Redigerer Nansens Fram-ekspedisjon (avsnitt)

== Ferden ==
[[Fil:Nansen Fram Map-no.svg|thumb|upright=1.5|Ruter tatt i løpet av Fram-ekspedisjonen 1893&ndash;96: {{Legend|red|«Frams» rute østover fra Vardø, langs den sibirske kysten før den svinger nordover ved Nysibirøyene for å entre pakkisen, juli&ndash;september 1893}}{{Legend|blue|«Frams» drift i isen fra Nysibirøyene, nord- og vestvestover mot Spitsbergen, september1893 &ndash; august 1896}}{{Legend|green|Nansen og Johansens marsj til ''Farthes North'' ved 86°13,6'N, og senere tilbakereise til [[Northbrookøya]] i Frans Josefs land, mars 1895 &ndash; juni 1896}}{{Legend|magenta|Nansen og Johansens retur til Vardø fra Northbrookøya, august 1896}}{{Legend|yellow|«Frams» reise fra Spitsbergen til Tromsø, august 1896}}]]
=== Ferden til isen ===
Før ferden tok til bestemte Nansen seg for å avvike fra sin opprinnelige plan; han ville gjøre ferden kortere ved å følge Nordenskiölds rute gjennom Nordøstpassasjen, langs nordkysten av Sibir, fremfor å følge «Jeannettes» rute til Nysibirøyene via Beringstredet.{{Ref label|Note1|D|D}}<ref name="Fleming243" /> «Fram» forlot Christiania 24. juni 1893, fulgt på vei av en kanonsalutt fra fortet og av tusener av fremmøtte som ville ønske dem lykke til.<ref name="Huntford206" /> Dette var den første i en rekke med avskjeder etter som «Fram» seilte rundt kysten på ferden nordover. De nådde [[Bergen]] 1. juli (hvor det ble holdt en stor bankett i Nansens ære), [[Trondheim]] 5. juli og [[Tromsø]], nord for [[nordlige polarsirkel|polarsirkelen]], en uke senere. Den siste norske anløpshavnen var [[Vardø]], hvor «Fram» ankom 18. juli. Etter at de siste forsyningen var ombord tilbrakte Nansen, Sverdrup, Hansen og Blessing de siste timene på land i en [[badstue]], hvor de ble slått med [[bjørkeris]] av to unge jenter.<ref name="Huntford222" /><ref name="Nansen82" />

Den første etappen østover førte «Fram» over [[Barentshavet]], mot [[Novaja Semlja]], og deretter til den nordrussiske bosetningen i Khabarova der 34 hunder ble brakt ombord. Den 3. august lettet skipet anker og beveget seg forsiktig østover, de ankom [[Karahavet]] neste dag.<ref name="Huntford225" /> Få skip hadde tidligere seilt i Karahavet, og kartene var dårlige og mangelfulle. Den 18. august ble en uutforsket øy oppdaget i området ved elven [[Jenisej]] og navngitt [[Sverdrupøya]] etter skipets kaptein.<ref name="Nansen142" /><ref name="Huntford234" /> «Fram» forflyttet seg nå mot [[Tajmyrhalvøya]] og [[Kapp Tsjeluskin]], det nordligste punktet på den eurasiske kontinentalmassen. Tung is sinket skipets fremdrift, og i slutten av august ble det et opphold i fire dager mens skipskjelen ble reparert og renset. Mannskapet opplevde også fenomenet [[dødvann]], der et skips fremdrift blir hindret av friksjon forårsaket av et lag med ferskvann som ligger på toppen av tyngre saltvann.<ref name="Huntford234" /> 9. september åpnet det seg opp en bred strekning med isfritt vann, og neste dag rundet «Fram» Kapp Tsjeluskin &ndash; det første skipet til å gjøre det etter Nordenskiölds «Vega» i 1878 &ndash; og ankom [[Laptevhavet]].<ref name="Huntford234" />

Isen hindret nå skipet i å nå munningen av [[Olenjok]], og skipet forflyttet seg nå seg nord og østover mot Nysibirøyene. Nansens håp var å finne åpent vann ved 80°N, for så å gå inn i pakkisen, men den 20. september kom isen til syne like sør for 78°N. «Fram» fulgte iskanten før hun stoppet i en liten bukt like forbi 78°N. 28. september kom de frem til at isen ikke ville bryte opp, og hundene ble flyttet fra skipet og ned til kenneler på isen. 5. oktober ble roret hevet til en sikker posisjon og skipet, i Scott Hansens ord, ble «godt og sikkert fortøyd for vinteren».<ref name="Huntford238" /> Posisjonen var 78°49'N, 132°53'E.<ref name="Huntford242" />

