnigsten Wälsung“|group=S}} (Siegfried) skal settes inn som arvtaker med hjelp av den fortsatt sovende Brünnhilde. Siegfried nærmer seg, og Wotan blokkerer veien for ham og spør om hvor sverdet hans kommer fra. Stolt regner Siegfried det som sitt eget nylagede arbeid, og forsøker å presse seg forbi Wotan, som han ikke kjenner og ikke viser respekt for. Tilslutt retter Wotan spydet mot Siegfried og erkjenner at det var han som en gang slo i stykker farens sverd. Men Siegfried viker ikke, og med ett eneste sverdslag slår han gudens spyd i stykker. Wotan resignerer (likevel lettet), og viker for «den som ikke har lært å kjenne frykt».{{#tag:ref|„der das Fürchten nicht gelernt“|group=S}} Kysten er nå klar og Siegfried kommer seg lett gjennom ilden og fram til den sovende valkyrjen. Da han forstår at han ikke står overfor en mann – Siegfried har aldri sett en kvinne før – fjerner han hjelm og rustning. Rasende anroper han sin mor om hjelp,{{#tag:ref|„Wen ruf' ich zum Heil, daß er mir helfe? - Mutter! Mutter! Gedenke mein!“|group=S}} men da ingen svarer gir han Brünnhilde et langt kyss. Hun våkner, setter seg langsomt og høytidelig opp{{#tag:ref|„langsam und feierlich sich zum Sitze aufrichtend“ – i henhold til Wagners regianvisninger|group=S}} og hilser sitt nye liv.

[[Fil:The Awakening of Brunhild by Howard Pyle.jpg|thumb|upright=1.0|right|''Brünnhilde våkner''{{Byline|Howard Pyle|1899}}]]
'''''Orkester''''': Brünnhilde våkner{{#tag:ref|Brünnhildes Erwachen|group=S}}
:: Vær hilset, sol! Vær hilset, lys!
:: Vær hilset, strålende dag!
:: Lang var min søvn; jeg har våknet:
:: hvem er helten som vekket meg?{{#tag:ref|''«Heil dir, Sonne! Heil dir, Licht! / Heil dir, leuchtender Tag! / Lang war mein Schlaf; ich bin erwacht: / Wer ist der Held, der mich erweckt?»''|group=S}}{{#tag:ref|Brünnhildes oppvåkning er en av de mest emosjonelle og sangteknisk krevende operascener som finnes; med en frisk sopran mot en sliten tenor.|group=f}}

Begge erfarer nå, først sky, så fulle av angst og frykt, at det oppstår følelser mellom dem, og de ser tilbake på deres skjebnetunge fortid. Tilslutt omfavner de hverandre lidenskapelig med et ekstatisk utbrudd over den altoverskyggende kjærligheten.{{#tag:ref|„leuchtende Liebe, lachender Tod“|group=S}}

=== Götterdämmerung ===
[[Fil:Wotan takes leave of Brunhild (1892) by Konrad Dielitz.jpg|thumb|upright=1.0|''Wotans farvel til Brünnhilde''{{Byline|Konrad Dietlitz|1892}}]]
* '''Forspill: På valkyrjenes fjell'''{{#tag:ref|Vorspiel: Auf dem Walkürenfelsen|group=G}}
Nornene, Erdas døtre, avlet i urtiden{{#tag:ref|„urerschaff’ne“|group=G}}, spinner skjebneveven og rekapitulerer det som har skjedd. Fortellingen deres ender brått da veven de leser revner.  

'''''Orkester''''':Morgengry{{#tag:ref|Morgendämmerung|group=G}}

Siegfried og Brünnhilde utveksler morgengaver som symbol på gjensidig kjærlighet: Han gir henne ringen, hun gir ham hesten Grane og sender ham ut for «å utføre nye dåder, du dyrebare helt».{{#tag:ref|„zu neuen Taten, teurer Helde“|group=G}} Hun sverger ham evig troskap og kjærlighet, og full av overmot begir han seg ut på nye eventyr.  

