Redigerer Mars (planet) (avsnitt)

=== Geografi ===
{{Utdypende artikkel|Areografi|seogså=:Kategori:Geografiske steder på Mars}}
[[File:Schiaparelli_versus_Mars.jpg|thumb|[[Giovanni Schiaparelli]]s kart over [[Albedoformasjoner på Mars|albedoformasjoner]] på Mars (1888) sammenlignet med moderne observasjoner.<ref>{{Cite journal|url=http://www.agu.org/pubs/crossref/1974/JB079i026p03907.shtml|title=Surface Features on Mars: Ground-Based Albedo and Radar Compared With Mariner 9 Topography|publisher=[[Journal of Geophysical Research]]|volume=79|number=26|pages=3907-3916|year=1974|doi=10.1029/JB079i026p03907}}</ref>]]
[[Johann Heinrich von Mädler|Johann Heinrich Mädler]] og [[Wilhelm Beer]] huskes for kartleggingen av månen, men var også blant de første «[[areografi|areografene]]». De fastslo at størstedelen av overflateformasjonene på Mars var faste og bestemte planetens rotasjonsperiode mer presist. I 1840 kombinerte Mädler ti års observasjoner og tegnet det første kartet over Mars. I stedet for å gi navn til de ulike flekkene utpekte Beer og Mädler dem med bokstaver; Meridian Bay ([[Sinus Meridiani]]) ble dermed kjennetegnet «''a''».<ref name="sheehan_ch04" />

Før [[romsonde]]r kunne sende detaljerte bilder, ble kart vanligvis tegnet over [[Albedoformasjoner på Mars|albedoformasjoner]], lysere eller mørkere flekker eller mønstre som kunne observeres ved hjelp av jordbaserte [[teleskop]]. De ble navngitt etter klassisk [[mytologi]], mens de i dag blir navngitt ut fra flere kilder. Kratre større en 60&nbsp;km blir oppkalt etter avdøde vitenskapsmenn og forfattere og andre som har bidratt til studiene av Mars. Kratre som er mindre enn 60&nbsp;km blir oppkalt etter byer og landsbyer på jorden med mindre enn {{Formatnum:100000}}&nbsp;innbyggere. Store daler er oppkalt etter ordet ''mars'' eller ''stjerne'' på forskjellige språk, og mindre daler er oppkalt etter elver.<ref name="Formasjonsnavn" />

De gamle [[Albedoformasjoner på Mars|albedoformasjonsnavnene]] brukes også i moderne navngivning. Et fjell i albedoformasjonen ''Nix Olympica'' (Olympus' snø) fikk for eksempel navnet ''Olympis Mons'' (Olympusfjellet).<ref name="viking_1950_2000" /> Sett fra jorden er overflaten delt inn i to områdetyper med ulik [[albedo]]. De blekere slettene dekket med støv og sand rik på røde [[jernoksid]]er var en gang sett på som «kontinenter» og gitt navn som [[Arabia Terra]] eller [[Amazonis Planitia]]. De mørke formasjonene var antatt å være hav og fikk derfor navn som [[Mare Erythraeum]], Mare Sirenum og [[Aurorae Sinus]]. Den største mørke formasjonen sett fra jorden er [[Syrtis Major Planum]].<ref name="seds_huygens" /> Den permanente nordlige polkalotten blir kalt [[Planum Boreum]] mens den sørlige kappen blir kalt [[Planum Australe]].

Ekvator er definert av rotasjonen. Beliggenheten til [[nullmeridianen]] ble spesifisert, på samme måte som jordens (ved [[Greenwich]]), ved valg av et vilkårlig punkt; Mädler og Beer valgte en linje for deres første kart i 1830. Etter at [[Mariner 9]] leverte omfattende bilder i 1972, ble et lite krater (senere kalt [[Airy-0]]) som ligger i [[Sinus Meridiani]] valgt som definisjonen for 0,0° lengdegrader for å sammenfalle med det opprinnelige valget.<ref name="archinal_caplinger" />

Siden Mars ikke har noe hav eller «havnivå», ble nullhøydeflaten valgt som Mars' ''areoid'',<ref name="NASAMola2007" /> analogt med det den terrestriske [[geoide]]n. Nullhøyden er definert av høyden hvor det er 610,5&nbsp;[[Pascal (enhet)|Pa]] (6,105&nbsp;mbar) [[atmosfærisk trykk]].<ref name="pers66" /> Dette trykket tilsvarer [[trippelpunkt]]et for vann og er rundt 0,6 % av overflatetrykket på havnivået på jorden (0,006&nbsp;atm).<ref name="lunine99" group="L" /> I dag blir overflaten i praksis definert direkte fra gravitasjonsmålinger med satellitter.

