Redigerer Margaret av Anjou (avsnitt)

=== Rosekrigene ===
==== Militære kampanjer ====
[[Fil:Margaret of Anjou 1463.jpg|thumb|right|150px|Portrett på medaljong av Margaret av Anjou, ved Piero da Milano, 1463]]
Mens Margaret forsøkte å skaffe ytterligere støtte for Lancasters sak i Skottland,<ref>Haigh (1995), s. 32.</ref> klarte hennes fremste hærfører Henry Beaufort, 3. hertug av Somerset,<ref>Wagner (2001), s. 26.</ref> å skaffe en betydelig seier for henne i [[slaget ved Wakefield]] den 30. desember 1460 ved å beseire den kombinerte hæren til hertugen av York og jarlen av Salisbury. Begge mennene ble halshogd og deres hoder ble plassert på staker ved portene til byen York. Da Margaret var i Skottland på den tiden slaget skjedde er det utelukket at hun hadde gitt ordre til deres henrettelse, til tross for den generelle overbevisningen om det motsatte.<ref>Kendall (1955), s. 39-40.</ref>

Framgangen økte med en ny seier i [[Andre slag ved St. Albans|det andre slaget ved St. Albans]], hvor hun var til stede, den 17. februar 1461.<ref name=" Costain_305">Costain (1962), s. 305.</ref> I dette slaget ble de yorkistiske styrkene til Richard Neville, 16. jarl av Warwick, beseiret, og hun ble endelig gjenforent med sin ektemann, som hadde vært holdt som fange hele tiden siden det forrige slaget ved samme sted. Det var etter dette slaget at det finnes en tvilsom framstilling at hun i en hevngjerrig handling skal ha beordret henrettelsen av to yorkistiske krigsfanger, William Bonville, 1. baron Bonville, og sir Thomas Kyriell, som hadde hatt som oppgave å passe på kongen for å unngå at han kom til skade under slaget. Kong Henrik hadde lovet de to ridderne immunitet, men dronningen bestemte at de skulle dø. Det er påstått at hun førte de to mennene til en rettssak hvor hennes sønn var dommer. «Min gode sønn,» skal hun etter sigende ha spurt, «hvilken død skal disse ridderne dø?» Til tross for kongens bønn om nåde, skal prins [[Edward av Westminster|Edward]] ha svart at deres hoder skulle kappes av.<ref>Hartley, Cathy (2003): ''A Historical Dictionary of British Women''. London: Europa Publications Ltd. ISBN 1-85743-228-2, s. 298</ref>

Margaret er vanligvis framstilt i historiske romaner som en hevngjerrig og ondskapsfull kvinne som utryddet alle som sto i hennes vei. I tilfellet med henrettelsen av Bonville og Kyriell er kildene motstridende. En annen versjon enn den over hevder at Margaret og prinsen kun overvar henrettelsen og at andre ga ordren. Ved Edvard IVs parlament i 1461 er kun Henrik VI fordømt i forbindelse med henrettelsene og uttalte at han oppførte seg som en «bedragersk kujon». Som historikeren Helen Maurer har pekt på, tre andre yorkistiske fanger, inkludert jarlen av Warwicks yngre bror, ble spart for henrettelse, noe som motsier framstillingen av Margaret som den «hevngjerrige ulvetispa i den populære framstillingen».<ref>Higginbotham, Susan: [http://www.susanhigginbotham.com/subpages/shewolf.html «Margaret the She-Wolf?»] {{Wayback|url=http://www.susanhigginbotham.com/subpages/shewolf.html |date=20160311163618 }}</ref>

Lancasterhæren ble beseiret i [[slaget ved Towton]] den 29. mars 1461 av [[Edvard IV av England|Edvard]], sønn av den avdøde hertugen av York. Det er beskrevet som «antagelig det største og blodigste slaget som noen gang er blitt utkjempet på engelsk jord,»<ref>Gravett (2003), s. 7.</ref> I henhold til kronikører var det mer enn 50 000 soldater fra husene York og Lancaster som kjempet i timevis midt i en snøstorm den dagen. Da kongefamilien fikk høre om nederlaget flyktet Henrik med dronningen og deres sønn først til Wales og deretter til Skottland. Slaget reduserte kraftig Lancasters makt og posisjon i nord.<ref>Ross (1997), s. 37–38.</ref> Seierherren Edvard utnyttet situasjonen ved å utrope seg som konge form av [[Edvard IV av England]]