=== Drift (første fase) ===
Den 9. oktober hadde «Fram» sitt første møte med trykket fra isen. Archers design viste seg raskt funksjonelt ved at skipet hevet og senket seg med isen, og isen fikk heller ikke tak i skroget.<ref name="Huntford242" /> Ellers var de første ukene i isen skuffende; den uforutsigbare strømmen flyttet «Fram» i skiftende retninger, noen ganger nordover og andre ganger sørover.<ref name="Fleming243" /> 19. november, etter seks uker, befant skipet seg sør for den breddegraden hvor hun gikk inn i isen.<ref name="Huntford246" />

Etter at solen forsvant den 25. oktober ble elektriske lamper fra en vinddrevet generator brukt for å holde skipet opplyst.<ref name="Huntford245" /> Mannskapet slo seg ned i en komfortabel rutine der kjedsomhet og inaktivitet var de største fiendene. Mennene begynte å irritere hverandre, og enkelte ganger brøt det ut slagsmål.<ref name="Huntford247" /> Nansen forsøkte å starte en avis, men prosjektet rant snart ut i sanden gjennom mangel på interesse. Små oppgaver ble foretatt og vitenskapelige observasjoner ble opprettholdt, men det var ingen hast. Nansen uttrykte sin frustrasjon i den private dagboken: «Jeg føler jeg må bryte gjennom dette ødet, denne treghet, og finne noen utløp for mine energier.» Og senere: «Kan ikke noe skje? Kunne ikke en orkan komme og rive opp denne isen?»<ref name="Fleming244" /> Rett etter årsskiftet, i januar 1894, satte kursen nordover seg i stor grad. Den 80. breddegrad ble passert 22. mars.<ref name="Nansen378" />
[[Fil:Johansen1893.jpg|thumb|left|upright|Hjalmar Johansen, «Frams» fyrbøter og hundekjøringsekspert, Nansens utvalgte mann for marsjen mot Nordpolen.]]
Basert på den usikre retningen og liten hastighet på driften, beregnet Nansen at det kunne ta skipet fem år å nå polen.<ref name="Huntford257" /> I januar 1894 hadde han diskusjoner med både Henriksen og Johansen om muligheten for å gjennomføre en sledetur med hunder fra «Fram» til Nordpolen, men de gjorde ingen umiddelbare planer.<ref name="Huntford257" /> Nansens første forsøk på å mestre hundekjøring ble en pinlig fiasko,<ref name="Nansen248" /> men han holdt ut og oppnådde gradvis resultater.<ref name="Huntford260" /> Han fant ut at en skiløpers normale hastighet tilsvarte hastigheten til hunder som trakk lastede sleder. Menn kunne da gå på ski for egen maskin fremfor å ri på sleden, og samtidig kunne sledelasten økes tilsvarende. Dette utgjorde, ifølge biograf og historiker [[Roland Huntford]], en revolusjon innen fremkomstmetoder i polare områder.<ref name="Huntford262" />
[[Fil:Fram March 1894.jpg|thumb|upright|«Fram» sitter fast i isen, mars 1894]]
Den 19. mai, to dager etter feiringen av nasjonaldagen, passerte «Fram» 81°N og selv om fremdriften knapt var én&nbsp;mile (1,6&nbsp;km) om dagen, var der indikasjoner på at den økte sakte. Nansen ble stadig mer overbevist om at en sledeferd kunne bli nødvendig for å nå Nordpolen, og i september bestemte han at alle skulle trene på skigåing to timer om dagen. 16. november avslørte han sin intensjon for mannskapet: han og én kollega skulle forlate skipet og starte skituren mot Nordpolen når grensen for 83°N ble nådd. Etter at Nordpolen var nådd, skulle de to ta seg til [[Frans Josefs land]] og deretter krysse over til Spitsbergen hvor de håpet å finne et skip som kunne ta dem med hjem. Tre dager senere ble Hjalmar Johansen, den mest erfarne hundekjøreren i mannskapet, spurt om å bli med ham på reisen mot Nordpolen.<ref name="Huntford268" />

Mannskapet brukte de neste månedene til å forberede det kommende forsøket mot Nordpolen. De bygde sleder som ville gjøre det lettere å ferdes over [[Sastrugi|ujevnt terreng]] og [[kajakk]]er etter [[inuitter|inuit]]-modellen, til bruk under de forventede kryssingene av åpent vann.<ref name="Fleming246" /> Der var også en rekke forsøk på å lage spesialklær og annet utstyr.