{{Panoramabilde|Victoria_Crater%2C_Cape_Verde-Mars.jpg|1100px|Et bilde i tilnærmet sanne farger, tatt av Mars Exploration [[Opportunity (Mars-rover)|Opportunity-rover]]. Bildet viser [[Victoria (krater)|Victoria-krateret]] fra Kapp Verde. Det ble tatt over en periode på tre uker, fra 16. oktober til 6. november 2006.{{Byline|NASA}}}}

==== Nedslagstopografi ====
[[Fil:MarsTopoMap-PIA02031 modest.jpg|right|thumb|250px|Vulkanske platåer (rødt) og nedslagsbasseng (blått) dominerer dette topografiske kartet over Mars{{Byline|NASA}}]]
Dikotomien i topografien er slående: De nordlige slettene er flatet ut av lavastrømmer, mens det sørlige høylandet er fulle av arr gamle nedslagskratre. Forskning i 2008 bekreftet en teori fra 1980 om at den nordlige halvkulen for fire milliarder år siden ble truffet av et objekt med størrelse på en tiendedel til to tredjedeler av [[månen]]. Teorien tilsier at den nordlige halvkulen er åstedet for et nedslagskrater som er {{Formatnum:10600}}&nbsp;km langt og {{Formatnum:8500}}&nbsp;km bredt. Området er omtrent på størrelse med Europa, Asia og Australia til sammen, overgår [[Sydpol-Aitkenbassenget]], og er det største nedslagskrateret i solsystemet.<ref name="northcratersn" /><ref name="northcraterguard" />

Totalt {{Formatnum:43000}} [[nedslagskrater|nedslagskratre]] har en diameter på 5&nbsp;km eller mer.<ref name="wright03" /> Det største er [[Hellas Planitia|nedslagsbassenget Hellas]], en lys [[Albedoformasjoner på Mars|albedoformasjon]] godt synlig fra jorden.<ref name="ucar_geography" /> På grunn av Mars' mindre masse er sannsynligheten for at et objekt kolliderer med planeten rundt halvparten av jordens. Planeten ligger imidlertid nærmere asteroidebeltet, og har derfor økt sjanse for å bli truffet av steiner herfra. I tillegg er sannsynligheten større for å treffes av kortperiodiske [[komet]]er som ligger innenfor banen til [[Jupiter]].<ref name="emp9" /> Mars har likevel langt færre kratre enn månen, fordi atmosfæren gir beskyttelse mot små meteorer. Morfologien til noen kratre tyder på at bakken ble våt etter at meteoren slo ned.<ref name="emp45" />

==== Vulkaner ====
{{Utdypende|Vulkaner på Mars}}
[[Fil:Olympus Mons alt.jpg|right|thumb|Olympus Mons, det høyeste kjente fjellet i solsystemet, sett ovenfra i en høyde av 27&nbsp;000&nbsp;meter.{{Byline|Foto: Viking 1|22. juni 1978}}]]
[[Skjoldvulkan]]en [[Olympus Mons]] (''Mount Olympus'') på 21,3&nbsp;km er det høyeste kjente fjellet i solsystemet.<ref name="glenday09" group="L" /> Det er en utdødd vulkan i det aller høyereliggende regionen [[Tharsis]] som inneholder en rekke andre store vulkaner. Olympus Mons er over tre ganger så høy som [[Mount Everest]], som til sammenligning er 8&nbsp;848 meter.<ref name="scsdes49" />

==== Tektoniske steder ====
Den store [[canyon|dalen]] [[Valles Marineris]] (latin for ''[[Mariner-programmet|Mariner]] Valleys'', også kjent som Agathadaemon i de gamle kanalkartene) har en lengde på {{Formatnum:4000}}&nbsp;km og en dybde på opp til 7&nbsp;km. Dens lengde tilsvarer lengden av Europa og strekker seg over en femtedel av Mars' omkrets. Til sammenligning er [[Grand Canyon]] på jorden 446&nbsp;km lang og nesten 2&nbsp;km dyp. Valles Marineris ble dannet av hevelser i Tharsis-området som forårsaket at jordskorpen i området ved Valles Marineris kollapset. Dalen [[Ma'adim Vallis]] (''Ma'adim'' er [[hebraisk]] for Mars) er 700&nbsp;km lang og flere ganger større enn Grand Canyon med en bredde på 20&nbsp;km og en dybde på 2&nbsp;km enkelte steder. Det er mulig at Ma'adim Vallis ble oversvømmet av flytende vann i fortiden.<ref name="lucchita_rosanova" />

==== Grotter ====
[[Fil:Mars caves from NASA orbiters.jpg|right|thumb|THEMIS-bilder av mulige grotteinnganger på Mars. Gropene har uformelt blitt navngitt (A) Dena, (B) Chloe, (C) Wendy, (D) Annie, (E) Abby (venstre) og Nikki, og (F) Jeanne.{{Byline|NASA}}]]
Bilder fra [[Thermal Emission Imaging System]] (THEMIS) ombord på NASAs [[banesonde]] [[Mars Odyssey]] har avdekket syv mulige [[grotte]]innganger på flankene av vulkanen [[Arsia Mons]].<ref name="cushing_titus_wynn07" /> Grottene, oppkalt etter oppdagernes kjære, er kollektivkt kjent som «syv søstre».<ref name="nau070328" /> Grotteinngangene er fra 100&ndash;252&nbsp;m brede og de antas å være minst 73&ndash;96&nbsp;m dype. Siden lyset aldri når bunnen av de fleste hulene er det sannsynlig at de går mye dypere enn disse lave estimatene, og at de utvides under overflaten. «Dena» er det eneste unntaket; dens bunn er synlig og ble målt til å være 130&nbsp;m dyp. Innsiden av disse grottene kan være beskyttet fra [[mikrometeoroide]]r, [[ultrafiolett stråling]], [[solstorm]]er og høyenergi-partikler som bombarderer planetens overflate.<ref name="bbc070317" />