Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

=== Katolikkene på fremmarsj (1556–98) ===
De protestantiske bølgene som hadde kommet fra 1520 av ble møtt med en katolsk motkraft. Først ble det innkalt til et møte i Trient der katolisismen skulle defineres. I den kom det klart frem at mens den katolske kirkes ''praksis'' hadde forbedringspotensial, var dogmen urokkelig. Konsilet ble i hovedsak en triumf for paven, hans jesuittiske allierte og de italienske biskopene han hadde støtte av.<ref>Side 375-79, Greer, Lewis</ref> I Frankrike, som deltok bare halvveis på konsiliet i Trient, var det borgerkrig mellom katolikker og protestantene, hugenottene. Borgerkrigen var spesielt blodig, og endte først da Henrik av Navarra lyktes både å bekjempe mye av Den katolske liga og selv å konvertere til katolisismen.<ref>Side 99-112, Mark Konnert: ''Early Modern Europe The Age of Religious War, 1559-1715'', Broadview Press, Peterborough, Ontario, 2009</ref> I en liten periode var også England tilbake under pavens fold, men det varte ikke lenge.<ref>Side 280-287, G.R. Elton: «The Reformation in England» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

==== Katolsk reformasjon og motreformasjon ====
{{utdypende|Konsilet i Trient|Motreformasjonen}}
[[Fil:Contemporary illustration of the Auto-da-fe held at Validolid Spain 21-05-1559..jpg|miniatyr|En relativt samtidig avbilding av at 14 protestanter ble brent på bålet i Valladolid i Spania den 21. mai 1559. Katolikkene var ikke overbevist om at protestanter skulle få like rettigheter.]]
Fra 1546 frem til 1564 foregikk [[Konsilet i Trient]]. Det foregikk i tre etapper, fra 1545–47, 1551–52 og 1562–63. Ideen var i utgangspunktet et [[økumenisk konsil]] åpent for protestantene, og de dukket opp fra 1551–52. Imidlertid ble skillet mellom protestantene og katolikkene for stort, og etter religionsfreden i 1555 i Augsburg var det heller ingen hensikt for dem å fortsette å være med.<ref>Side 341, Fuglestad</ref> Konsilet, spesielt i siste del, var godt kontrollert av paven med jesuittene. Italienske biskoper var også i klart flertall, og den franske kirke stilte ikke mannsterke ettersom de hadde en form for nasjonal kirke. Den eneste sterke katolske reoresentanten utover de italienske, godt kontrollert av paven, var den spanske, men de var i hovedsak enige med paven likevel.<ref name="tresyv">Side 378, Greer, Lewis</ref>

Hensikten med konsilet, utover et tafatt forsøk på å få protestantene tilbake, var å være ettergivende i reformer i kirken, men dogmatikk innen dokrtinen. Det var viktigere å begrense tapene enn å ta tilbake tapte områder. Dette betydde i stor grad en streng gjennomføring av de lover og krav som lå på prestestanden; løfter, moral, oppførsel, påkledning og kyskhet. I tillegg ble det forlangt en presteskole i hvert bispesete slik at prester kunne læres opp godt i religionen. Salg av kirkelige posisjoner med fast inntekt ble også forbudt, og man kunne bare inneha en posisjon avgangen. Salg av sakramenter eller avlat ble forbudt. Selv om det var for sent, ville altså en rekke av Luther og Zwinglis krav ha blitt oppfylt førti år senere.<ref name="tresyv" />

Samtidig gjorde ikke konsilet noen kompromisser hva gjaldt doktrine. Tvert imot ble en rekke doktriner definert med mindre tolkning eller handlingsrom. Avlat, helgener, transsubstansiasjon, de syv sakramenter og skjærsilden ble styrket ytterligere, mens den protestantiske doktrinen ble fordømt. Bøker ble forbudt, og Inkvisisjonen, både den spanske og de mindre vellykkede i Italia og Nederland, skapte frykt for å bli stemplet som en kjetter. Den katolske kirke gikk altså på offensiven.<ref>Side 378-79, Greer, Lewis</ref>