3. januar 1895 begynte voldsomme og langvarige rystelser å riste skipet, og to dager senere gikk mannskapet ned på isen og forventet at skipet skulle bli knust. Trykket fra isen avtok imidlertid, og mannskapet kunne gå ombord igjen for å fortsette forberedelsene til Nansens ferd. Etter dette ble det registrert at «Fram» hadde drevet forbi [[Adolphus Greely|Greelys]] nordligste punkt på 83°24'N, og den 8. januar var hun ved 83°34'N.<ref name="Huntford275" />

=== Marsj mot Nordpolen ===
[[Fil:Nansen Johansen depart 14 March 1895.jpg|thumb|left|Nansen og Johansen omsider klare til å begi seg mot Nordpolen, 14. mars 1895. Nansen er den høye personen, andre fra venstre; Johansen står som nummer to fra høyre.]]
Den 17. februar 1895 begynte Nansen på et avskjedsbrev til sin kone Eva, hvor han skrev at skulle han komme i knipe «skal du vite at ditt bilde vil bli det siste jeg ser.»<ref name="Huntford288" /> Han leste også alt han kunne om Frans Josefs land, hans planlagte destinasjon etter Nordpolen. [[Arkipel]]et hadde blitt gjenoppdaget i 1873 av [[Julius von Payer|Julius Payer]], men var ikke fullstendig kartlagt.{{Ref label|Note1|E|E}} Øygruppen var tilsynelatende hjemsted for utallige bjørner og seler, og Nansen så på det som en god kilde til mat under ferden hjem til sivilisasjonen.<ref name="Huntford285" />
[[Fil:Kjelkeoverisen.jpg|thumb|Nansen og Johansen på sleder over den arktiske isen.]]
Den 14. mars, med skipet ved 84°4'N, begynte de to omsider marsjen mot Nordpolen. Dette var deres tredje forsøk på å forlate skipet; 26. februar og igjen den 28. hadde skade på sleder tvunget dem til å vende tilbake etter kun kort tid.<ref name="Nansen79" /><ref name="Nansen83" /> Etter disse uhellene gjorde Nansen en grundig overhaling av utstyret, der han minimerte reiselageret, beregnet vekten på nytt og reduserte konvoien til tre sleder, før han gav ordre om å starte på nytt. En støttegruppe fulgte det to og delte leir den første natten. Neste dag kjørte Nansen og Johansen videre alene.<ref name="Nansen88" /><ref name="Huntford302" />

Ferden foregikk hovedsakelig over flate snødekte områder. Nansen hadde satt av 50 dager til å dekke 356&nbsp;[[Nautisk mil|nautiske mil]] (660&nbsp;km) til Nordpolen, noe som krevede et gjennomsnitt på syv nautiske mil per dag. 22. mars viste en [[sekstant]]måling at de hadde forflyttet seg 65&nbsp;nautiske&nbsp;mil (120&nbsp;km) mot nordpolen, med et gjennomsnitt på over ni nautiske mil (17&nbsp;km) per dag. Dette hadde de oppnådd til tross for svært lave temperaturer, vanligvis rundt −40&nbsp;°C, og mindre ulykker som tap av sledenes måleinstrumenter for registrering av kjørelengden.<ref name="Huntford308" />

Etterhvert som overflaten ble ujevn, ble hastigheten redusert og det ble vanskeligere å komme seg frem på ski. En ny sekstantmåling den 29. mars, som viste 85°56'N, indikerte at den siste ukes hadde ferden ført dem 47&nbsp;nautiske mil (87&nbsp;km) nærmere Nordpolen, men den viste også at deres daglige gjennomsnitt hadde falt. Mer bekymringsfullt var det imidlertid at en [[teodolitt]]måling den dagen viste at de bare befant på 85°15'N, og at de på ingen måte visste hvilken av de to målingene som var korrekt.<ref name="Huntford322" /> De innså at de kjempet mot en sørgående drift, og at avstanden de beveget seg ikke nødvendig kunne likestilles til nordlig posisjon.<ref name="Fleming248" /> Johansens dagbok indikerte hans sviktende optimisme: «Mine fingre er alle ødelagt. Alle vottene er stivfrosne ... Det blir verre og verre ... Gud vet hva som vil skje med oss»<ref name="Huntford320" />