'''''Orkester:''''' Siegfrieds rhinreise{{#tag:ref|Siegfrieds Rheinfahrt|group=G}}
* '''1. akt, 1. Scene: Gibichungenes hall ved Rhinen'''{{#tag:ref|Die Halle der Gibichungen am Rhein|group=G}}
Siegfried kommer til gibichungenes hoff ved Rhinen. Der bor søsknene Gunther og Guthrune og deres halvbror Hagen, og de har allerede hørt om Siegfried og hans nibelungsskatt. Hagen klekker ut en raffinert plan: Han vekker Gunthers attrå til Brünnhilde{{#tag:ref|„das herrlichste Weib der Welt“|group=G}} og skatten, og får Guthrune til å ønske seg den sterke Siegfried{{#tag:ref|„den stärksten Helden“|group=G}} til mann. Ved hjelp av en velkomstdrikk manipulerer han Siegfried slik at han faktisk glemmer Brünnhilde og begynner å ønske seg Guthrune til ektefelle. Siegfried er til og med beredt til å bli blodsbror med Gunther og – forkledt som Gunther – erobre Brünnhilde for ham; iført Tarnhelm er det en bagatell. Siegfried og Gunther begir seg til valkyrjenes fjell. Siegfried er blitt den intrigante Hagens villige verktøy. Hagen blir igjen for å bevokte hallen, og har bare én ting i hodet: ringen som Siegfried skal skaffe ham.   

* '''1. akt, 2. Scene: På valkyrjenes fjell (som i forspillet)''' {{#tag:ref|Die Felsenhöhe|group=G}}
Samtidig oppsøkes Brünnhild av sine søstre. De kan fortelle at det har skjedd viktige ting i Walhall (''Waltrautes fortelling''). Wotan har nettopp vendt tilbake fra sine rastløse vandringer med bitene av det istykkerslått spydet. Han samler alle guder og helter rundt seg for å felle Verdensasken og bygge et enormt gravferdsbål rundt Walhall. Så setter han seg bare i høysetet, stum og alvorlig,{{#tag:ref|„in hehrem Sitze, stumm und ernst“|group=G}} men følger utviklingen i verden ved hjelp av sine to ravner. Akk, kom de bare tilbake med budskapet om at Brünnhilde hadde gitt ringen tilbake til Rhindøtrene slik at «guder og verden var fri for forbannelsens åk».{{#tag:ref|„von des Fluches Last erlöst wär’ Gott und Welt“|group=G}} Han får Waltraute til å framføre sitt ønske, men Brünnhilde blir rasende over Wotans forslag, for ringen er Siegfrieds kjærlighetspant og langt viktigere for henne enn gudenes og verdens elendighet. Waltraute må returnere med uforrettet sak.

Brünnhilde hører Siegfrieds horn, ler mot sin elskede, men fryser straks til is da hun ser en ukjent foran seg. Det er Siegfried i Gunthers skikkelse. Han river ringen fra Brünnhilde og tvinger henne til å tilbringe natta med ham. Som garanti for Gunther legger han sverdet mellom seg og kvinnen, som jo egentlig er hans, men det glemte han da «det aller beste alternativet» (Guthrune) ble forelagt ham.

* '''2. akt: På bredden (foran Gibichungenes hall)'''{{#tag:ref|Uferraum (vor der Halle der Gibichungen)|group=G}}
[[Fil: Siegfried and the Twilight of the Gods p 138.jpg|thumb|left|upright=1.0|''Alberich snakker med Hagen''{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
Hagen vokter fremdeles hallen, og i drømme får han besøk av faren Alberich som innprenter at han må gjøre alt for å vinne ringen.{{#tag:ref|''«Ich – und du! Wir erben die Welt. / Den gold'nen Ring, den Reif gilt’s zu erringen! / Dich Zaglosen zeugt’ ich mir ja,  / zu zähem Haß erzog ich doch Hagen:  / der soll mich nun rächen, den Ring gewinnen,  / dem Wälsung und Wotan zum Hohn. / Schwörst du mir's, Hagen mein Sohn?»''|group=G}}{{#tag:ref|Dette er Alberichs siste opptreden i ''Ringen'', men han føler seg stadig sveket og ydmyket og fortsetter å trekke i trådene i bakgrunnen.|group=f}}