==== Religiøs krig i Frankrike (1555-98) ====
[[Fil:Le Sac de Lyon par les Réformés - Vers1565.jpg|miniatyr|Selv om [[Bartolomeusnatten]] var det blodige høydepunktet i krigen, var også protestanter aggressive, som under plyndringen av kirker i Lyon i 1565.]]
Selv om Frankrike forble katolsk, hadde kalvinismen slått rot. Omtrent ti prosent av befolkningen på 20 millioner var [[hugenotter]], altså kalvinister. Viktigere var det at omtrent halvparten av adelen var hugenotter, som ville unngå straff, deriblant flere i det mektige [[Huset Bourbon]]. [[Henrik II av Frankrike|Henrik II]] hadde utvist svært streng straff mot alle hugenotter i [[tredjestanden]], ofte med brenning på bål som straff. Adelig beskyttelse ble etter hvert nødvendig for hugenottene i tredjestanden. Disse var imidlertid som oftest beleste, faglærte heller enn ufaglærte og i hovedsak bybeboere. Bibelstudier ble populært, og eliminerte dermed analfabeter. I tillegg holdt de gjerne til sør i landet, i mer tolerante regioner godt unna Paris.<ref>Side 99-102, Konnert</ref>

Selv om Henrik II var en brutal anti-kalvinist, var han en dyktig konge, og han lyktes å holde de tre familiene [[Huset Montmorency]], [[Huset Bourbon]] og [[Huset Guise]] i sjakk (kongen selv var [[Huset Valois]]). Da han døde under en turnering til ære for hans datters bryllup med [[Filip II av Spania]], var det en dynastisk krise. Henriks eldste sønn var en sykelig og sløv tenåring ute av stand til å styre. Likevel ble han [[Frans II av Frankrike]] og giftet seg med [[Maria Stuart]], da en Guise. Huset Guise var det eneste gjennomført katolske huset, og de brukte sin makt til videre å forfulge hugenotter med stor iver. Et mislykket kuppforsøk ble avslørt, og en av bourbonnerne skulle henrettes da kongen plutselig døde. Hans yngre bror ble da [[Karl IX av Frankrike]]. Han var bare ti år gammel, og hans mor, [[Katharina de' Medici]], var regent med huset Bourbons støtte. De ville gi rettigheter til hugenottene igjen, noe som delvis fungerte, men etter hvert ble stemningen så dårlig mellom katolikker og hugenotter at det strakk ut i regelrett krig mellom 1562 og 1570. I løpet av denne tiden ble hertugen av Guise drept, og mistanken falt på admiral Coligny, en ledende hugenott.<ref>Side 102-04, Konnert</ref>

Det forble en svært skjør fredstid frem til august 1572. Da skulle Karl IXs søster [[Margrete av Valois]] gifte seg [[Henrik IV av Frankrike|Henrik av Navarra]], som var en av de store mennene innen hugenott-bevegelsen. Moren, Katarina de Medici, ville helst finne fred mellom de to tungt stridende partene. Hun ville ikke gi for mye makt verken til Guise eller til hugenottene. Hugenottene ivret for å støtte Nederlandene i kamp mot Spania, mens katolikkene med Guise i spissen ville holde seg unna krigen. Coligny var nær kongefamilien og den unge kong Karl XI (han var da 22), og den nye hertugen av Guise, [[Henrik, 3. hertug av Guise|Henrik]], foraktet Coligny, som ikke hadde blitt straffet for mordet på faren. Da et attentat på Coligny ble mislykket, lyktes det Henrik av Guise å overbevise kongefamilien at den eneste løsningen på den svært spente situasjonen var å utslette mesteparten av lederne for hugenottene, som var i Paris i anledning bryllupet. Det ble så gjort, men dette førte til et ikke planlagt opprør også i gatene, der katolikker drepte hugenoter en masse den 24. august, [[Bartolomeusnatten]]. Det utviklet seg til et blodbad. Henrik av Navarra og kona ble plassert i husarrest. Dette spredte seg utover Frankrike, og til sammen minst 5000 hugenotter ble drept, med tall opp mot 30&nbsp;000 også rapportert.<ref>Side 105-06, Konnert</ref>

