Redigerer Longyearbyen (avsnitt)

== Samfunn ==

=== Religion ===
I Longyearbyen ligger øygruppens eneste evangelisk-lutherske kirke, [[Svalbard kirke]]. Kirken ble innviet i 28. august 1921 etter kun 50 dagers byggetid. Kirken het opprinnelig ''Vår frelsers kirke på Spitsbergen'' og ble finansiert av Store Norske Spitsbergen Kulkompani og [[Det norske lutherske Indremisjonsselskap|Indremisjonsselskapet]]. Kirken ble nedbrent i 1943 under et tysk angrep og gjenoppbygd i 1958.

Svalbard kirke er verdens nordligste kirke og i 2003 deltok i gjennomsnitt 69 personer på gudstjenestene, hvor mange av disse var turister.

[[Fil:Longyearbyen Nördlichste Kirche der Welt 1.jpg|miniatyr|Svalbard kirke om sommeren.]]

Svalbard kirke er i en særstilling, da fleste norske kirker eies av menighetene i [[Den norske kirke]] og kommunene som har ansvar for drift og vedlikehold. Kirken på Svalbard er eid av staten<ref>Kirker som i dag anses som eid eller forvaltet av staten er Nidarosdomen, Akershus slottskirke og Horten garnisonskirke på Karljohansvern, Hove steinkirke i Vik og Svalbard kirke. Staten eier også en del annen kirkelig eiendom, blant annet Oslo Bispegård og Erkebispegården i Trondheim.</ref>, finansiert over budsjettet til [[Justis- og politidepartementet]]s polaravdeling og bygningen forvaltes av [[Statsbygg]] (den eneste kirken i Statsbyggs eiendomsportefølje). Biskopen i Nord-Hålogaland har tilsyn med kirkens virksomhet og har arbeidsgiveransvaret, men på alle andre områder ligger Svalbard menighet under Stortinget og Justis- og politidepartementet. 

Selv om norsk lov gjelder på Svalbard<ref>Svalbardloven §2: Norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten når det særskilt er fastsatt.</ref>, gjelder ikke kirkeloven.<ref>Kirkeloven §39: Loven gjelder ikke for Svalbard. Kongen kan gi bestemmelser om gudstjeneste og kirkelige handlinger og øvrig geistlig tjeneste.</ref>

Ut over å betjene de to norske bosetningene Longyearbyen og Ny-Ålesund, betjener også Svalbard kirke den russiske gruvebyen Barentsburg og den polske forskningsstasjonen i Hornsund. Kirken betjener alle på Svalbard, enten de er [[protestanter]], [[katolikker]] eller [[russisk-ortodoks]]e og samarbeider med Den russisk ortodokse kirke og Den katolske kirke i Norge når det gjelder betjening av de russiske og polske bosetningene.

=== Barnehager ===
I Longyearbyen finnes det to ordinære [[barnehage]]r og en [[familiebarnehage]] og ved utgangen av 2004 var det til sammen 103 barn i de tre barnehagene. Barnehageloven fra 2005 gjelder ikke for Svalbard, men i praksis er det likevel intensjonene i barnehageloven som er styrende for barnehagedriften. 

Barnehagene på Svalbard får statstilskudd av [[Barne- og familiedepartementet]], i motsetning til barnehagene på fastlandet som får tilskudd fra kommunene. Departementet stiller som vilkår for tilskuddene at barnehageloven skal følges så langt det er mulig og at det arbeides i samsvar med rammeplanen for barnehager.

=== Utdanning ===
Allerede i første driftsåret til Store Norske Spitsbergen Kulkompani var det undervisning i Longyearbyen og frem til 1919 var det fem til ti barn som fikk undervisning. Fra høsten 1920 ble det opprettet ordinær skoledrift i en liten brakke på Skjeringa. I det første året var det åtte elever og en lærer på 12 m². Da den første kirken stod ferdig i 1921 ble kirkens leseværelse tatt i bruk som skole og arealet økte til 20 m². I 1937 ble bruksskolen i Longyearbyen lovfestet og året etter sto en egen skolebygning ferdig med [[Sogneprest]] [[Just Philip Kristian Kruse|Just Kruse]] som Skolestyrer og [[lærer]].

I forbindelse med evakueringen av befolkning i perioden 1942–1945, ble undervisningen avholdt på et slott i Storbritannia ([[Drumtochty Castle]]) med [[Ivar Benum]] som skolestyrer. Da befolkningen kom tilbake etter krigens slutt, var skolen som resten av byen nedbrent. Skolen fikk da tilhold i midlertidige lokaler i et av husene på Haugen. I 1951 fikk skolen to rom i det nye forsamlingshuset [[Huset (forsamlingshus)|Huset]], et rom for de eldste elevene og et rom for de yngste.