Den 3. april, etter flere dager med vanskelige etapper, begynte Nansen personlig å lure om Nordpolen, tross alt, kanskje var utenfor rekkevidde. Med mindre overflaten ble bedre, ville ikke maten holde frem til polen og videre til Frans Josefs land.<ref name="Fleming248" /> Dagen etter beregnet de posisjonen sin til skuffende 86°3'; Nansen betrodde i sin dagbok at: «Jeg blir mer og mer overbevist om at vi burde snu før tiden.»<ref name="Nansen127" /> Etter å ha slått leir den 7. april foretok Nansen en rekognosering på [[truger]] hvor han kikket etter en vei videre, men han så bare «et veritabelt kaos av isblokker så langt som horisonten». Han avgjorde at de ikke skulle gå lengre nordover, og at de skulle dra til [[Kapp Fligely]] i Frans Josefs land. Nansen registrerte breddegraden for deres siste nordligste leir til 86°13.6'N, nesten tre grader forbi Greelys tidligere [[Farthest North|nordligste punkt]].<ref name="Nansen142-2" />

=== Tilbakeferd mot Frans Josefs land ===
Endring av retning mot sydvest gav mye bedre reiseforhold, sannsynligvis fordi kursen mot Frans Josefs land stort sett var parallell med de ujevne linjene i isen fremfor vinkelrett på dem.<ref name="Huntford330" /> Fremdriften var god: «Hvis dette fortsetter», skrev Nansen 13. april, «vil tilbakeferden gå raskere enn jeg trodde.»<ref name="Nansen145" /> Det samme dagboknotatet nevner imidlertid også et uhell denne dagen; begge mennenes klokker hadde stoppet. Selv om Nansens journal beskriver denne hendelsen mildt, var den potensielt alvorlig.<ref name="Fleming249" /><ref name="Huntford332" /> Uten riktig tidsangivelse kunne de ikke beregne lengdegradene, og dermed var det vanskelig å opprettholde riktig kurs mot Frans Josefs land. De startet klokkene på nytt basert på Nansens antakelse om at deres lengdegrad var 86°E, men de var ikke lengre sikre på hvor de var. Hvis de var lengre vest enn Nansens antakelse kunne de bomme på Frans Josefs land fullstendig, og forflytte seg rett mot det åpne Atlanterhavet.<ref name="Fleming249" />
[[Fil:Payer map Franz Josef Land 1874.jpg|left|upright=0.8|thumb|Payers kart over Franz Josefs land fra 1874 var alt som var tilgjengelig for Nansen i begynnelsen av reisen.]]
[[Fil:Nansen Franz Josef Land voyage map-no.png|thumb|Kart over Frans Josefs land som viser Nansen og Johansens rute over øyene, august 1895 til juni 1896]] 
Retningen av isens drift hadde snudd mot nord, og dette reduserte fremdriften for Nansen og Johansen. Frem til 18. april, elleve dagers reise fra lengst mot nord, hadde de kun forflyttet seg 40&nbsp;nautiske mil (74&nbsp;km) mot sør.<ref name="Huntford333" /> De forflyttet seg nå over mye mer kupert terreng med vidåpne vannføringer. Rundt 20. april jublet de over synet av et stort stykke rekved som satt fast i et isflak, det første objektet fra omverdenen de hadde sett siden «Fram» hadde gått inn i isen. Johansen risset deres initialer, breddegrad og dato inn i rekveden. En dag eller to senere oppdaget de sporene etter en [[fjellrev]], det første spor av levende vesen utenom hundene siden de forlot «Fram». Andre spor dukket snart opp, og Nansen begynte å tro at land kunne være nær.<ref name="Huntford334" />

