Redigerer Mosambik (avsnitt)

== Politikk og administrasjon ==
[[Fil:Maputo.jpg|thumb|right|Mosambiks hovedstad, [[Maputo]], på kysten mot [[Indiahavet]]]]Mosambik er et [[demokrati]] med flerpartisystem under [[konstitusjon|grunnloven]] fra [[1990]]. Den utøvende grenen består av en [[president]], [[statsminister]] og et ministerråd. Der er en [[nasjonalforsamlingen i Mosambik|nasjonalforsamling]] og distriktsforsamlinger. Domstolsapparatet består av en høyesterett og provins-, distrikts- og kommunedomstoler. [[Stemmerett]]en er for alle ved fylte 18 år.

Landet holdt sine første demokratiske valg i [[1994]]. Joaquim Chissano ble valgt til president med 53% av stemmene, og nasjonalforsamlingen med 250 medlemmer ble valgt med 129 representanter fra [[FRELIMO]], 112 fra [[Resistência Nacional Moçambicana|RENAMO]] og 9 fra tre mindre partier som dannet [[Demokratisk Union (Mosambik)|Demokratisk Union]] (UD). Siden den ble opprettet i 1994, har nasjonalforsamlingen gjort fremskritt i å bli økende uavhengig av den utøvende makten. Innen 1999 hadde mer en halvparten (53%) av lovene som ble vedtatt sin opprinnelse i forsamlingen.

Etter noen forsinkelser holdt landet sine første lokalvalg for å gi lokal representasjon og noe budsjettautoritet på kommunenivå. Det største opposisjonspartiet, RENAMO, boikottet lokalvalgene da de mente det var gjort feil i registreringsprosessen. Uavhengige kritikere bestred valgene og vant seter i kommuneforsamlingene. Valgdeltakelsen var lav.

I etterspillet til lokalvalgene i 1998, lovet regjeringen å legge til rette for opposisjonens prosedyrebekymringer i den andre runden av flerpartivalg i 1999. Valglovene ble skrevet på nytt og vedtatt ved flertall av nasjonalforsamlingen i desember 1998. En svært vellykket stemmeregistrering ble utført, og finansiert av internasjonale donorer, fra juli til september 1999, noe som gav stemmeregistreringskort til 85% av potensielle stemmeberettigede (mer enn syv millioner velgere). 

De andre generelle valgene ble avholdt 3.–5. desember 1999 med høy valgdeltakelse. Internasjonale og nasjonale observatører var enige om at valgprosessen var velorganisert og gikk glatt. Både opposisjonen og observatører påpekte i etterkant feil i tabuleringsprosessen som, hadde de ikke skjedd, kunne ha forandret resultatet. Men til slutt konkluderte observatørene med at det jevne resultatet reflekterte folkets vilje.

President Chissano vant presidentvalget med en margin på 4 prosentpoeng over RENAMO-koalisjonsunionens (RENAMO-UE) kandidat, Afonso Dhlakama, og begynte sin femårsperiode i januar [[2000]].<ref>https://2009-2017.state.gov/outofdate/bgn/mozambique/26477.htm</ref> FRELIMO øket sitt flertall i nasjonalforsamlingen med 133 av de 250 setene. RENAMO-UE vant 116 seter, en var uavhengig og ingen tredje partier var representert.

[[Fil:Armando_Guebuza_2005.jpg|thumb|left|Mosambiks president 2005–2015, Armando Guebuza]]
Opposisjonskoalisjonen aksepterte ikke den nasjonale valgkommisjonens resultater fra presidentvalget og la inn en formell klage til høyesterett. En måned etter valget, avviste retten opposisjonens klage og godkjente valgresultatet. Opposisjonen la ikke inn klage på valget til nasjonalforsamlingen.