Ikke overraskende tok hugenottene i resten av Frankrike opp våpnene. Nå hadde de også et annet våpen; naturrett. Når kongen hadde vist seg så klart som en tyrann som det han gjorde, måtte hugenottene avsette ham. Effektivt ble dermed Sør-Frankrike et eget land med hugenotter som tok avstand fra Karl IX. I 1574 døde imidlertid Karl IX av tuberkulose, og hans bror, [[Henrik III av Frankrike|Henrik]] tok over som Henrik III, først da etter å ha avsluttet sin kongegjerning som konge av Polen. Han ble presset av sin yngre, og eneste gjenlevende bror, og av de andre hugenottene til å gjennomføre en fredsavtale i 1576 som ga hugenottene svært gode betingelser. Katolikkenes ledere svarte med å danne [[Den katolske liga (Frankrike)|Den katolske liga]], og de presset i [[Stenderforsamlingen]] Henrik III til å gå til krig mot hugenottene. Han gikk med på det mot at han fikk penger, noe han ikke fikk. Henrik III var smartere enn sine tre brødre, men han var usofistikert og lat. For katolikkene var også hans utsvevende, homoseksuelle kjærlighetsliv av irritasjon. Slik lyktes han ikke å få verken hugenottenes eller katolikkenes støtte.<ref>Side 106-07, Konnert</ref>

Den katolske liga ble betydelig svekket i 1580, men kom kraftig tilbake i 1584, da yngstebror Frans døde. Dermed var det ingen i veien for at Henrik av Navarra skulle ta over som konge av Frankrike. Henrik av Navarra hadde rømt fra husarresten, og blitt leder av hugenottene (Coligny ble drept under Bartolomeusnatten). For katolikkene var dette en umulighet, og nå var det ''de'' som var imot kongemakten - i det minste den kommende. Henrik, hertug av Guise, hadde blitt stadig mer populær på bekostning av Henrik III. Hertugen var svært heteroseksuell og mandig, og dessuten hadde han bekjempet en tysk-sveitsisk hær, mens Henrik IIIs utsendte hadde tapt for hugenottene. Guise kom til Paris som en helt, og Henrik III så ingen annen tvei enn i 1588 å ta livet av hertugen med sine kongelige livvakter. Også hertugens bror, Kardinalen av Guise, ble arrestert og kort tid etter drept. Resultatet av dette var at det nå var katolikkene som argumenterte mot den sittende kongen. Henrik III var dermed jaget av katolikkene, og måtte stå side om side med Henrik av Navarra. Da Paris i 1589 ble beleiret av de to Henrikene, ble kong Henrik III utsatt for attentat. Dermed var Henrik av Navarra neste i rekken. Katolikkene hadde ingen gode motkandidater, og siden Navarra lovte å konvertere til katolisismen og mange var krigstrette, bestemte de seg for å gå med på det. I 1594 ble Henrik kronet til Henrik IV av Frankrike. I 1598 kom [[Ediktet i Nantes]], som ga hugenottene mange rettigheter i enkelte byer og geografiske områder. Dermed var nesten tretti års blodig borgerkrig over.<ref>Side 108-12, Konnert</ref>

==== Engelsk kamp om troen ====
[[Fil:Rose Allin 1557.png|miniatyr|Rose Allin ble brent på bålet i 1557 for å ha vært en protestant. Året etter døde [[Maria I av England]], som sto bak forfølgelsene.]]
Da Henrik VIII døde i 1548, hadde han én sønn. Sønnen [[Edward VI av England|Edward VI]] var bare ti da han tok over, og [[Edward Seymour, 1. hertug av Somerset]] styrte som regent for ham. Han var en dyktig militær, men en svak politiker. Seymour fjernet øyeblikkelig de strenge seks artiklene. Han ga også flere rettigheter til protestantene og tillot prester å gifte seg. Imidlertid ble Seymors løsninger ikke langtrekkende nok. Et par halvgode forsøk hjalp ikke, og da det ble opprør både fra Cornwall, som ikke kjente seg igjen i de nye religiøse tekstene, og Norfolk, som egentlig klaget på landfordeling, ble dette brukt som unnskyldning av Seymours fiender. Han ble avsatt, arrestert og henrettet mellom 1550 og 1551. I stedet tok [[John Dudley, 1. hertug av Northumberland]] over, og han var i begynnelsen populær. Den nye bønneboken fjernet helt det som var igjen av katolisisme. Imidlertid var det stor forskjell mellom teori og praksis, og mange steder i England fortsatte de som anglikanere med mange likhetstrekk med katolisismen. Dessuten ble nå under Edward - det vil si John Dudley - makten forskjøvet fra monark til parlament.<ref>Side 280-283, G.R. Elton</ref>