Breddegraden som ble beregnet 9. mai, 84°3'N, var skuffende &ndash; Nansen hadde håpet og trodd at de var lenger sør.<ref name="Huntford339" /> Ettersom mai gikk, begynte de å se spor etter bjørn, og ved utgangen av måneden var der også rikelig med [[seler]], [[Måsefugler|måker]] og [[hvaler]]. Etter Nansens beregninger hadde de nådd 82°21'N den 31. mai, noe som plasserte dem kun 50&nbsp;nautiske mil (93&nbsp;km) fra Kapp Fligely, forutsatt at hans anslag av lengdegrad var riktig.<ref name="Huntford343" /> Været ble etterhvert varmere jo lengre sør de kom, og isen begynte å bryte opp og gjorde det enda vanskeligere å forflytte seg. Siden 24. april var hundene med jevne mellomrom blitt avlivet for å gi mat til de andre, og i begynnelsen av juni var kun syv av de opprinnelige 28 hundene igjen. 21. juni kvittet de seg med alt overflødig utstyr og forsyninger for å kunne reise lett og leve av de nå rikelige forsyningene av sel og fugler. Etter en dags reise på denne måten bestemte de seg for å hvile på et isflak, gjøre kajakkene vanntette og bygge opp egen styrke. De forble i leir på isflaket en hel måned.<ref name="Huntford346" />

Etter at de forlot leiren den 23. juli, fikk Nansen det første uomtvistelige glimtet av land. Han skrev: «Endelig har underverket skjedd &ndash; land, land, og etter at vi nesten hadde gitt opp vår tro på det!»<ref name="Nansen276" /> I de følgende dagene kjempet de seg mot dette landområdet, som tilsynelatende aldri kom noe nærmere, men mot slutten av juli kunne de høre den fjerne lyden av brytende brenninger.<ref name="Huntford364" /> 4. august overlevde de et angrep fra en [[isbjørn]], og to dager senere så de kanten av isen &ndash; bare vann lå nå mellom dem å landområdet. Den 6. august ble de to siste [[samojedhund]]ene avlivet, en hann med navn Kaifas og en hunn med navn Suggen, kajakkene ble bygd om til en [[katamaran]] ved å feste sledene og skiene på tvers av dem og et seil ble heist.<ref name="Huntford365" />

Nansen kalte dette første landområdet «Hvidtenland».<ref name="Nansen298" /> Etter å ha satt leir ved [[Isdyne|isfoten]], besteg de en skråning og så seg rundt. Det var tydelig at de her befant seg i en øygruppe, men det de kunne se var ikke sammenlignbart med det ufullstendige kartet av Frans Josefs land.<ref name="Huntford370" /> De kunne bare fortsette sørover i håp om å finne et geografisk element de med sikkerhet kunne fastslå posisjonen til. 16. august identifiserte Nansen foreløpig et nes som Kapp Felder, avmerket på vestkysten av Frans Josefs land på Payers kart.<ref name="Huntford373" /> Nansens mål var nå å nå en hytte med forsyninger som hadde blitt etterlatt av tidligere ekspedisjoner i området kjent som Eira Harbour, ved den sørlige enden av øyene. Motvind og mye løs is gjorde imidlertid videre fremdrift i kajakkene farlig, og med en ny polar vinter i anmarsj besluttet Nansen den 28. august at de skulle bli der de var og vente på våren.<ref name="Huntford375" />

=== Til Kapp Flora ===
[[Fil:WinterHutFJL.jpg|thumb|Hytta på Frans Josefs land, dekket av snø, hvor Nansen og Johansen tilbrakte vinteren 1895&ndash;96. En tegning basert på Nansens fotografi.]]
Som base for sitt vinterkvarter fant Nansen og Johansen en strand i en lun vik, med god tilgang til stein og mose som bygningsmaterialer. De gravde et tre fot dypt hull, reiste vegger over det ved å bruke løst fjell og stein, og trakk hvalrosskinn over toppen for å danne et tak. En improvisert pipe ble bygget av snø og hvalrossbein. Dette lyet, som de kalte «hullet», ble ferdig 28. september og skulle være deres hjem de neste åtte månedene.<ref name="Huntford378" /> Situasjonen var ubehagelig, men ikke livstruende; der var god tilgang på [[Bjørnefamilien|bjørner]], [[hvalross]] og sel til å fylle opp et lager av mat. Hovedfienden var kjedsomhet; å få tiden til å gå ble redusert til lesing av Nansens seilealmanakk og navigasjonstabeller i lyset fra spekklampen, og deretter lese dem igjen.<ref name="Fleming259" />