I 1971 stod en ny skole ferdig og ble anlagt på Haugen, midt i Longyeardalen. Norges siste verksskole ble avviklet i 1976 og Staten, ved kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, overtok driften av skolen fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani. 

Ansvaret for [[Longyearbyen skole]] ble fra 1. januar 2007 overført fra staten til Longyearbyen lokalstyre. Skolen er en [[grunnskole]] med [[skolefritidsordning]] og en avdeling for [[videregående opplæring]], med henholdsvis 195, 50 og 20 elever (2007).

[[Fil:Longyearbyen UNIS.JPG|miniatyr|UNIS holder til i Svalbard forskningspark.]]

Høsten 1993 ble ''Universitetsstudia på Svalbard'' ([[UNIS]]) startet opp. UNIS har senere byttet navn til ''Universitetssenteret på Svalbard'', og har siden starten ikke vært et selvstendig universitet, men drevet som en stiftelse av universitetene i [[Oslo]], [[Bergen]], [[Trondheim]] og [[Tromsø]]. UNIS er verdens nordligste utdanningsinstitusjon innenfor høyere utdanning og tilbyr mellomfag- og hovedfag i [[arktis]]k [[biologi]], arktisk [[geologi]], arktisk [[geofysikk]] og arktisk [[teknologi]]. 

UNIS har en høy internasjonal profil, og alle kurs er tilbudt på [[engelsk]] dersom en [[student]] ikke forstår [[norsk]]. UNIS har 350 studenter, hvor halvparten er fra [[Norge]]. Av de utenlandske er over halvparten fra [[Norden]]. I april 2006 flyttet UNIS inn i nye lokaler som er en del av [[Svalbard Forskningspark]], sammen med [[Norsk Polarinstitutt]], [[EISCAT]] og [[Svalbard Science Forum]].

=== Forskning ===
Da norske myndigheter i 1990-årene ønsket å skape omstilling og alternativ virksomhet i Longyearbyen, var forskning og reiseliv de områdene det ble satset mest på. Nå er forskning og høyere utdanning blitt en av bærebjelkene i den lokale økonomien. Mange nye arbeidsplasser er skapt, både direkte og indirekte. De mest sentrale er Svalbard forskningspark, EISCAT Svalbard Radar, Svalbard satellittstasjon, UNIS og Norsk Polarinstitutt. I tillegg er Svalbard Science Forum opprettet og har til oppgave å bedre samordningen av den norske og internasjonale forskningen på Svalbard.

[[Svalbard forskningspark]] er en forskningspark som skal bidra til et internasjonalt samarbeid om arktiske tema, både knyttet til forskning og utdanning, ved å samlokalisere de akademiske miljøene på Longyearbyen. De akademiske miljøene har en felles infrastruktur med samordnet service for feltundersøkelser og publikumsaktiviteter. 

[[Fil:EISCAT Svalbard Radar.jpg|miniatyr|EISCAT Svalbard Radar på Gruve 7-fjellet. {{Byline|Tom Grydeland}}]]

Den internasjonale vitenskapelige organisasjonen EISCAT driver et radaranlegg ved fjellet [[Breinosa]], ca. 8&nbsp;km øst for Longyearbyen. Radaranlegget består av to [[parabolantenne]]r, hvor den minste har en diameter på 32&nbsp;meter og er fullt styrbar, mens den største har en diameter på 42&nbsp;meter og peker fast i samme retning som jordas [[magnetfelt]]. Radarene brukes til [[atmosfære]]forsking på blant annet [[Aurora polaris|nordlys]] og [[ozon]]. 

[[Svalbard satellittstasjon]] (SvalSat) ble åpnet i juni 1999 og ligger på [[Platåberget]] utenfor Longyearbyen. Satellittstasjonen som er den nordligste i verden henter ned data fra og styrer satellitter i polare baner. Satellittstasjonen består av sju antenner, hvor [[Kongsberg Satellite Services]] og [[Den europeiske organisasjonen for meteorologisatellitter]] (EUMETSAT) eier to hver og [[NASA]] og den sivile amerikanske værvarslingstjenesten [[National Oceanic and Atmospheric Administration]] eier en hver. I tillegg har [[Telenor]] bygd en telekommunikasjonsantenne på Gruve 7-fjellet, og bygde og drifter den doble 20 Gbit/s fiberkabelen som forbinder Svalbard med fastlandet. 

