Redigerer Manchester United FC i 1993–94 (avsnitt)

== [[FA-cupen]] ==

{| class="wikitable" style="text-align:left"
|-
! style="width:90px;"|Runde
! style="width:135px;"|Motstander
! style="width:150px;"|Dato
!H/B
!Resultat<br />F–M
! style="width:390px;"|Målscorere
!Kamp
!Klipp

|- bgcolor="#ddffdd"
|3. runde
|{{fk|Sheffield United}}
|9. januar 1994
|style="text-align:center"|B
|style="text-align:center"|1-0
|[[Mark Hughes|Hughes]] (61')
|
|
|- bgcolor="#ddffdd"
|4. runde
|{{fk|Norwich}}
|30. januar 1994
|style="text-align:center"|B
|style="text-align:center"|2-0
|[[Roy Keane|Keane]] (18'), [[Eric Cantona|Cantona]] (73')
|
|
|- bgcolor="#ddffdd"
|5. runde
|{{fk|Wimbledon}}
|20. februar 1994
|style="text-align:center"|B
|style="text-align:center"|3-0
|[[Eric Cantona|Cantona]] (42'), [[Paul Ince|Ince]] (63'), [[Denis Irwin|Irwin]] (71')
|
|<ref>https://www.youtube.com/watch?v=qUpKcyCfOJI</ref><ref>https://www.youtube.com/watch?v=SzZBlxugCwQ</ref>

|- bgcolor="#ddffdd"
|Kvartfinale
|{{fk|Charlton}}
|12. mars 1994
|style="text-align:center"|H
|style="text-align:center"|3-1
|[[Mark Hughes|Hughes]] (46'), [[Andrej Kantsjelskis|Kantsjelskis]] 2 (71', 75')
|
|
|- bgcolor="#ffffdd"
|Semifinale
|{{fk|Oldham}}
|10. april 1994
|style="text-align:center"|N
|style="text-align:center"|1-1
|[[Mark Hughes|Hughes]] (119')
|
|<ref>https://www.youtube.com/watch?v=SAlHYFBe3Rs</ref><ref>https://www.youtube.com/watch?v=zPlFLUbE2Z8</ref>

|- bgcolor="#ddffdd"
|Semifinale
|{{fk|Oldham}}
|13. april 1994
|style="text-align:center"|N
|style="text-align:center"|4-1
|[[Denis Irwin|Irwin]] (9'), [[Andrej Kantsjelskis|Kantsjelskis]] (15'), [[Bryan Robson|Robson]] (62'), [[Ryan Giggs|Giggs]] (68')
|
|<ref>https://www.youtube.com/watch?v=nz_PPZ7pDS0</ref><ref>https://www.youtube.com/watch?v=p2uzAaUef5I</ref>

|- bgcolor="#ddffdd"
|Finale
|{{fk|Chelsea}}
|14. mai 1994
|style="text-align:center"|N
|style="text-align:center"|4-0
|[[Eric Cantona|Cantona]] 2 (60', 66'), [[Mark Hughes|Hughes]] (68'), [[Brian McClair|McClair]] (90')
|<ref>https://www.nb.no/nbsok/nb/35397e9eb3f37a11c10b365c5feefdda</ref><ref>https://www.youtube.com/watch?v=0U-S6qejcfk</ref>
|<ref>https://www.youtube.com/watch?v=6AwtrQciMck</ref>
|}

{{Sitat|FA-cupen ga oss mange nervepirrende øyeblikk, men vår triumf vil bli husket for noen glitrende oppvisninger fra et virkelig kvalitetslag, som dessverre bare fikk vært sammen og på høyden i én sesong. Ingen av de tilstedeværende vil noensinne glemme hvordan de knuste krigerne fra Wimbledon 3-0 på deres egen hjemmebane. Én bestemt hendelse i kampen kom da Vinnie Jones gjorde en stygg takling av Cantona, og like etter måtte han nærmest hjelpeløs se Eric dundre inn et mål på volley. Det var en påminnelse for Vinnie om at det er meningsløst å prøve å skremme en konge. Det siste av de tre målene har blitt vist om igjen på TV mange ganger. Jeg tror det var tjuesju pasninger i trekket som ble perfekt avsluttet av Denis Irwin. Vi så uovervinnelige ut den dagen, men Peter Schmeichel lyktes i å gjøre oss sårbare i kvartfinalen, da han ble utvist for å ha revet ned en Charlton-spiller 35 meter fra målstengene. Mark Hughes gjorde mer enn noen for at vi klarte å vinne 3-1, og han var på ny helten i semifinalen mot et utholdende Oldham-lag, da hans siste utligning holdt oss i live på Wembley. I omkampen på Maine Road overkjørte vi Oldham og kampen endte 4-1.
<br>
Æresrunden med pokalen rundt på Wembley etter en solid 4-0 seier over Chelsea i FA-cupen, var en perfekt avslutning på en uforglemmelig sesong. To straffespark fra Cantona og mål fra Hughes og McClair, kampen nærmest til en prosesjon. Det eneste triste var at jeg måtte utelate Bryan Robson fra finalen. Mange mente det var ufølsomt å frarøve en slik stor spiller selv fra en plass på benken, men jeg hadde gode grunner til å bruke McClair og Sharpe som innbyttere den dagen. Sharpe var et automatisk valg, ettersom han kunne dekke venstresiden. Jeg var nødt til å velge mellom Robson og McClair til den siste plassen. Ingen av dem hadde skuffet meg, men Robbo var på vei til Middlesbrough som spillende trener, mens McClair forble i våre rekker. Jeg følte da at jeg hadde tatt den riktige profesjonelle beslutningen, men jeg innrømmer at jeg nå tror jeg burde ha latt følelsene ta overhånd.|Alex Ferguson, ''Mitt liv og min karriere'' (1999), s. 316–317|}}