Julen ble feiret med sjokolade og brød fra rasjonene på sleden. På nyttårsaften noterte Johansen at Nansen endelig hadde tatt til seg den mindre formelle formen for tiltale, etter å frem til da ha oppretthold formalitetene («Herr Johansen», «Professor Nansen») gjennom hele reisen.<ref name="Fleming259" /><ref name="Huntford397" /> På nyåret lagde de enkle ytterkledninger &ndash; frakk og bukse &ndash; fra kasserte soveposer for å være klare til å ta opp igjen reisen når være ble varmere. Den 19. mai 1896, etter uker med forberedelser, var de klare. Nansen etterlot et notat i hytta for å informere en mulig finner: «Vi går sørvestover, langs land, for å krysse over til Spitsbergen».<ref name="Huntford403" />

I over to uker fulgte de strandlinjen sørover. Ingenting av det de så syntes å stemme overens med det rudimentære kart over Frans Josefs land, og Nansen spekulerte i om de befant seg i ukjent land mellom Frans Josefs land og Spitsbergen. Den 4. juni endret forholdene seg slik at de kunne sjøsette kajakkene for første gang siden de forlot vinterkvarteret. En uke senere ble imidlertid Nansen tvunget til å stupe ut i det iskalde vannet for å redde kajakkene. De var fremdeles bundet sammen, men hadde drevet bort etter å vært dårlig fortøyd. Han klarte å få tak i håndtaket, og med et siste forsøk å hale seg selv ombord. Til tross for hans frosne tilstand, skjøt og hentet han to [[lomvi]]er mens han padlet katamaranen tilbake.<ref name="Huntford410" />
[[Fil:CapeFloraMeeting.jpg|thumb|left|Møtet mellom Nansen og Jackson [[Northbrookøya|Kapp Flora]], 17. juni 1896 (et oppsatt fotografi tatt timer etter det opprinnelige møtet).]]
Den 13. juni ble de angrepet av hvalrosser og kajakkene ble skadet, noe som førte til at de måtte stanse opp for å reparere dem. Den 17. juni, mens de forberedte seg på dra videre, mente Nansen at han hørte en hund bjeffe og han gikk for å undersøke. Han hørte så stemmer, og noen minutter senere møtte han et menneske.<ref name="Fleming261" /> Personen han møtte var [[Frederick George Jackson|Frederick Jackson]], som organiserte en egen ekspedisjon til Frans Josefs land etter å ha blitt avvist av Nansen. Jackson hadde basert sitt hovedkvarter ved Kapp Flora på [[Northbrookøya]], den sørligste øya i øygruppen.<ref name="Fleming261" /> Jacksons egen historie forteller at hans første reaksjon på dette plutselige møtet var å anta at denne personer var en forlist sjømann, kanskje fra ekspedisjonens forsyningsskip, «Windward», som var ventet å ta kontakt den sommeren. Da han nærmet seg så Jackson «en høy mann, kledd i en myk filthatt, løst kledd, romslige klær og langt loddent hår og skjegg, alt dunstende av sort olje». Etter et øyeblikks pinlig nøling, gjenkjente Jackson hans besøkende: «Du er Nansen, ikke sant?», og fikk svaret «Ja, jeg er Nansen.»<ref name="Jackson165" />

Johansen ble så hentet, og de to ble tatt med til basen på Kapp Flora hvor de stilte opp for fotografer (i et tilfelle for å rekonstruere møtet mellom Jackson og Nansen) før de tok et bad og fikk en hårklipp. Begge mennene var ved tilsynelatende god helse til tross for ildprøven deres; Nansen hadde lagt på seg 9,5&nbsp;kg siden starten av ekspedisjonen, og Johansen 5,9&nbsp;kg.<ref name="Nansen468" /> For å hedre sine redningsmenn ble øya hvor Nansen og Johansen hadde overvintret navngitt «[[Jacksonøya]]».<ref name="Nansen476" /> De neste seks ukene hadde Nansen lite å gjøre annet enn å vente på «Windwards» ankomst. Han var bekymret over at han kanskje måtte tilbringe vinteren ved Kapp Flora, enkelte ganger angrende på at han og Johansen ikke hadde presset på mot Spitsbergen.<ref name="Nansen490" /> Johansen noterte i dagboken sin at Nansen hadde forandret seg fra den nedlatende personligheten fra dagene på «Fram», og var nå dus og høflig, urokkelig på at han aldri ville gjennomføre en slik reise igjen.<ref name="Fleming263" /> 26. juli ankom omsider «Windwards» og den 7. august, med Nansen og Johansen ombord, seilte hun sørover og nådde Vardø 13. august. En gruppe med telegrammer ble sendt for å informere verden om at Nansen var trygt tilbake.<ref name="Huntford433" />{{-}}

