Redigerer Marokko (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Statue de Okba ibn Nafi al Fihri en Algérie.jpg|thumbnail|Statue av Okba ibn Nafi i [[Algerie]]]]
Området til dagens Marokko har vært bebodd siden [[yngre steinalder]], rundt 8000 f.Kr., som sporene etter Capsien-kulturen tyder på, i en tid da Maghreb var mindre tørr enn det er i dag. Mange teoretikere mener [[berber språk|berberspråkene]] antagelig ankom omtrent samtidig som jordbruket og ble overtatt av den eksisterende befolkningen i tillegg til immigrantene som tok det med seg. Moderne genetiske analyser har bekreftet at forskjellige befolkninger har bidratt til dagens befolkning, inkludert [[berbere]], [[arabere]], [[fønikere]], [[sefardiske jøder]] og [[subsaharisk Afrika|subsahariske afrikanere]]. Berberne, ofte henvist til i moderne etniske aktivistsirkler som «amazigh», er også kjent av deres regionale etniske identitet som [[chleuh]]. I den klassiske perioden var Marokko kjent som ''[[Mauretania]]'', selv om dette ikke må forveksles med dagens [[Mauritania]].

Nord-Afrika og Marokko ble sakte trukket inn i den videre oppadgående [[Middelhavet|middelhavsverdenen]] gjennom fønikiske handelskolonier og bosetninger i den sene klassiske perioden. Fønikernes ankomst markerte begynnelsen på et langt engasjement i Middelhavet ettersom denne strategiske regionen var del av [[Romerriket]] som [[Mauretania Tingitana]]. I det 5. århundre e.Kr., da Romerriket var i ferd med å gå i oppløsning, falt regionen til [[vandalene]], [[vestgoterne]] og [[Østromerriket|bysantinske grekere]] i rask rekkefølge. I løpet av denne tiden forble de høye fjellene i det meste av dagens Marokko uavhengige og forble i hendene til deres berbiske innbyggere.

I år 670 erobret [[Okba ibn Nafi]] den nordafrikanske kyststripen på vegne av [[Umajjadene|umajjadiske]] kalifatet i [[Damaskus]]. De fleste av berberne konverterte til [[islam]] og dannet stater som [[kongedømmet Nekor]]. Landet brøt snart med de fjerne [[abbasidene|abbaside]]–[[kalif]]enes kontroll under [[Idris ibn Abdallah]] som grunnla [[Idrisid-dynastiet]]. Marokko ble et utdanningssenter og en betydelig regional maktfaktor.

[[Fil:Map Almoravid empire-es.svg|thumb|left|Marokko under almoravidene]]Marokko ville nå sin høyde under en serie dynastier av berbisk opphav som erstattet de arabiske idrisidene. Først [[almoravidene]], og så [[almohadene]], styrte fra Marokko nesten hele det nordvestlige Afrika i tillegg til store seksjoner av det islamske [[Den iberiske halvøy|Iberia]], eller [[Andalucía]]. Mindre stater i regionen, som [[Berghouata]] og [[Banu Isam]], ble erobret. Imperiet kollapset etter en lang rekke [[borgerkrig]]er.

[[Alaouite-dynastiet]] fikk til slutt kontroll. Marokko stod ovenfor [[Spania|spansk]] og [[Det osmanske riket|ottomansk]] aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon, og mens kongedømmet var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. I 1684 annekterte de [[Tanger]].

Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingen [[USA]] som en uavhengig stat i 1777. [[Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten]] står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat. Den ble signert av [[John Adams]] og [[Thomas Jefferson]] og har blitt videreført uavbrutt siden 1783. USAs delegasjon (konsulat) i Tanger er den første eiendommen den amerikanske regjeringen har eid utenfor eget land. Bygningen huser nå [[Tangier American Legation Museum]].

Vellykkede [[Portugal|portugisiske]] forsøk på å kontrollere [[Atlanterhavet|atlanterhavskysten]] i det 15. århundre hadde ikke særlig innvirkning på det middelhavsorienterte hjertet av Marokko. Etter [[Napoleonskrigene]] ble [[Egypt]] og det nordafrikanske Maghreb økende uregjerlige fra [[Konstantinopel]]. Området ble også et gjemmested for [[pirater]] under lokale [[bej]]s, og ettersom [[Europa]] ble industrialisert, i økende grad sett på som et verdifullt område for kolonisering. Maghreb hadde vist større velstand enn den ukjente delen av Afrika og hadde en strategisk viktig posisjon som hadde innvirkning på utgangen av Middelhavet. For første gang ble Marokko en stat av interesse for de europeiske maktene. [[Frankrike]] viste sterk interesse i Marokko så tidlig som i 1830. [[Storbritannia|Britisk]] anerkjennelse i 1904 av Frankrikes [[innflytelsesfære]] i Marokko fremprovoserte en [[Tyskland|tysk]] reaksjon. [[Den første marokkokrisen|Krisen i juni]] 1905 ble løst ved [[Algeciras-konferansen]] i Spania i 1906 som formaliserte Frankrikes «spesielle posisjon» og delte Marokkos politikk til Frankrike og Spania. En [[Agadirkrisen|annen marokkansk krise]] fremprovosert av [[Berlin]] økte spenningen mellom de europeiske stormaktene. [[Fez-traktaten]] (signert 30. mars 1912) gjorde Marokko til et fransk [[protektorat]]. I den samme avtalen overtok Spania rollen som beskytter av de nordlige og sørlige [[Sahara|sahariske]] sonene den 27. november samme år.