Neste morgen forflytter Siegfried seg ved hjelp av Tarnhelm tilbake til Gunthers borg ved Rhinen. Skrytende forteller han Hagen hvordan han røvet Brünnhilde som brud for Gunther, og viser stolt fram et annet bytte: ringen. Hagen kaller sammen [[hird]]en{{#tag:ref|Hagens demoniske rop (glansnummer for en bass) i vekselsang med hirdmennene er det eneste store koret i ''Ringen''|group=f}} og lar forberedelsene til Gunter og Brünnhildes bryllup begynne. Da de høytidelig skrider inn blir Brünnhilde stående forferdet foran den uvitende Siegfried (han er jo påført hukommelsessvikt). Hun forstår ikke situasjonen, og forvirringen blir total når hun ser ringen på Siegfrieds hånd, det er jo egentlig på Gunthers hånd – hennes antatte erobrer fra siste natt – den skulle vært plassert.{{#tag:ref|''«Betrug! Betrug! Schändlichster Betrug! / Verrat! Verrat! Wie noch nie er gerächt! / Heilige Götter, himmlische Walter! / Lehrt ihr mich Leiden, wie keiner sie litt? / Schuft ihr mir Schmach, wie nie sie geschmerzt? // Welches Unholds List liegt hier verhohlen? / Welches Zaubers Rat regte dies auf? / Wo ist nun mein Wissen gegen dies Wirrsal? / Wo sind meine Runen gegen dies Rätsel?»''|group=G}}

Brünnhilde er dypt såret, hennes ære er ødelagt og hun vil ha hevn for det uhyrlige tillitsbruddet. Bare Siegfrieds død kan råde bot og Hagen tilbyr sin hjelp: ''«Bedratte kvinne! Den som forråder deg får smake min hevn.»''{{#tag:ref|„Betrogne Frau! Wer dich verriet, das räche ich.“|group=G}} Brünnhilde vet at Siegfried bare er sårbar i ryggen og advarer mot ærlig kamp mann mot mann.{{#tag:ref|„Im Kampfe nicht; doch – träfst du im Rücken ihn.“|group=G}} Gunter stritter først mot det planlagte snikmordet, men Hagen kjenner til hans ønske om å få fatt i ringen og overtaler ham til å godta manndrapet.{{#tag:ref|„Siegfried falle!“|group=G}}

* '''3. akt, 1. scene: Vill skogs- og fjelldal'''{{#tag:ref|Wildes Wald- und Felsental|group=G}}
[[Fil:282 The Death of Siegfried by Howard Pyle.jpg|thumb|upright=1.0|''Siegfrieds død''{{Byline|Howard Pyle|1899}}]]
Dagen etter organiseres det en jakt der både Gunther, Hagen og Siegfried deltar. De mister sporet av en bjørn og treffer på Rhindøtrene som er beredt til å hjelpe dem på sporet igjen om de får ringen som skinner på Siegfrieds hånd. Siegfried nøler først, men mykner og vil oppfylle de tre «vannfuglenes» ønske. Men når de forteller om ringens farlige krefter, avviser han deres bønner, skryter om sine bedrifter og avfeier Rhindøtrenes advarsler.{{#tag:ref|„Im Wasser wie am Lande lernt' ich nun Weiberart: wer nicht ihrem Schmeicheln traut, den schrecken sie mit Droh'n; wer dem nun kühnlich trotzt, dem kommt dann ihr Keifen dran.“|group=G}} Så Siegfried beholder ringen og slutter seg til jaktselskapet igjen. Han innser at han er den eneste som ikke har fått et jaktbytte. Som kompensasjon synger han om sitt tidligere liv fram til det tidspunktet da han vant Brünnhildes kjærlighet. Da gir Hagen den «syngende helt» en drikk som gir ham hukommelsen tilbake, og forbløffet hører alle at han forteller om sin store kjærlighet til Brünnhilde. Som hennes ektemann føler Gunther seg krenket, og Hagen hevner ham ved å stikke Siegfried i ryggen: «Mened hevner jeg».{{#tag:ref|„Meineid rächt ich“|group=G}} I dødsøyeblikket innser Siegfried sin feiltakelse og sin kjærlighet til den «hellige brud», Brünnhilde.{{#tag:ref|''«Brünnhilde - heilige Braut - wach' auf! Öffne dein Auge!»'' - „Siegfrieds Tod“ og den påfølgende „Trauermarsch“ er nok de 20 mest følelsesladede minuttene i ''Ringen'', når orkesteret atter en gang rekapitulerer mange motiver fra ''Ringens'' handling.|group=G}} Mennene løfter liket av Siegfried opp på skjoldene og fører det over fjellene i en høytidelig prosesjon.

