Redigerer Nanjingmassakren (avsnitt)

== Etter annen verdenskrig ==
Massakrene og massevoldtektene i Nanjing fortsatte i seks uker, og strekker seg til januar 1938. Folkemordet ble avløst av en brutal okkupasjonsmakt som fungerte som en marionett-autoritet, «Nanking selvstendige komite». Livet vendte tilbake til byen, og befolkningen stabilisert seg på rundt 700 000, to tredeler av antallet før krigen. I august 1945, etter atombombeangrepene på [[Hiroshima]] og [[Nagasaki]], overga japanerne seg til [[USA]] og andre allierte.

I 1946–1947 ble krigsforbryterdomstolen gjennomført i Nanjing. «Bare en håndfull japanske krigsforbrytelser ble prøvd i Nanking, men de gav de lokale kinesiske borgerne muligheten til å lufte sine klager og få oppreisning».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 170</ref> Tani Hisao, en kommandant for 6. divisjon, som hadde begått mange grusomheter i Nanjing, ble dømt til døden i mars 1947 og henrettet den påfølgende måneden. Den internasjonale militærdomstolen for Østen prøvde nesten 30 saker, inkludert Matsui Iwane, sjef for den sentrale styrken. Iwane, imidlertid «kan ha tjent som syndebukk for voldtekten av Nanking da han var en sykelig og skrøpelig mann som led av tuberkulose, Matsui var ikke en gang i Nanking da byen falt».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 174</ref> Han ble likevel henrettet sammen med seks andre «klasse A» krigsforbrytere i dette japanske alternativet til [[Nürnberg-domstolen]].

General Yanagawa Heisuke og generalløytnant Nakajima Kesago, to av de viktigste japanske feltkommandantene med ansvar for okkupasjonen av Nanjing, døde av naturlige årsaker i 1945, og kunne ikke straffeforfølges. Kontroversielt fikk den japanske keiserlige familien, inkludert keiser Hirohito og prins Asaka, immunitet.

Et bevisst forsøk er gjort av revisjonistene i Japan for å nekte eller nedtone involveringen av det japanske militæret i de massive overgrepene under andre verdenskrig. I september 1986 refererte den japanske utdanningsministeren, Fujio Masayuki, til Nanjingmassakren som «bare en del av en krig». I 1988 ble en 30 sekunders scene som skildrer voldtekten av kvinner i Nanking, fjernet fra [[Bernardo Bertolucci]]s film ''[[Den siste keiseren]]'' av filmens japanske distributør. Utdanningsdepartementet i Japan beordret i 1991 «de lærebokansvarlige om å fjerne alle referanser til tallene for kinesisk drap under voldtekten på Nanking, fordi myndighetene mente det ikke var tilstrekkelig bevis for å bekrefte tallene».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 208</ref> General Nagano Shigeto, veteran fra andre verdenskrig, ble utnevnt til justisminister våren 1994 og fortalte en japansk avis at «Nanjing-massakren og alt rundt var ren fabrikasjon».

Inntil den nylig fornyete interessen for Nanjingmassakren, ville overgriperne og deres etterlatte stort sett vært glemt. «Etter krigen klamret flere av de overlevende seg til håpet om at deres regjering ville forsvare dem ved å kreve japanske erstatning og en offisiell unnskyldning.» Dette håpet ble imidlertid raskt knust da Folkerepublikken Kina inngikk en allianse med den japanske regjeringen for å skaffe seg internasjonal legitimitet, og annonserte at de hadde tilgitt Japan. «Til tross for det faktum at Kina aldri har signert en avtale med den japanske regjering, er de i sin rett til å søke nasjonal oppreisning for krigens forbrytelser,» ingen slike oppreisninger er søkt – eller tilbudt.

Kinesere i utlandet har imidlertid utøvd økende innsats. «I 1990-årene ble en rekke romaner, historiske bøker og avisartikler spredt om -voldtekten av Nanking ... [[San Francisco]]s skolekrets har inkludert historien om Nanjing-massakren i læreplanen, og det er utarbeidet planer blant kinesiske eiendomsutviklere om å bygge et kinesisk holocaust-museum».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 223-24</ref> Chang konkluderer i sin bok: «Japan bærer ikke bare den rettslige byrden, men moralske forpliktelse til å erkjenne det onde som de begikk ved Nanjing. Som et minimum må den japanske regjeringen utstede en offisiell unnskyldning overfor ofrene, betale oppreisning til mennesker som fikk livet ødelagt av urolighetene, og utdanne framtidige generasjoner av japanske borgere om de sanne fakta om massakren. Disse langsiktige punktene er avgjørende for å gi Japan respekt fra det internasjonale samfunnet – og for å oppnå at et mørkt kapittel historie blir lukket».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 225</ref>