Mange marokkanske soldater ([[goumiere]]) som tjente i [[den franske hær]] hjalp europeiske og amerikanske tropper både i [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]].

Nasjonale politiske partier som oppstod i fotsporene til det franske protektoratet, baserte sine argumenter for marokkansk uavhengighet på erklæringer fra andre verdenskrig som [[Atlanterhavserklæringen]], en felles amerikansk–britisk uttalelse som fremmet blant annet folks rett til å velge styreform som de skulle leve under.  [[Istiqlal-partiet]]s manifest (''uavhengighets''-partiet) i 1944 var et av de tidligste offentlige krav om uavhengighet. Partiet stod senere for det meste av lederskapet av den etterfølgende nasjonalistbevegelsen. 

[[Fil:HD-SC-98-07542.jpg|thumb|right|Kong [[Hassan II av Marokko]] i møte med [[USA]]s forsvarsminister [[Caspar Weinberger]] i Pentagon.]]Frankrike sendte [[Muhammed V av Marokko|sultan Muhammed V]] i [[eksil]] til [[Madagaskar]] i 1953. Han ble oppfulgt av den upopulære [[Muhammed Ben Aarafa]]. Han styre ble oppfattet som illegitimt og utløste aktiv opposisjon mot det franske protektoratet i hele landet. Det mest betydelige skjedde i [[Oujda]] hvor marokkanere angrep franske og andre europeiske beboere i gatene. Operasjoner av den nylig opprettede «Armée de Libération» ble satt i gang den 1. oktober 1955. «L'Armée de Libération» ble opprettet av «Comité de Libération du Maghreb Arabe» i [[Kairo]] til å være en motstandsbevegelse mot okkupasjonen på samme måte som [[Nasjonal frigjøringsfront (Algerie)|den nasjonale frigjøringsfronten]] i [[Algerie]]. Dens mål var å returnere kong Muhammed V, men også å frigjøre Algerie og [[Tunisia]]. Frankrike lot Muhammed V returnere i 1955, og forhandlingene som førte til marokkansk uavhengighet startet året etter.

Alle disse hendelsene hjalp til med å øke graden av [[solidaritet]] mellom folket og den nylig returnerte kongen. Av denne grunn ble revolusjonen kalt «la révolution du Roi et du Peuple» (''kongens og folkets revolusjon'') og den feires hver 20. august.

Marokko fikk sin politiske [[uavhengighet]] fra Frankrike 2. mars 1956, [[Frankrike]] oppgav formelt sitt protektorat i Marokko 7. april samme år. Gjennom avtaler med Spania i 1956 og 1958 ble marokkansk kontroll over visse spanskstyrte områder gjenopprettet, selv om forsøk på å kreve andre spanske koloniale områder gjennom [[invasjonen av spansk Sahara i 1957|militære operasjoner]] var mindre vellykkede. Den internasjonaliserte byen [[Tanger]] ble reintegrert med signeringen av [[Tanger-protokollen]] 29. oktober 1956. [[Hassan II av Marokko|Hassan II]] ble konge av Marokko 3. mars 1961. Hans styre var preget av politisk uro og regjeringens hensynsløse respons gav dem kallenavnet «[[blyårene]]». Den spanske [[enklave og eksklave|enklaven]] [[Ifni]] i sør ble del av det nye Marokko i 1969.

Marokko okkuperte og annekterte den tidligere spanske kolonien [[Vest-Sahara]] i 1970-årene, men okkupasjonen er folkerettslig kontroversiell, en endelig løsning på territoriets status mangler fortsatt, og den behandles fortsatt i FNs sikkerhetsråd.

Eksperimentelle politiske reformer i 1990-årene resulterte i etableringen av en tokammers nasjonalforsamling i 1997. Marokko ble gitt ''[[major non-NATO ally]]''-status i juni 2004 og signerte [[frihandelsavtale]]r med USA og [[EU]].

Marokkos største by, [[Casablanca]], ble utsatt for [[Casablanca-angrepene|terroristangrep]] i 2003. Angrepene var rettet mot vestlige og jødiske mål og førte til 33 omkomne og mer enn 100 skadde, hovedsakelig marokkanere.

I desember 2020 underskrev Marokko som det fjerde arabiske landet en [[Abraham-avtalene|normaliseringsavtale]] med [[Israel]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Israel og Marokko normaliserer forholdet|avis=Dagsavisen|url=https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/2020/12/10/israel-og-marokko-normaliserer-forholdet/| dato=2020-12-10| forfatter=NTB| besøksdato=2021-09-09| språk=nb-NO}}</ref>