* '''3. opptog, 2. Scene: Gibichungenes hall'''{{#tag:ref|Die Halle der Gibichungen|group=G}}
'''''Orkester:''''' Sørgemarsj{{#tag:ref|Trauermarsch|group=G}}
[[Fil:Siegfried and the Twilight of the Gods p 180.jpg|thumb|upright=1.0|Brünnhilde rir hesten Grane inn i flammene{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
Guthrune blir rasende når hun ser sin døde make og anklager Hagen. Han tar stolt på seg skylden for heltens død og krever ringen som lønn. Men nå er Gunthers interesser truet, og han begynner å kjempe med Hagen om ringen. Hagen stikker ned broren og skal til å trekke ringen av Siegfrieds finger da den dødes arm til alles forskrekkelse strekker seg opp. Nettopp i dette fryktelige øyeblikk trer Brünnhilde fram, ber dem tie{{#tag:ref|„Schweigt eures Jammers jauchzenden Schwall!“|group=G}} og erklærer at hun som Siegfrieds egentlige ektefelle vil følge ham inn i døden og med det oppheve ringens forbannelse. Hun lar reise et gravferdsbål,{{#tag:ref|„starke Scheite schichtet mir dort am Rande des Rheins zuhauf“|group=G}} tar ringen fra Siegfrieds hånd, setter fyr på bålet, rir inn i flammene og sender Wotans ravn til Wotan med frelsesbudskapet.{{#tag:ref|jfr ''Erlösung durch Liebe''-motivet, se [[Nibelungenringen#Musikk]]|group=f}}{{#tag:ref|Brünnhildes avslutningssang: ''«Fliegt heim, ihr Raben! / Raunt es eurem Herrn, was hier am Rhein ihr gehört! / An Brünnhildes Felsen fahrt vorbei. / Der dort noch lodert, weiset Loge nach Walhall! / Denn der Götter Ende dämmert nun auf. / So – werf’ ich den Brand in Walhalls prangende Burg.»''|group=G}}

Dette er slutten på den rådende verdensorden. Verdensasken som er hugget opp og ligger rundt Walhall begynner å brenne, og dermed er gudenes herredømme over. Rhinen går over sine bredder og gjør det mulig for Rhindøtrene å fjerne ringen fra Brünnhildes hånd. En siste gang forsøker Hagen å rive den til seg, men vann-nymfene drar ham med seg i vannmassene. Slik kan det misbrukte gullet (som muterte til kapital) og Verdensasken (som ble brukt til spydet som gjorde det mulig å opprettholde loven med vold) igjen få sin naturlige plass. En ny verdensorden kan vokse fram (orkesteret antyder «frelsesmotivet»). Brünnhilde forutså dette og manet Rhindøtrene til å passe bedre på det strålende rhingullet.{{#tag:ref|„Lauter bewahrt das lichte Gold!“|group=G}} Forsmådd og tankeløs kjærlighet skal ikke enda en gang sette gullet i fare, og til og med drive gudene til undergang. Kan den neste verden bli bedre enn den gamle var?