Redigerer Magnus den gode (avsnitt)

== De siste årene ==
Magnus tilbrakte mer tid i Danmark enn i Norge i årene 1042–1045. Styringen av Norge ble stort sett håndtert av fosterfaren Einar Tambarskjelve i kongens navn. Einar hadde aldri åpent sveket Olav Haraldsson, og med forræderianklagene mot hans rivaler unnagjort var hans posisjon styrket, spesielt i Trøndelag. Det var først etter Magnus' død at hans posisjon ble endret, selv om han i Trøndelag opprettholdt en stor personlig hær som gjorde ham tilnærmet uslålig, om ikke han og sønnen senere hadde blitt drept ved hjelp av svik.

[[Fil:Magnus den godes saga-Sjaelland-W. Wetlesen.jpg|thumb|300px|I tiden 1042–1045 utkjempet Magnus flere slag mot den opprørske danske jarlen Svein og vant dem alle.]] I Danmark hadde Magnus hendene fulle med den opprørske Svein Estridsson. De utkjempet flere slag, og Magnus gikk seirende ut av samtlige, mens Svein ble en mester i å komme seg unna tapte slag. Maktbalansen mellom Svein og Magnus synes fastlåst om ikke [[Harald Hardråde|Harald Sigurdsson]], halvbror av Olav Haraldsson plutselig hadde kommet østfra med krigsvante menn i sitt følge og mengder av gull og rikdommer. I årene 1035 til 1043 hadde han vært i [[Bysants|bysantinsk]] tjeneste som [[væring]]. Han inngikk først en allianse med Svein før han dro videre og i 1046 møtte Magnus og krevde arv etter sin bror. Kravet var fiendtlig og rokket ved Magnus’ maktposisjon. Magnus våget ikke å møte en samlet styrke av Svein og en stridssvant krigsherre som Harald. Han bøyde av og gikk med på å dele riket med onkelen. Den underliggende betingelsen var at alliansen med Svein måtte brytes. Norge ble dermed reelt et samkongedømme. En [[skald]], [[Bolverk Arnorsson]], forteller at som bytte for samkongedømmet delte Harald sin rikdom med Magnus. Motsetningene mellom onkel og nevø ble ikke nødvendigvis av den grunn ryddet av vegen, men det kom aldri til ytterligere konflikt mellom dem. Magnus falt av hesten året etter, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter.

Kong Magnus' lik ble fraktet hjem til Norge og ble gravlagt i [[Nidaros]]. [[Snorre Sturlason|Snorre]] skriver at kong Magnus i likhet med sin far ble gravlagt i [[Klemenskirken]].<ref name="SK22">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008090300051|tittel=Snorres kongesagaer [Harald Hardrådes saga]|fornavn=|år=|isbn=8205256799|utgivelsessted=[Oslo]|side=169|sider=|kapittel=|sitat=Einar Tambarskjelve fór med liket av kong Magnus og med ham hele trønderhæren; de førte det til Nidaros, og han ble jordet i Klemenskirken; den gang var den hellige kong Olavs skrin der.|forfatter=Snorri Sturluson (ca. 1178-1241)|utgivelsesår=1998|forlag=Gyldendal}}</ref> Graven befinner seg i dag i [[Nidarosdomen|Nidaros domkirke]], og selv om den ikke er markert, er graven den eneste norske kongegraven fra [[middelalderen]] som fortsatt er helt intakt. Den ble i 2014 trolig påvist av [[NTNU Vitenskapsmuseet]] med en georadar.<ref>''[[NRK]]'', Newton, 19. februar 2014: [https://www.nrk.no/video/grava-til-magnus-den-gode-er-funnet-ved-hjelp-av-georadar_145414 "Grava til Magnus den gode er funnet ved hjelp av georadar"]</ref> 

Magnus styrte Norge i tolv år, og Harald Sigurdsson, senere kalt Harald Hardråde, ble enekonge og styrte i rundt tyve år. Magnus var ugift, men hadde datteren [[Ragnhild Magnusdatter|Ragnhild]] utenfor ekteskap.<ref>Det tyder på at Magnus datter Ragnhild Magnusdatter ble gift med Håkon Ivarsson, en av Harald Hardrådes jarler. De fikk blant annet datteren Sunniva Håkonsdatter. Hun fødte sønnen Håkon Sunnivasson, som har fått morens navn, ikke farens, og denne Håkon blir i dansk historie henvist til som enten «Håkon Jyde» eller «Håkon Nordmann». Håkon ble gift med Ragnhild Eriksdatter, datter av kong [[Erik Eiegod]] av Danmark. Ragnhild og Håkons sønn [[Erik Lam]] ble også konge av Danmark. Jf. Morkinskinna, saga Haralds Harðráda s. 93</ref> Hans kongedømme har blant historikerne kommet i knip mellom to store norske konger: faren Olav den hellige og onkelen Harald Hardråde.

Som dansk konge regnet Magnus seg også som arvtager til Englands trone etter [[Svein Tjugeskjegg]] og [[Knut II av Danmark|Knut den mektige]]. Både ''[[Heimskringla]]'' og ''[[Morkinskinna]]'' siterer fra et brev som Magnus angivelig skulle ha sendt til den daværende engelske kongen [[Edvard Bekjenneren|Edvard]]. Brevet er, som Claus Krag slår fast<ref>Krag, side 170.</ref>, mest sannsynlig en litterær konstruksjon, men kravet var sannsynligvis reelt nok. Engelske kilder forteller at kong Edvard i 1045 samlet en stor styrke for å møte en militær trussel fra den norske kongen. Harald Hardråde gjenopptok Magnus' krav og iverksatte trusselen i [[1066]] etter at han hadde ryddet av vegen stormannen Einar Tambarskjelve.