I 1553 ble det klart at Edvard VI kom til å dø snart. For hertugen av Northumberland var dette dårlige nyheter; den neste i arverekken var den eldste datteren til Henrik VIII, og hun, [[Maria I av England|Maria]], var en sterkt troende katolikk. Hertugen prøvde å bruke [[Lady Jane Grey]] som motkandidat og gikk til konfrontasjon, men lyktes ikke. I august 1553 ble han henrettet for høyforræderi. Lady Jane Grey så ut til å komme unna det, men ble dratt inn i flere konspirasjoner, og ble til slutt henrettet i 1554. Marias styre ble først og fremst en blodtørstig hevn på alle protestanter, til tross for at Karl V av Det tysk-romerske rike, som var hennes fetter, anbefalte henne ikke å gjøre det. I tilleggen var parlamentet splittet. Etter diplomati og garanti til jordeiende adel om at de ikke måtte levere tilbake landområder de hadde fått redistribuert fra munkeordner og andre katolske organisasjoner, fikk Maria fjernet nesten alt protestantisk og anglikansk fra England. De ba også om å komme tilbake i pavens fold. Resten av hennes dronninggjerning handlet om å forfølge kjettere, derav kallenavnet «Bloody Mary». Dette, kombinert med skepsis over tapte landområder, Spania som en voksende maktfaktor og dyp mistro til Roma gjorde at katolisisme aldri kunne bli Englands statsreligion igjen. Maria døde i 1558.<ref>Side 284-87, Elton</ref>

Det ble Marias halvsøster [[Elizabeth I av England|Elizabeth]] som tok over som Elizabeth I. Elizabeth unngikk å uttale seg om egen religiøs overbevisning, og tok ikke sterkt tak i religionen. Dermed ble Church of England protestantisk på sin egen måte. Helgendyrking forsant, liturgien var på engelsk - og kunne handle om moderne temaer, prester kunne gifte seg og dogmene var brede. Selv om anglikanismen var selvstendig, var lavkirkelige mer pro-kalvinister enn pro-lutheranere (som de anså som halvveis katolske), mens høykirken foretrakk en mer katolsk vridning. I Irland valgte Kirken å bli anglikansk, mens nesten hele den irske befolkningen forble katolsk - delvis i forakt for engelskmennene. Skottland hadde i denne tiden fredelig gått over til presbytarianisme, en egen skotsk versjon av kalvinismen.<ref>side 84-85, Palmer, Colton</ref>

I tillegg var Elizabeth usedvanlig intelligent, og foretrakk dyktige fremfor adelige. Dette gjorde at selv om hun kunne være vanskelig som person og skifte mening ofte, var hun del av et intelligent nettverk av folk som lyktes i å få England ikke bare tilbake til, men også forbi tiden de opplevde under Henrik VII. En rekke oppdagelsesreisende og dyktige sjømenn som [[Walter Raleigh]] og [[Francis Drake]] var med på å markere England som en sjømakt. De brakte med seg poteter og tobakk, som begge ble svært populære. Likevel hadde Elizebeths forsiktighet med religion skapt henne fiender både blant puritanske protestanter og hardnakkede katolikker. Da hennes kusine [[Maria Stuart]] ble drevet vekk fra Skottland av presbyterianere, lot Elizabeth henne være. Maria Stuart samarbeidet med katolske opprørere, og da de ble oppdaget, ble også Maria Stuart henrettet i 1587. I 1588 lyktes Storbritannia å bekjempe Den spanske armada.<ref>116-120, Hibbert</ref> Den spanske armadas tap ga en stor mulighet for England å få makt over Atlanterhavet, plyndre sølvforsyningene til Spania, få kontroll over Azorene og å insette tronpretendenten Antonio som konge av Portugal. Allerede i 1589 dro den engelske flåten til Spania, men gjorde stort sett alt galt, tapte mange menn og brukte så store penger at det hele ble både en militær og en økonomisk fiasko.<ref name="garner">Tom Garner: [https://www.historyanswers.co.uk/medieval-renaissance/anglo-saxon-england-was-no-lost-dark-age-but-an-early-medieval-wild-west/ The Tudor Invasion of Spain: How Elizabeth I’s English Armada ended in humiliation] - History Answers, 21. juni 2016, hentet 10. oktober 2018</ref>