Det andre lokalvalget som involverte 33 kommuner med rundt 2,4 millioner registrerte velgere fant sted i november 2003. Dette var første gang FRELIMO, RENAMO-UE og uavhengige partier kjempet uten betydelige boikotter. Valgdeltakelsen på 24&nbsp;% var godt over de 15&nbsp;% fra det første lokalvalget. FRELIMO vant 28 posisjoner som borgermestre og majoriteten i 29 kommuneforsamlinger, mens RENAMO vant fem posisjoner og majoriteten i 4 forsamlinger. Valget ble utført uten voldelige hendelser. Men perioden umiddelbart etter valgene ble preget av innvendinger om stemme og kandidatregistreringen og [[stemmetabulering]]en, i tillegg til ønsker om større oversikt.

Regjeringen godkjente i mai 2004 nye generelle valglover som inneholdt nyvinninger basert på erfaringen fra lokalvalgene i 2003.

President og nasjonalforsamlingsvalgene fant sted 1.–2. desember [[2004]]. FRELIMO-kandidaten Armando Guebuza vant med 64% av stemmene. Hans motstander, Afonso Dhlakama fra RENAMO, fikk 32&nbsp;% av stemmene. FRELIMO vant 160 av setene i parlamentet. En koalisjon av RENAMO og flere små partier vant de 90 gjenværende setene. Armando Guebuza ble innsatt som president i Mosambik [[2. februar]] [[2005]]. Han satt til 2015.

=== Administrativ inndeling ===
[[Fil:Mozambique Provinces numbered 300px.png|thumb|Kart over Mosambik med provinsene nummerert]]

'''Mosambik''' er delt inn i ti [[provins]]er (''provincias'') og en hovedstad (''cidade'') med regionstatus:

{| class="wikitable"
! Nr
! Provins
! Hovedstad
! Areal i km²
! Innbyggere
! Innbyggere per km²
|-
| align=right | 1 
| [[Cabo Delgado (provins)|Cabo Delgado]]
| [[Pemba (Mosambik)|Pemba]]
| align=right | 82 625   
| align=right | 1&nbsp;287&nbsp;814 
| align=right | 15,6 
|-
| align=right | 2 
| [[Gaza (provins)|Gaza]]
| [[Xai-Xai]]
| align=right | 75 709 
| align=right | 1&nbsp;062&nbsp;380 
| align=right | 14,0 
|-
| align=right | 3
| [[Inhambane (provins)|Inhambane]] 
| [[Inhambane]]
| align=right | 68 615 
| align=right | 1&nbsp;123&nbsp;079 
| align=right | 16,4 
|-
| align=right | 4
| [[Manica (provins)|Manica]]
| [[Chimoio]]
| align=right | 61 661 
| align=right | 974 208 
| align=right | 15,8 
|-
| align=right | 5
| [[Maputo]] (by)
| [[Maputo]]
| align=right | 300 
| align=right | 966 837 
| align=right | 3222,8 
|-
| align=right | 6
| [[Maputo (provins)|Maputo]]
| [[Matola]]
| align=right | 26 058 
| align=right | 806 179 
| align=right | 30,9 
|-
| align=right | 7
| [[Nampula (provins)|Nampula]]
| [[Nampula]]
| align=right | 81 606 
| align=right | 2&nbsp;975&nbsp;747 
| align=right | 36,5
|-
| align=right | 8
| [[Niassa (provins)|Niassa]]
| [[Lichinga]]
| align=right | 129 056 
| align=right | 756 287 
| align=right | 5,9 
|-
| align=right | 9
| [[Sofala (provins)|Sofala]]
| [[Beira]]
| align=right | 68 018 
| align=right | 1&nbsp;289&nbsp;390 
| align=right | 19,0 
|-
| align=right | 10
| [[Tete (provins)|Tete]]
| [[Tete]]
| align=right | 100 724 
| align=right | 1&nbsp;144&nbsp;604 
| align=right | 11,4 
|-
| align=right | 11
| [[Zambezia (provins)|Zambezia]]
| [[Quelimane]]
| align=right | 105 088 
| align=right | 2&nbsp;891&nbsp;809 
| align=right | 27,5 
|-
| align=right | 
| '''Mosambik totalt'''
|
| align=right | '''799 380'''
| align=right | '''16 099 246'''
| align=right | '''20,1'''
|}
''(Tallene er hentet fra folketellingen [[1. august]] [[1997]] [http://www.statoids.com/umz.html])''

=== Utenrikspolitikk ===
Mens troskap som stammer fra frigjøringskampen forblir relevant, har utenrikspolitikken til Mosambik blitt økende pragmatisk. De to pilarene i utenrikspolitikken er opprettholdelse av gode forbindelser med sine naboer og opprettholdelse og ekspansjon av bånd til utviklingspartnere.

