Redigerer Marki de Sade (avsnitt)

== Vurdering og kritikk ==
[[Fil:Bonaparte-Cousturier01.jpg|thumb|Napoleon Bonaparte kaster en bok av marquis de Sade i ilden, 1885.]]
[[Fil:De Sade investigated by policemen.jpg|thumb|Marquis de Sadeblir etterforsket av politiet i fengselet.]]
Tallrike forfattere og kunstnere, særlig de som var opptatt av [[seksualitet]], har blitt både frastøtt og fascinert av de Sade.

Den samtidige og rivaliserende [[Pornografi|pornografen]] [[Rétif de la Bretonne]] utga boken ''Anti-Justine'' i 1798.

[[Geoffrey Gorer]], den engelske [[antropolog]] og forfatter (1905–1985), skrev en av de tidligste bøkene om de Sade kalt ''The Revolutionary Ideas of the Marquis de Sade'' i 1935. Han påpekte at de Sade var fullstendig opposisjon til samtidige filosofer for både hans «fullstendige og uavbrutte benektelse av eiendomsretten», og for å vurdere striden på slutten av 1700-tallets franske samfunn for ikke å være mellom «kronen, borgerskapet, aristokratiet eller de geistlige, eller de seksjonale interessene til noen av disse mot hverandre", men helle alle disse "mer eller mindre forent mot proletariatet.» Ved å holde på disse synspunktene, fjernet han seg helt fra de revolusjonære tenkerne i sin samtid og forente seg heller med de senere tenkere på midten av 1800-tallet. Således, argumenterte Gorer, «han kan med en del rettferdighet bli kalt for den første fornuftsbegrunnet sosialist.»<ref>Gorer, Geoffrey (1934): [http://books.google.no/books/about/The_revolutionary_ideas_of_the_Marquis_d.html?id=Q35BAAAAIAAJ&redir_esc=y ''The Revolutionary Ideas of the Marquis de Sade''], Wishart & Co., s. 197.</ref>

[[Simone de Beauvoir]] (i hennes essay ''«Må vi brenne Sade?»'', utgitt i ''Les Temps modernes'', desember 1951 og januar 1952) og andre skribenter har forsøkt å lokalisere sporene av en [[Radikalisme|radikal]] [[filosofi]] i de Sades forfatterskap, som gikk forut moderne [[eksistensialisme]] med rundt 150 år. Han har også blitt sett på som en forløpet til [[Sigmund Freud]]s [[psykoanalyse]] i hans fokus på seksualiteten som motiverende kraft. [[Surrealisme|Surrealistene]] beundret ham som en av deres forløpere, og [[Guillaume Apollinaire]] spissformulerte ved å kalle ham for «den frieste ånd som noen gang har eksistert.»<ref>Queenan, Joe (2004): ''Malcontents''. Philadelphia: Running Press. ISBN 0-7624-1697-1. s. 519</ref>

[[Pierre Klossowski]] analyserte de Sades filosofi i sin bok ''Sade Mon Prochain'' (''Sade, min nabo'', 1947) som en forløper til [[nihilisme]], avvisning av såkalte [[Kristendom|kristne]] verdier og [[opplysningstiden]]s [[materialisme]].

I et av [[essay]]ene i [[Max Horkheimer]] og [[Theodor Adorno]]s ''Opplysningstidens dialektikk'' (1947) heter «Juliette eller Opplysningstiden og moral», og den tolker de hensynsløse og kalkulerende oppførselen til Juliette som legemliggjøringen av opplysningstidens filosofi. Tilsvarende har psykoanalytikeren [[Jacques Lacan]] tatt standpunktet i sitt essay ''Kant avec Sade'' fra 1966 at de Sades [[etikk]] var en komplementær fullførelse av den kategoriske imperativ som opprinnelig ble formulert av [[Immanuel Kant]]. Imidlertid har minst en filosof avvist Adorno og Horkheimers påstand at de Sades moralske [[skeptisisme]] faktisk er sammenhengende, eller at den reflekterer opplysningstidens tanker.<ref>Roche, Geoffrey (April 2010): [http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/0969725X.2010.496168 «Much Sense the Starkest Madness: Sade’s Moral Scepticism»] i: ''Angelaki: Journal of the Theoretical Humanities'', bind 15, utgave 1, s. 45 – 59.</ref>

I ''Political Theory and Modernity'' (1988) har [[William E. Connolly]] analysert de Sades ''La Philosophie dans le boudoir'' (''Filosofi i soverommet'', [[1795]]) som et argument mot tidligere politiske filosofer, særlig [[Rousseau]] og [[Thomas Hobbes|Hobbes]], og deres forsøk på å forsone [[natur]]en, [[fornuft]]en og dyden som grunnlag for et ordnet samfunn. Tilsvarende har [[Camille Paglia]]<ref>Paglia, Camille. (1990): ''Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson''. NY: Vintage, ISBN 0-679-73579-8, kapittel 8: «Return of the Great Mother: Rousseau vs. Sade».</ref> argumentert at de Sade kan best bli forstått som en [[Satire|satiriker]], som svarer «punkt for punkt» til Rousseaus påstander at samfunnet undertrykker og korrumperer menneskehetens medfødte godhet: de Sade skrev i kjølvannet av [[den franske revolusjon]]en da Rousseaus tilhengere [[Jakobinerklubben|jakobinerne]] iscenesatte det blodige [[terrorveldet]].

I boken ''The Sadeian Woman: And the Ideology of Pornography'' (1979) har [[Angela Carter]] kommet med en [[Feminisme|feministisk]] lesning av de Sade og ser på ham som en «moralistisk pornograf» som skaper rom for kvinner. Tilsvarende har [[Susan Sontag]] forsvart både de Sade og [[Georges Bataille]]s ''Histoire de l'oeil'' (''Øyets historie'', 1928) i sitt essay ''«The Pornographic Imagination»'' (1967) på grunnlag at deres verker var overskridende tekster, og argumentert at ingen av dem burde bli [[sensur]]ert. I kontrast til dette har [[Andrea Dworkin]] vurdert de Sade som en typisk kvinnehatende pornograf som støtte for hennes overbevisning at pornografi uunngåelig fører til vold mot kvinner. Et kapittel av hennes bok ''Pornography: Men Possessing Women'' (1979) er viet til en analyse av de Sade. [[Susie Bright]] har derimot hevdet at Dworkins første roman ''Ice and Fire'' (1986), som er fylt med vold og misbruk, kan bli lest som en moderne gjenfortelling av de Sades ''Juliette''.<ref>[http://susiebright.blogs.com/susie_brights_journal_/2005/04/andrea_dworkin_.html «Andrea Dworkin has Died»] {{Wayback|url=http://susiebright.blogs.com/susie_brights_journal_/2005/04/andrea_dworkin_.html |date=20090329011312 }}, fra Susie Brights Journal, 11. april 2005.</ref>