==== Felipe II: Spania og Nederland ====
[[Fil:(Venice) Allegoria della battaglia di Lepanto - Gallerie Accademia.jpg|miniatyr|[[Slaget ved Lepanto]] markerte at europeiske makter var mektige på sjøen, og utvidet ryktet om at den spanske marinen («Armada») var uovervinnelig. {{Byline| [[Paolo Veronese]] |type=Malt av}}]]
Der faren hadde en humanistisk katolisisme, var Felipe II (regjeringstid 1556-1598) langt mer dogmatisk religiøs. For ham var det å utradere protestantismen og å gjenetablere katolisismen som enerådende tro. Han hadde ressurser til å gjøre det også. I 1545 ble det store sølvfjellet [[Potosí]] i nåværende [[Bolivia]], og dermed ble store mengder sølv transportert til fastlandet. Ni år inn i Felipe IIs regjeringstid ble også Filippinene oppdaget og oppkalt etter ham. Noe av sølvet fra Amerika ble brukt til å kjøpe krydder og andre eksotiske varer derfra. Viktigere var faktisk inntektene fra Nederlandene, da handel og produksjon av klesstoff skaffet et stort overskudd, og inntektene derfra var opptil syv ganger høyere enn sølvinntektene fra Amerika.<ref>Side 278, 348-49, Fuglestad</ref>

Felipe II ble den første monarken som forandret seg fra å være en hærfører til å bli en byråkrat med fast tilholdssted. Byråkratiet i Spania - og resten av Europa insporert av ham, ble introdusert.<ref>Side 304, 349-50, Fuglestad</ref> Filip II fikk også bygget det monumentale, men også dystre, [[El Escorial]].<ref>Side 127, Palmer, Colton</ref> Byråkratiet og utbyggingen kostet. Den beste måten å få inntekter på var ved skattlegging, men Spania var ikke et typisk markedsøkonomisk land. Allerede i 1557, ett år inn i Fillip IIs regjering, erklærte Spania seg bankerott. Det ble langt fra første gang. Spania ble kvitt gjeld, men de mistet også kredittverdighet. Tung skattlegging av borgerskapet hjalp heller ikke. Spania brukte altså langt mer enn det fikk inn.<ref>Side 305-06, Fuglestad</ref> Spania hadde et annet problem. De hadde ikke i det hele tatt utnyttet mulighetene som deres nyvunne landområder i Amerika og på Filippinene ga dem. Handel var svært uvesentlig for landet, og 80 % av all eksport var gull og sølv. Dette skapte et stort økonomisk tap for Europas supermakt.<ref>Side 134-35, Lee</ref>

Karl V hadde neglisjert Spanias rolle i Middelhavet, og da Felipe II tok over, var Det osmanske rikes flåte faretruende nær å ta kontrollen helt. Etter et mislykktet forsøk på å ta tilbake Tunis, begynte Felipe i 1565 å planlegge. Året etter befridde han [[Malta]] fra tyrkerne. Deretter begynte han å drive tyrkerne tilbake. i 1571 vant Spania, Republikken Venezia og andre allierte [[slaget ved Lepanto]], men dette var en defensiv seier for Felipe II, som ikke hadde noen ønsker om å redde Kypros eller ta tilbake Jerusalem.<ref>Side 62-63, Lee</ref>

