Redigerer Ludvig Daae (avsnitt)

== Daae som historiker og universitetslærer ==
[[Fil:Universitetet i Kristiania.png|thumb|Universitetet i Kristiania, Daaes arbeidsplass gjennom mesteparten av livet. Hit inn reiste han hver dag fra villaen ved Drammensveien. På Daaes tid holdt universitetsbiblioteket til i bygningen til venstre.]]
Daaes historiske arbeider består av [[monografi]]er og av artikler i ''[[Historisk Tidsskrift]]'' og andre steder. Yngvar Nielsen kaller ham «Manden for de lærde Monografier».<ref name="Nielsen" /> Derimot kom han aldri til å skrive noen større verk. Han hadde i 1867 satt seg som mål skrive et stort verk om Danmark-Norges historie, men rakk det aldri.<ref name="Nielsen" /> I 1869 var han med på å stifte [[Den norske historiske forening]], og var siden i mange år medlem av styret.

=== Daaes historiske forskning ===
I sin gjerning som historiker var Daae mest opptatt av Norges historie under [[foreningstiden]] (1319–1814), men han var også innom den norske [[middelalderen]], for eksempel med en artikkel om [[Sverre Sigurdsson|kong Sverre]]. Spesielt utførte han et banebrytende arbeid når det gjelder [[enevelde]]ts tid; han påviste at [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] faktisk hadde begått [[statskupp]] i 1536. Han utforsket også de lite påaktede århundrene i [[Kalmarunionen]]s dager, og fremhevet den sterke svenske innflytelsen på Norge på denne tiden. Avhandlingen ''Christiern I.s norske Historie'' skaffet ham et [[Æresdoktorgrad|æresdoktorat]] ved [[Københavns Universitet]] i 1879.<ref name="Munthe-84-87" />

Foruten rikshistorien var Daae også aktiv på flere andre områder av historieforskningen. Han skrev en rekke [[biografi]]er; for eksempel leverte han bidrag til ''[[Dansk biografisk leksikon|Dansk biografisk Lexikon]]''. Som prestesønn var han også interessert i [[kirkehistorie]], og skrev de fleste norske bispedømmenes historie. Som en forlengelse av hans interesse for dansk-norsk humanisme kom hans interesse for skole- og universitetshistorie. Hans første historiske avhandlinger handlet om [[Oslo katedralskole|Christiania Kathedralskole]], og like før sin død ble han bedt om å skrive  universitetet i Kristianias historie til jubileet i 1911. Innenfor [[lokalhistorie]]n bidro han med ''En Krønike om Kvinesdal'', to bind ''Norske Bygdesagn'', samt hans meste populære verk, ''Det gamle Christiania 1624–1814''. Han skrev også bøker beregnet på det store publikum, som Daae og [[Axel Drolsum|Drolsum]]s ''Verdenshistorie'' i seks bind.<ref name="Munthe-82-84" />

Som historiker var Daae sterkt subjektiv. Han avstår ikke fra å felle en moralsk dom over personene han behandler, som når han skriver om «Christiern den Andens lave og feige Sjæl, hvem intet Forsvar er istand til at redde fra en streng Dom».<ref name="Dahl-131" /> Han følte at han sto i et personlig forhold overfor fortidens mennesker. I en avhandling lot han for eksempel trykke dette tillegget: «Efter senere Overveielser maa jeg tilbagekalde min paa Side 252 udtalte Formodning om, at Peder Cantsler for Penge skulde have kjøbt Beskyttelse hos Fru Inger. Jeg angrer denne Bemærkning og vilde ønske den uskreven.»<ref name="Bull-NLH-205" /> I sitt arbeid var han alltid interessert i detaljer, og var nøye med kildehenvisninger. Han likte å grave frem utrykte materialer fra arkivene, spesielt personlige kilder som brev og dagbøker, som kunne fortelle ham om fortidens mennesker.<ref name="Dahl-132" /> Tidsperioder hvor kildematerialet ikke var rikt nok til at han kunne lære personlighetene å kjenne, brydde han seg mindre om.<ref name="Nielsen" />

Han nevnte gjerne som en av sine kjæreste avhandlinger en artikkel i ''Historisk Tidsskrift'' som het «Var [[kong Sverre|Sverre]] Kongesøn?» Her mente han å påviste at kong Sverre var en bevisst bedrager. Om [[Bjørnstjerne Bjørnson]] sa han sint en gang på 1880-/90-tallet: «Den mann har leflet med de sletteste [[instinkt]]er i vårt folk. Dersom han hadde levet i det tolvte århundre, ville han utvilsomt ha utgitt seg for kongesønn, og gått inn i [[triumvirat]]et med [[Sigurd Slembe]] og [[kong Sverre|Sverre prest]]!»<ref>Francis Bull: ''Tradisjoner og minner'' (s. 323)</ref>

Daaes kolleger ved universitetet var i en lang rekke år [[Ernst Sars]] og [[Gustav Storm]]; disse tre kom sammen til å representere historiefaget ved universitetet fra 1877 helt frem til århundreskiftet. Sars, Venstreprofessoren, var i mange måter den konservative Daaes motsetning. Mens Sars tok lett på sine undervisningsplikter, elsket Daae å undervise, og var en populær universitetslærer. [[Halvdan Koht]] forteller om forelesningene til [[examen philosophicum|anneneksamen]] at historie var «eit fag som drog mange; det var for di førelesningane av Ludvig Daae var så morosame».<ref name="Koht-157" />

=== Striden med Sars ===
Daae tilhørte en gruppe av konservative norske historikere som virket i andre halvdel av 1800-tallet, sammen med [[Torkel Halvorsen Aschehoug|T. H. Aschehoug]], [[Michael Birkeland]], [[Yngvar Nielsen]] og [[Ebbe Hertzberg]]. De sto først og fremst i motsetning til [[Ernst Sars]], og var spesielt uenige i hans syn på Norges historie under foreningen med Danmark.<ref name="Dahl-113-120" /> Daae var personlig sterkt knyttet til Danmark, og vendte seg mot enhver nedvurdering av Danmark. Da Sars i 1882 utga folkeskriftet «Historisk Indledning til Grundloven», med dets negative syn på dansketiden, rykket Daae ut med et motskrift (''Om J.E. Sars's Skrift «Historisk Indledning til Grundloven»''). Her fremlegger han sitt syn på foreningen, nemlig at det kun var gjennom en [[foreningstiden|forening med Danmark]] at [[Norge]] kunne bevare sin egenart:

{{Sitat|De, der i vore Dage behage sig i Godtkjøbs-Deklamationer over «Dansketidens» Ulykker, bør nok tilsidst indrømme, at der kunde hændt os meget værre Ting, end de, der bleve en Følge af Grevefeiden. Midt under Norges Ulykker var det nemlig en uvurderlig Lykke, at Norge helt og ubeskaaret blev den danske Konges Bytte og undgik f. Ex ''at blive delt mellem Sverige og Danmark.''  [...] Dette, at Norge i sin Afmagts Dage i det væsentlige undgik at sønderlemmes, og at det forenedes med et Land, hvis geografiske Fjernhed og naturlige Forskjellighed fra vort allerede lagde bestemte Hindringer i Veien for en fuldstændig Amalgamation, dette er den sande Grund til, at der nu bestaar to selvstændige Stater paa den skandinaviske Halvø.<ref name="Munthe-90-95" />}}