Svalbard satellittstasjon er sammen med norske satellittstasjonen [[TrollSat]] i [[Dronning Maud Land]] de eneste satellittstasjonene i verden som kan ha kontakt med de polare satellittene på hver eneste runde de tar.<ref>{{Kilde www
 |url         = http://www.forskning.no/Artikler/2006/desember/1165799815.02
 |tittel      = Øyet i himmelen laster ned på Svalbard
 |besøksdato = 9. desember 2007
 |forfatter   = Kristin Straumsheim Grønli
 |utgiver     = Forskning.no
 |dato        = 13. desember 2006
 |url-status = død
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/66AN6p7CP?url=http://www.forskning.no/Artikler/2006/desember/1165799815.02
 |arkivdato   = 2012-03-14
}}</ref>

=== Massemedia ===
[[Svalbardposten]] er en lokalavis for Longyearbyen som utgis [[ukeavis|ukentlig]] og oppstod som [[veggavis]] i november 1948. Veggavisen bestod normalt av fire sider som ble slått opp på brakkene. Den ble i starten beskrevet som «Til tider artig, men ganske lite informasjon og seriøsitet. Svært lite lokalstoff».<ref>{{Kilde www
 |url         = http://www.svalbardposten.no/tekstsider.cfm?pinfoid=4
 |tittel      = Historikk
 |besøksdato = 8. desember 2007
 |utgiver     = Svalbardposten
 |arkiv-url   = https://web.archive.org/web/20071229082718/http://www.svalbardposten.no/tekstsider.cfm?pinfoid=4
 |arkivdato   = 2007-12-29
 |url-status = død
}}</ref>

Etter økonomiske vansker mot slutten av 1980-årene og en organisering som gjorde [[Justisdepartementet (Norge)|Justisdepartementet]] som ansvarlig utgiver, ble det foretatt omorganisering av driften. Fra 1996 utgis avisen av en egen stiftelse. Avisen ble kåret til «Årets lokalavis» av [[Landslaget for Lokalaviser]] i 1996 og 2000, og har fått flere hederlige omtaler. Svalbardposten, som er verdens nordligste avis, trykkes i dag i Tromsø og utgis hver fredag.

I desember 1978 ble Svalbard tilknyttet telefonnettet gjennom tre telefonkanaler over satellittsamband. Dette skjedde ett år før permanent jordstasjon var planlagt å bli satt i drift ved [[Isfjord radio]]. NRKs radioprogram ble vekselvis overført med den ene av telefonkanalene. Den ordinære åpningen av den permanente jordstasjonen skjedde i desember 1979. Ved åpningen var dette verdens nordligste permanente jordstasjon for geostasjonære satellitter. Siden 1949 hadde befolkningen på Svalbard hatt telefonforbindelse med omverdenen på [[kortbølgen]] over [[Harstad radio]].

[[NRK|NRK Fjernsynet]] startet 22. desember 1984 som det første europeiske kringkastingsselskap ordinære direktesendinger av et riksdekkende TV-program ved å knytte Svalbard til riksnettet over [[Eutelsat]] I-F2. Tidligere hadde Longyearbyens lokale kringkastingsstasjon kringkastet to ukers gamle programmer som var blitt tilsendt på videobånd.

=== Post og telekommunikasjon ===
[[Fil:TnS01.jpg|miniatyr|Telenor Svalbard på Skjeringa, der hvor Svalbard radio ble etablert 1930. Fra masten sendes det fjernsyn, radio, kystradio, GSM mobiltelefoni, og mobilt bredbånd.]]

[[Posten]] har egen virksomhet i Longyearbyen med flyfrakt over Svalbard lufthavn og distribusjon til alle beboere i [[elbil]] og [[elektrisk lastebil]].<ref>{{cite web |last1=Karlsen |first1=Tia |title=Posten blir helelektrisk på Svalbard – setter inn verdens nordligste el-lastebil |url=https://www.tu.no/artikler/posten-blir-helelektrisk-pa-svalbard-setter-inn-verdens-nordligste-el-lastebil/518935 |website=Tu.no |publisher=[[Teknisk Ukeblad]] |language=no |date=23. april 2022}}</ref>

I 2003 bygde [[Norsk romsenter]] en dobbel fiberkabel fra [[Harstad]] som går nord til Svalbard, inn [[Isfjorden på Svalbard|Isfjorden]] og på land i Longyearbyen. Oppdragsgiver var ulike forskningsinstitusjoner på Svalbard, og all drift besørges av [[Telenor]]. Benyttet kapasitet er 20 Gbit/s, hvorav Telenor selv benytter 2 Gbit/s til teletjenester på øygruppen. Kabelen ligger nedpløyd i havbunnen på inntil {{formatnum:3000}} meters dyp mellom Svalbard og Norge.

Til fiberkabelen fra Tromsø er det knyttet internettbaserte tjenester (IP-tjenester) til virksomheter, etater og private hjem i Longyearbyen. Alle har tilbud om såkalt ''triple play''-tjenester, det vil si telefoni, internett og fjernsyn over bredbåndskabelen. Det tilbys ca. 35 TV-kanaler fra [[Canal Digital]] i tillegg til radiokanaler og egne forespørselsbaserte musikktjenester. Telenor Svalbard distribuerer også [[fjernsyn]]ssending gjennom tradisjonell [[kringkasting]].