I 1970- og tidlig 1980-årene var politikken ugjenkallelig knyttet til majoritetens kamp for å komme til makten i [[Rhodesia]] og Sør-Afrika i tillegg til supermaktenes konkurrering og [[den kalde krigen]]. Mosambiks beslutning om å styrke FN-sanksjonene mot Rhodesia og nekte landet adgang til havet gjorda at [[Ian Smith]]s regime gikk til skjulte og utilslørte aksjoner for å destabilisere landet. Selv om skifte av regjering i [[Zimbabwe]] i [[1980]] fjernet denne trusselen, fortsatte [[apartheid]]-regimet i Sør-Afrika å finansiere destabiliseringen av Mosambik. Det tilhørte også [[frontlinjestatene]].

[[Nkomati-avtalen]] i [[1984]] åpnet innledende diplomatiske kontakter mellom de mosambiske og sørafrikanske regjeringene, selv om den ikke lyktes i sitt mål med å få slutt på sørafrikansk støttet til RENAMO. Prosess fikk fart med Sør-Afrikas avskaffelse av apartheid som kulminerte i etableringen av fulle diplomatiske forbindelser i oktober [[1993]]. Mens relasjonene til nabolandene Zimbabwe, [[Malawi]], [[Zambia]] og [[Tanzania]] av og til var anstrengt, forblir Mosambik sine bånd til disse landene sterke. 

I årene som umiddelbart fulgte uavhengigheten, trakk Mosambik fordel fra betydelig assistanse fra noen vestlige land, særlig de [[Skandinavia|skandinaviske]]. Men [[Sovjetunionen]] og dens allierte ble Mosambik sin primære økonomiske, militære og politiske støttespillere og landets utenrikspolitikk reflekterte denne forbindelsen. Dette begynte å endres i 1983. I 1984 sluttet Mosambik seg til [[verdensbanken]] og [[det internasjonale pengefondet]]. Vestlig bistand erstattet raskt den sovjetiske støtten, og [[skandinavia|skandinavene]], [[Finland]], [[USA]], [[Nederland]] og [[Den europeiske union|EU]] ble en økende viktig kilde til utviklingshjelp. [[Italia]] opprettholder også en profil i Mosambik på grunn av sin nøkkelrolle under fredsprosessen. Forholdet til [[Portugal]], den tidligere kolonimakten, er kompleks og er viktig siden portugisiske investorer spiller en synlig rolle i Mosambikisk økonomi.

Mosambik er medlem av den ikke-allierte bevegelsen og er blant de moderate medlemmene i den afrikanske blokk i [[FN]] og andre internasjonale organisasjoner. Mosambik tilhører også [[Den afrikanske union]] (AU) (tidligere [[Organisasjonen for afrikansk enhet]], OAU) og [[Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika|Southern African Development Community]] (SADC). I 1994 ble regjeringen fullt medlem av [[Den islamske konferanse|Organization of the Islamic Conference]] (OIC), delvis for å utvide sitt grunnlag for internasjonal støtte, men også for å blidgjøre landets betydelige muslimske befolkning. På lignende vis sluttet landet i [[1996]] seg til sine [[engelsk|anglofone]] naboer i [[Samveldet av nasjoner|Samveldet]] (Commonwealth). Det er den eneste nasjonen som har sluttet seg til Samveldet uten å ha tilhørt [[det britiske imperiet]]. Samme år ble Mosambik grunnleggende medlem og første president i [[Samveldet av portugisiskspråklige land]] (CPLP) og opprettholder et nært bånd med andre [[portugisisk|lusofone]] stater.