Redigerer Nelson Mandela (avsnitt)

== Forhandlinger ==

[[Fil:SthAfrica.ThaboMbeki.01.jpg|thumb|Mandelas visepresident og etterfølger [[Thabo Mbeki]]{{Byline|Antonio Milena/ABr}}]]
[[Fil:Bill-Clinton-with-Nelson-Mandela.jpg|thumb|Nelson Mandela møter [[USA|USAs]] president [[Bill Clinton]] i 1993.]] 

Etter at Mandela ble løslatt fra fengselet inngikk han i ANCs (African National Congress) lederskap, først under tittelen ''nasjonal talsmann''.

I 1991, under ANCs første nasjonale konferanse i Sør-Afrika etter at forbudet ble opphevet, ble Mandela enstemmig valgt som president for organisasjonen.<ref>[http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ Nelson Mandela Foundation] {{Wayback|url=http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ |date=20071012044247 }}.</ref>

Mandelas lederskap i forhandlingene, såvel som hans forhold til president [[Frederik Willem de Klerk|de Klerk]], ble anerkjent da de sammen fikk [[Nobels fredspris]] i [[1993]]. Imidlertid var deres forhold til tider anstrengt, noe som kom frem i en skarp kommentar da Mandela rasende refererte til de Klerk som overhode til «et urettmessig, diskreditert minoritetsregime». Samtalene brøt sammen i kjølvannet av [[Boipatong-massakren]] i juni [[1992]] da Mandela tok ANC ut av forhandlingene og anklaget de Klerks regjering for å ha stått bak drapene.<ref>[http://www.anc.org.za/ancdocs/pr/1992/pr0618.html Boipatong Massacre] {{Wayback|url=http://www.anc.org.za/ancdocs/pr/1992/pr0618.html |date=20010514041611 }}. ANC (18. juni 1992).</ref> Imidlertid kom samtalene i gang igjen etter [[Bisho-massakren]] i september 1992 da utsiktene til gjentatte voldelige konfrontasjoner gjorde det åpenbart at forhandlinger var den eneste veien fremover<ref>Mandela, Nelson (1994): ''Long Walk to Freedom''. Little Brown and Company.</ref>

Etter at ANCs seniorleder ANC, [[Chris Hani]], ble myrdet i april [[1993]] var det igjen stor frykt for at nasjonen ville eksplodere i vold. Mandela holdt da en tale, direktesendt på sørafrikansk TV, hvor han appellerte om ro. Talen ble holdt på oppfordring av regjeringen, og regnes som det punktet under forhandlingene hvor ANC overtok initiativet, og hvor endelig dato og premisser for valg ble satt. Mandela sa blant annet følgende:

{{Sitat|I natt strekker jeg meg ut til hver eneste sørafrikaner, svart og hvit, fra det innerste hos meg selv. En hvit mann, full av fordommer og hat, kom til vårt land og begikk handlinger så motbydelige at hele vår nasjon nå vakler på kanten av katastrofe. En hvit kvinne av [[Afrikandere|afrikandersk]] opprinnelse, risikerte sitt liv slik at vi nå kjenner, og kan stille for retten, denne attentatmannen. Det kaldblodige mordet på Chris Hani har sendt sjokkbølger gjennom hele landet og verden… Nå er tiden inne for at alle sørafrikanere står samlet mot dem som, fra hvert eneste hjørne, ønsker å ødelegge det som Chris Hani ga sitt liv for – friheten for oss alle.}}

Samtidig gjorde Mandela også en stor innsats i å få [[zulu]]enes [[Inkatha Freedom Party]] med i forhandlingene, og han arbeidet hardt sammen med [[Jacob Zuma]] og [[Mangosuthu Buthelezi]], for å unngå borgerkrig i [[KwaZulu-Natal]] mellom Inkatha-tilhengere og ANC-tilhengere. Inkatha kom med i valgprosessen i siste liten, i mars 1994. [[27. april]] 1994, kun ett år etter drapet på Hani, ble det første demokratiske valget holdt.<ref>Sparks, Allister (1994): ''Tomorrow is Another Country''. Struik.</ref>

=== Selvbiografi ===

{{refforbedreavsnitt}}

Mandelas selvbiografi, ''Veien til frihet'', ble utgitt i [[1994]], men han begynte på boken allerede i hemmelighet i 1970-årene mens han satt i fengsel. Et interessant poeng er at Mandela i boken ikke avslører noe om hvorvidt de Klerk var skyldig eller ikke i volden i [[1990-årene]], eller om mord- og voldsanklagene mot hans kone [[Winnie Mandela]]. Imidlertid samarbeidet han senere med sin venn, journalisten [[Anthony Sampson]], som diskuterte disse hendelsene i sin egen bok ''Mandela: The Authorised Biography''. En annen detalj som Mandela utelot var å nevne den påstått uredelige boken ''Goodbye Bafana''. Forfatteren [[James Gregory (fangevokter)|James Gregory]], en tidligere vakt på [[Robben Island]], hevdet å ha vært Mandelas fortrolige i fengselet og gjenga detaljer fra fangens familieaffærer. Simpson har fastholdt at Mandela slett ikke kjente Gregory spesielt godt, men at Gregory var den som [[sensur]]erte brevene som ble sendt av landets fremtidige president og således oppdaget detaljer om Mandelas personlige liv. Sampson har også erklært at de andre vokterne mistenkte Gregory for å spionere for myndighetene og at Mandela vurderte å saksøke Gregory.<ref>Sampson, Anthony (1999): ''Mandela: The Authorised Biography''. HarperCollins, 217.</ref> Gregorys bok ble filmatisert av den danske regissøren [[Bille August]], og hadde premiere på norske kinoer under tittelen ''[[Farvel Bafana]]'' i [[Filmåret 2007|2007]]. 

Mandela var så misfornøyd med Gregorys bok, at han spurte Christo Brand, en annen fangevokter, om å skrive det han mente den sanne historien. Christo Brand møtte Mandela første gang i 1978, da han valgte siviltjeneste i fengselet framfor pliktig førstegangstjeneste. Gjennom årene utviklet det seg et vennskap, og tillitt mellom fangevokteren og fangen. Etter flere års press fra Mandela, skrev Christo Brand boken ''Doing Life with Mandela, My Prisoner, My Friend''. Nelson Mandela planla selv å skrive forordet i denne boken, men døde før den ble utgitt. Forordet ble skrevet av Mandelas medfange, Ahmed Kathadra. Christo Brand jobbet etter løslatelsen som Mandelas assistent i parlamentet, og senere på Robben Island i butikken der fangenes memoarer ble solgt. 1. august 2018 pensjonerte han seg, og i dag reiser han rundt og forteller sin historie.