Redigerer Michael Collins (1890–1922) (avsnitt)

== Borgerkrigen og Collins' død ==
[[Fil:Dublin four courts.JPG|thumb|Motstandere av traktaten forskanset seg i Four Courts]]
I april 1922 okkuperte en gruppe på 200 IRA-soldater som var motstandere av traktaten [[Four Courts]] i Dublin i protest mot den provisoriske regjeringen. Collins ville for enhver pris unngå borgerkrig, og gikk ikke til angrep før i juni, da britenes press tvang ham til det. [[22. juni]] 1922 ble den pensjonerte engelske generalen [[Henry Hughes Wilson]] skutt ned og drept av to IRA-menn i [[Belgravia]] i London. Man antok at det var traktatmotstandere som stod bak, og [[Winston Churchill]] gjorde det klart for Collins at dersom han ikke gjorde noe med okkupasjonen av Four Courts ville Churchill bruke britiske styrker mot bygningen. 

Det har i ettertid blitt sannsynliggjort at Collins selv beordret drapet på Wilson, som represalie for angrep på katolikker i Nord-Irland. Dette ble avslørt av [[Joe Dolan]], et antatt medlem av Collins snikmorderenhet, i [[1950-årene]]. Han skal også ha fått ordre fra Collins om å forsøke å redde de to morderne fra henrettelse.<ref>T. Ryle Dwyer, ''The Squad'', Dublin 2005, ss. 256&ndash;258</ref> Uansett bakgrunn tvang dette Collins til å angripe Four Courts i løpet av kort tid. Da en av Fristatens generaler, J.J. O'Connell, ble kidnappet var begeret fullt. Collins lånte to 18-punds kanoner av britene, og skjøt mot Four Courts inntil traktatmotstanderne overgav seg.<ref>[[Tim Pat Coogan]] ''Michael Collins'' s. 331</ref> 

Det brøt raskt ut nye kamper i Dublin, og dermed var [[den irske borgerkrig]] et faktum. Under Collins ledelse tok Fristaten raskt kontroll over hovedstaden, mens traktatmotstanderne i juli 1922 kontrollerte [[Munster (Irland)|Munster]] og noen andre områder. De Valera og andre politikere som var mot traktaten stilte seg på opprørernes side. Collins la i praksis ned sitt embete som leder for den provisoriske regjeringen, og ble øverstkommanderende for Fristatens hærstyrker, som var opprettet som en formell, uniformert hær med de deler av IRA som var traktattilhengere som kjerne. De fikk våpen og penger fra britene, og hæren vokste raskt. Sammen med [[Richard Mulcahy]] og [[Eoin O'Duffy]] besluttet Collins å foreta en serie landstigninger i republikanske områder i Munster og på vestkysten i juli og august 1922. Under denne offensiven reiste Collins til Cork. Hans kollegaer frarådet dette på det sterkeste, men Collins, som led av kroniske magesmerter og depresjon på grunn av borgerkrigen, ville sette inn alt på å sikre en rask slutt på krigføringen. Han sa til de andre at «de vil ikke skyte meg i mitt eget grevskap».

Det er mulig at en av grunnene til at Collins reiste er at han ville forsøke å forhandle for å få en slutt på krigen, et ønske som hadde blitt forsterket etter at hans gamle venn [[Harry Boland]], som stod på motsatt side i krigen, ble skutt ned og drept av Fristatshæren den [[31. juli]] 1922.  

[[Fil:Grave of Micheál Ó Coileáin.jpg|thumb|Monument for Collins på stedet hvor han ble drept]]
På vei til Cork kom Collins til landsbyen [[Béal na mBláth]] den [[22. august]] 1922. Han ble der drept i et bakholdsangrep foretatt av traktatmotstandere fra IRA. Kampen raste i omkring 45 minutter, og Collins ble antagelig truffet av et rikosjett. Han var det eneste dødsofferet. Hans kollega [[Emmet Dalton]] hadde oppfordret til å kjøre videre straks det ble skutt mot bilene, men Collins begikk den fatale feil å beordre sine menn til å stoppe og returnere ildgivningen. 

Det er ikke konsensus om hvem som drepte Collins. I noen bøker er det hevdet av det var Denis «Sonny» O'Neill, en tidligere skarpskytter i den britiske hæren, som døde i [[1950]]. 

Collins' menn var i sjokk etter drapet, og brakte båren til Cork hvor den så ble sendt videre med båt til Dublin. Han lå på lit-de-parade i tre dager, og titusener defilerte forbi båren for å vise sin respekt. Rekviemessen fant sted i [[St. Marys pro-katedral]] i Dublin.