Det ble imidlertid nettopp mellom Spania og Nederlandene de store kampene skulle stå. Nederlandene (området ble forent under Karl V med unntak av bispefyrstedømmet Liège) hadde opplevd en nedgang i befolkningsveksten - den vokste fortsatt, om ikke så fort - delvis på grunn av en liten istid på slutten av 1500-tallet og delvis på grunn av kalvinistisk streng seksualmoral kombinert med at man giftet seg senere, og dermed fikk færre barn.<ref>Side 294-95, Fuglestad</ref> Samtidig hadde Nederlandene lært mye av norditalienerne hva gjaldt bankvirksomhet og investering i egne bedrifter, og tidlig på 1500-tallet kom børsen til Flandern. Mens engelskmennene hadde drevet produksjon ut av byene og laugets kontroll, var dette ikke så lett i de sterkt urbaniserte Nederlandene. I stedet ble produksjonen simpelthen for stor til at laugssystemet kunne overleve. Svenner ble til arbeidere, og det personlige kontaktnettverk ble fjernet. Produksjon av papir, murstein, vindusglass og tekstil gjorde Nederlendene til et rikt og aktivt handelsområde. Utvikling av båter, de såkalte [[fløyt]]-skipene, gjorde også at transporten ble bedret.<ref>Side 301-04, Fuglestad</ref>

Med tanke på at Nederlandene var så viktig for Spania som det var, er det interessant at Felipe II brukte mange ressurser på å få Nederland til å bli som Spania. Det, som inkluderte inkvisisjon, med en rekke henrettelser og konfiskering av eiendom for kjetteri, førte til nederlandsk opprør. Opprøret (1566-67) ble kraftig slått ned, og generalguvernøren, [[Fernando Álvarez de Toledo]], innførte et brutalt styre. Dette medførte et nytt opprør i 1572, da de nordlige Nederlandene utnevnte sin egen stattholder, [[Vilhelm I av Oranien]], uavhengig av Spania. Opprørene spredte seg i 1576 til sør, ettersom spanske soldater som ikke hadde fått lønn, plyndret [[Antwerpen]].<ref>Side 350-52, Fuglestad</ref>

Innimellom, i 1580, hadde Felipe II arvet den portugisiske tronen. Det vil si, den unge og naive [[Sebastian I av Portugal]] red dypt inn i Marokko i stedet for å samarbeide med sine allierte, og døde sannsynligvis i et slag mot en av de to stridende partene i landet. Neste i rekken var [[Henrik I av Portugal]], en sekstiseks år gammel storinkvisitor og kardinal uten arvinger. Han døde i 1580, og neste i rekken var Felipe II. Dette møtte motstand, og Felipe II måtte erobre Portugal for å bli konge. Imidlertid forble Portugal selvstendig, bare med Felipe II som overhode i personalunion med Spania. Han stengte Lisboa for nederlandske skip, og dermed var både salt og krydder langt mer vanskelig å få tak i for nederlenderne.<ref>Side 353-56, Fuglestad</ref>

For Felipe II var kampen mot Nederland viktig. Likevel var det klart at Nord-Nederlandene og sør, Flandern, var forskjellige. Sistnevnte forble katolske, mens de nordre provinsene ble kalvinister. Vilhelm v Oranien prøvde å holde de to samlet, og ble myrdet i juli 1584. Antwerpen ble brutalt inntatt i 1585 og plyndret, og oppnådde aldri sin tidligere status som økonomisk sentrum. Nord-Nederlandene lyktes imidlertid godt med sin selvstendighetskamp - i stor grad støttet av England, men også Frankrike.<ref>Side 350-53, Fuglestad</ref> Selv om den spanske armada tapte stort mot England i 1588 og England ble ydmyket i 1589, ble det ingen øyeblikkelige løsninger for noen av landene - ennå.<ref name="garner" />

Felipe II døde skuffet i 1598, og hans mindre kompetente sønn, [[Felipe III av Spania|Felipe III]], tok over. Den dyre krigen med Nederland ble rett og slett umulig å finansiere, og i 1609 inngikk han en våpenhvile med Nederland som langt på vei var en anerkjennelse av landet.<ref>Side 360-63, Fuglestad</ref>