=== Drift (andre fase) ===
[[Fil:Fram in ice 1896.jpg|thumb|En leie med vann åpnes foran «Fram», mai 1896.]]
Før Nansen forlot «Fram» utnevnte han Sverdrup som leder for resten av ekspedisjonen med ordre om å fortsette driften mot [[Atlanterhavet]], med mindre omstendighetene tilsa at de måtte forlate skipet og gå mot land. Nansen etterlot seg nøyaktige instruksjoner om å opprettholde det vitenskapelige arbeidet, spesielt sonderingen av havdypet og målinger av isens tykkelse. Han konkluderte: «Vi møtes i Norge, enten det er ombord på dette fartøyet eller uten henne.»<ref name="Nansen73" />

Sverdrups viktigste oppgave var nå å holde mannskapet i aktivitet for å unngå lediggang og kjedsomhet. Han beordret en grundig vårrengjøring og satte gruppen til å skuffe bort noe av den omkringliggende isen som truet med å destabilisere skipet. Selv om der ikke var noen umiddelbar fare for skipet, overvåket Sverdrup likevel reparasjoner og overhaling av sleder og organiserte provianten i tilfelle det skulle bli nødvendig å forlate skipet og komme seg til land til fots. Da sommeren 1895 var i anmarsj og det ble varmere i været, gjenopptok Sverdrup de daglige skitreningene som Nansen hadde innført.<ref name="Huntford315" /> Sammen med disse aktivitetene fortsatte programmet med meteorologiske, magnetiske og oseanografiske arbeider for fullt under Scott Hansen; «Fram» hadde blitt et bevegelig oseanografisk, meteorologisk og biologisk laboratorium.<ref name="Nobel" />

Ettersom driften fortsatte ble havet dypere; [[loddline|dybdelinjer]] gav påfølgende dyp på {{formatnum:6000}}&nbsp;fot ({{formatnum:1800}}&nbsp;m), {{formatnum:9000}}&nbsp;fot ({{formatnum:2700}}&nbsp;m) og {{formatnum:2000}}&nbsp;fot (610&nbsp;m), en variasjon som indikerte at ingen uoppdagede landmasser var i nærheten.<ref name="Fleming245" /> Den 15. november 1895 nådde «Fram» 85°55'N, kun 19&nbsp;nautiske mil (35&nbsp;km) sør for Nansens og Johansens nordligste punkt.<ref name="Fleming252" /> Fra nå av gikk strømningene hovedsakelig mot sør og vest, selv om fremgangen i lange perioder nesten var ubetydelig. Inaktivitet og kjedsomhet førte etterhvert til økt alkoholforbruk, og Scott Hansen noterte at jul og nyttår passerte «med den vanlige varme punsjen, og påfølgende bakrus», og skrev videre at han «ble mer og mer forferdet over dette drukkenskap».<ref name="Huntford423" />

I midten av mars 1896 var posisjonen 84°25'N, 12°50'E, noe som plasserte skipet nord for Spitsbergen. 13. juni åpnet et leie seg opp, og for første gang på nesten tre år ble «Fram» igjen et levende skip. Det gikk ytterligere to måneder, til 13. august 1896, før hun fant åpent vann la isen bak seg med et smell fra kanonene.<ref name="Huntford423" /> Skipet kom ut av isen rett nord og vest for Spitsbergen, i nærheten av Nansens opprinnelige prognose, og beviste han rett og hans motstandere feil.<ref name="Berton498" /> Senere samme dag ble et skip sett &ndash; «Søstrone» en [[selfangst]]skute fra Tromsø. Sverdrup rodde over for nyheter og fikk vite at ingenting var blitt hørt fra Nansen. «Fram» besøkte Spitsbergen en kort periode, hvor den svenske oppdagelsesreisende og ingeniøren [[Salomon Andrée]] forberedte seg på å dra hjem til Sverige etter å ha oppgitt første forsøk på en ballongferd han hadde håpet skulle ta ham til [[Nordpolen]]. Etter kort tid på land begynte Sverdrup og hans mannskap på turen sørover til Norge.<ref name="Huntford423" />