Redigerer Maurits Hansen (avsnitt)

== Mottakelse ==
Maurits Hansen selv måtte se det meste av sine fortellinger utgitt i tidsskrifter. Først i 1855–1858 publiserte [[Conrad Nicolai Schwach]] Hansens samlede fortellinger og i 1882 redigerte [[Henrik Jæger]] et lite utvalg noveller  – deretter varte det helt til 1969 før det ble publisert mer av ham.<ref name="oyslebo_16">Øyslebø s. 16</ref>

I sin samtid og de første årene etter sin død ble Maurits Hansen regnet som betydelig forfatter, men romantikkens sentimentale og fantastiske fortellinger gikk av mote og ble erstattet med en mer realistisk stil, og Hansens litteratur ble snart bedømt etter de nye stilidealene. Etter hvert som realismen vant fram ut over 1800-tallet hardnet dommen til, og i innledningen til ''Maurits Hansen: Noveller i udvalg'' (1882) og i ''Illustreret norsk litteraturhistorie'' (1896) nærmest harsellerer Henrik Jæger over Hansens fortellinger:<ref name="oyslebo_16" /> «Ridderromantik, Røverromantik, Sagaromantik – med disse tre Ord er Trefjerdedele af Maurits Hansens novellistiske Produktion betegnet.»<ref name="jaeger">Sitat fra innledningen til ''Maurits Hansen: Noveller i udvalg ved Henrik Jæger'', Kristiania. Aschehoug & Co, 1882.</ref>

I [[Just Bing]]s ettbinds ''Norsk litteraturhistorie'' (1904) på nesten 300 sider er bare én av sidene viet Maurits Hansen. Ingen av momentene som dras fram er entydig positive.<ref name="oyslebo_19">Øyslebø s. 19</ref> Hansens omdømme var på et lavmål rundt århundreskiftet, blant annet ble fortellingene hans fjernet fra skolens lesebøker, men etter at realismen etterhvert ble forlatt, kom det inn en mer historisk forståelse<ref name="oyslebo_21">Øyslebø s. 21</ref> som bedømte ham etter egne premisser og så ham som et forbindelsesledd mellom to litterære epoker.<ref name="oyslebo_19" />

[[Kristian Elster d.y.|Kristian Elster]] omtaler i ''Illustrert litteraturhistorie'' (1923) Maurits Hansen som en forfatter som kunne blitt til noe om omstendighetene hadde vært annerledes: han ble sett på som en som måtte kjempe mot harde økonomiske realiteter og «beile til publikums slette smak», men også: «Mauritz Hansen eiet ''et utvilsomt fortællertalent'', ikke alene er han fremragende sammenlignet med sine norske samtidige, den eneste virkelige fortæller blandt dem.»<ref name="oyslebo_elster">Elster, referert i Øyslebø s. 21</ref> Også Henrik Jæger er inne på disse momentene i innledningen til ''Noveller'' (1882): etter å ha rakket ned på den gjennomgående dårlige kvaliteten til Hansens litteratur, dels som et resultat av de økonomiske omstendighetene, dels på grunn av at Hansens litteratur var en dårlig etterligning av tysk romantikk, skriven Jæger «Men midt inde mellem alt dette træffer man fra Tid til anden et lidet Stykke ægte Fortællerkunst. Under tiden er det en liden Samtale, undertiden en hel Figur, undertiden en Scene, undertiden en Beskrivelse.» […] «Det er ikke nogen glimrende Kunst, ingen moderne Virtuositet – med det er i al sin naive Fordringsløshed dog en Kunst der fængsler og gjør et behageligt Indtryk ved sit tilforladelige Virkelighedspræg.»<ref name="jaeger"/>

Senere litteraturhistorikere betrakter Maurits Hansen som en etappe i en kulturhistorisk utvikling, og eldre former kritiseres vanligvis ikke fordi de er «enklere» enn dagens. Synet på Hansen var at han importerte en europeisk tradisjon og eksperimenterte med å tilpasse den til det norske landskapet og mange, særlig Dahl og Beyer, la vekt på det som peker framover.<ref name="oyslebo_24">Øyslebø s. 24</ref>

Fra 1970-tallet er Maurits Hansens litteratur blitt gjenstand for flere studier. En av dem er [[Bjørn Tysdahl]]s ''Maurits Hansens fortellerkunst'' som avdekker gjennomgående temaer i Hansens litteratur, som  «skinn og virkelighet» og «skjelettene i skapet» .<ref name="tysdahl_innh">Tysdahl, Innhold</ref> Tysdahl ser Hansen som en seriøs forfatter i den forstand at han ''vil'' noe ut over å tjene penger, og selv om han som et barn av sin tid inngår i den europeiske litteraturtradisjonen, omformer og overfører han denne tradisjonen til norske forhold. Tysdahl behandler også Maurits Hansen sosialpolitiske holdning som  et annet sentralt tema. Dette kommer til uttrykk i beskrivelser av mennesker som overskrider tidens rigide klassedeling, en sosial mobilitet som følger av forelskelser, sosial oppdrift eller utarming.<ref name="oyslebo_25">Øyslebø s. 25 f</ref>