Margaret var bestemt på å vinne tilbake sin sønns arv og kom seg over til Frankrike. Hun gjorde sin fetter, kong [[Ludvig XI av Frankrike]], til sin allierte, og på hans oppfordring kunne hun kontakte sin tidligere fiende og en tidligere tilhenger av Edvard IV, [[Richard Neville, 16. jarl av Warwick|Richard Neville]], jarlen av Warwick. Han hadde blitt uvenner med sin tidligere venn etter Edvard hadde giftet seg med [[Elizabeth Woodville]], og han søkte nå hevn over at han hadde mistet sin politiske innflytelse. Warwicks datter, [[Anne Neville]], ble giftet bort til Margarets sønn Edward i desember 1470 for å sikre den nye alliansen. Hun insisterte på at Warwick deretter reiste tilbake til England og bevise seg selv før hun fulgte etter. Han gjorde så, beseiret Edvard IV som flyktet til [[Burgund]] og fikk løslatt Henrik VI fra Tower of London og som ble plassert på tronen på nytt den 3. oktober 1470. Det var «en trist og sørgelig figur, som ble paradert gjennom Londons gater i en loslitt blå drakt av George Neville, erkebiskopen av York, og satt opp som en marionettkonge, som den ambisiøse Warwick gjennom.»<ref name="englishmonarchs_Edward">[http://www.englishmonarchs.co.uk/plantagenet_41.html «Edward of Westminster, Prince of Wales»], ''English Monarchs''</ref> Henrik VIs tid som gjeninnsatt konge ble kort, fra oktober 1470 til april 1471.

==== Nederlag ved Tewkesbury ====
På den tiden Margaret, Edward og svigerdatteren var klare for følge Warwick tilbake til England, huset York igjen kommet ovenpå. Warwick møtte Edvard IV i [[slaget ved Barnet]] den 14. april 1471 og ble beseiret og drept. Margaret og hennes følge seilte til England og da de kom i land ble de forskrekket og nedslått over å høre om huset Lancasters nederlag i slaget ved Barnet og at jarlen av Warwick var blitt drept. Margaret marsjerte sine egne styrker for å samle seg med lancasterstyrkene i [[Wales]], ledet av [[Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford|Jasper Tudor]], halvbror av Henrik VI. Sammen med sønnen red mor og sønn blant soldatene og ropte oppmuntrende ord til dem og lovte dem belønninger.<ref name="thefreelancehistorywriter"/> De ble forfulgt av styrkene til Edvard IV som forsto at han måtte slå til raskt for å forhindre den nye trusselen. Den 3. mai på en meget varm dag slo den trøtte lancasterhæren leir for natten ved Tewkesbury. Kong Edvard jaget på sin hær for å forhindre Margarets nå fram til Wales og forsterkninger. Han nådde til sist i underkant av 5&nbsp;km fra Margarets hær og tvang dem således å møte dem i kamp.<ref name="englishmonarchs_Edward"/>

Den unge Edward, prinsen av Wales, var den formelle lederen av lancasterhæren, men den reelle hærføreren var Edmund Beaufort, 4. hertug av Somerset. Under press fra Edvards leiesoldater fra Flandern med deres geværer, stormet Beaufort ned fra sin posisjon og angrep Edvards høyre flanke, men ble snart slått på flukt og hans oppførsel førte til at yorkistene vant slaget. Margaret som hadde søkt tilflukt i nærheten ble tatt til fange.<ref>Castelow, Ellen: [http://www.historic-uk.com/HistoryMagazine/DestinationsUK/The-Battle-of-Tewkesbury/ «The Battle of Tewkesbury»], ''Historick UK''</ref> Hennes 17 år gamle sønn Edward ble drept, men omstendighetene er uklare. Det er ikke kjent om han ble drept under slaget eller henrettet etter slaget av hertugen av Clarence. Om han døde i selve slaget ville han ha vært den eneste prins av Wales som noensinne har falt i kamp.

Etter slaget var Margaret helt nedbrutt, og ble først sendt til [[Wallingford Castle]] og deretter overført til langt sikrere Tower of London. Henrik Vi ble også satt inn i Tower igjen, og i kjølvannet av Tewkesbury døde han natten til 21. mai, men årsaken til hans død er ukjent. I fem år ble hun værende fange, men behandlet med respekt. I 1472 ble Margaret gitt i varetekten til sin tidligere terne ved hoffet, [[Alice Chaucer, hertuginne av Suffolk|Alice Chaucer]], hertuginne av Suffolk, som var et barnebarn av poeten [[Geoffrey Chaucer]]. Margaret ble værende her inntil [[Ludvig XI av Frankrike]] betalte henne fri og hun kom til Frankrike den 29. februar 1476.<ref>Hartley, Cathy (2003): ''A Historical Dictionary of British Women''. London: Europa Publications Ltd., ISBN 1-85743-228-2, s. 298</ref>