Longyearbyen er knyttet til de andre tettstedene på Spitsbergen ved hjelp av doble 30–155 Mbit/s radiolinje overføring. I 2003 ble også tredjegenerasjons mobilkommunikasjon – [[UMTS]] – bygd ut på Longyearbyen, og 13. januar 2008 introduserte Telenor mobilt bredbånd – såkalt [[HSDPA]]. Det er full GSM-dekning for mobiltelefoni i Longyearbyen, [[Adventdalen]] og i store deler av Isfjorden. I tillegg bygde Telenor ut GSM-dekning i Reindalen mellom Longyearbyen og [[Sveagruva]] i 2007, på oppdrag fra [[Store Norske Spitsbergen Kulkompani|Store Norske]].

Svalbard er ikke underlagt mange av konkurransereglene i [[Ekomloven]]. Likevel har [[Telia Norge|Telia]] avtale om [[telelosji]] hos Telenor i sentraler og basestasjoner, slik at Telia har nesten like god mobildekning på Svalbard som Telenor.

=== Samferdsel ===
[[Fil:Longyearbyen airport.JPG|miniatyr|[[Svalbard lufthavn, Longyear]] ble tatt i bruk i 1974.]]

Svalbard lufthavn utenfor Longyearbyen har flyforbindelse med fastlandet hele året. I tillegg er det regelmessige flyvninger til [[Sveagruva]] og [[Ny-Ålesund]] som begge har en [[kortbaneflyplass]]. I [[Barentsburg]] har det russiske gruveselskapet en egen helikopterbase på [[Heerodden]], som frakter personell som ankommer fra Svalbard lufthavn.

16 år før Svalbard lufthavn stod ferdig, 9. februar 1958, landet det første flyet på høvlet frossen [[tundra]] i [[Adventdalen]]. Flyet var en [[Consolidated PBY Catalina|Catalina]] fra [[Luftforsvaret]]. Året senere landet det første postflyet og det påfølgende året det første passasjerflyet. Siden rullebanen var på frossen tundra, var den kun operativ om vinteren.
[[Fil:Isbjornskilt.png|miniatyr|Det mest fotograferte trafikkskiltet på Svalbard]]
Behovet for en helårsflyplass økte og byggingen av rullebanen ved [[Svalbard lufthavn, Longyear]] startet i 1973. En [[Fokker F-28]] fra [[Braathens SAFE|Braathens S·A·F·E]] landet som det første flyet 14. september 1974. Lufthavnen åpnet offisielt den 2. september 1975. [[Lille julaften]] samme år inntraff den såkalte «Konestriden på Svalbard» da tre sovjetiske kvinner som var ektefeller til de [[Sovjetunionen|sovjetiske]] funksjonærene på lufthavnen flyttet til Svalbard. Norske myndigheter godtok ikke dette med den begrunnelsen at konenes ankomst var avtalestridig og at de norske arbeiderne på Svalbard som ikke fikk ta med seg sine ektefeller ville oppfatte dette som urettferdig. I de norske bosetningene var det stor boligmangel. Konflikten fikk sin løsning den 10. april ved at Norge godtok at [[Aeroflot]] skulle få ha det opprinnelige antall avtalte mannskaper i Longyearbyen, men hvis konene skulle bli måtte tallet på funksjonærer reduseres tilsvarende. 

10. desember 2007 ble et nytt terminalbygg til 120 millioner kroner på Svalbard lufthavn åpnet av samferdselsminister [[Liv Signe Navarsete]]. 

Det er ingen veiforbindelse mellom bosetningene på Spitsbergen, så mellom bosetningene er det bare mulig å ferdes med båt om sommeren og med [[snøscooter]] om vinteren. Helikoptertrafikk til private formål er forbudt. {{trenger referanse}}

=== Lokaldemokrati ===
[[Fil:Sysselmannen01.jpg|miniatyr|Sysselmesterens bygg på Skjeringa. {{Byline|Erlend Bjørtvedt}}]]
[[Fil:Sysselmannen 2019 - 003.jpg|miniatyr|Inngangen til Sysselmesteren.]]
Spørsmålet om økt lokaldemokratisk innflytelse for den norske befolkningen på Svalbard har vært reist ved flere anledninger. Ved overtakelsen av suvereniteten i 1925 forkastet Stortinget forslag om å gjøre Svalbard til en egen kommune eller et fylke. I stedet ble det valgt en særegen administrativ ordning med en [[sysselmann]] som regjeringens øverste representant. Nå er den kjønnsnøytrale tittelen Sysselmesteren.

Under [[den kalde krigen]] var norsk svalbardpolitikk preget av norske myndigheters behov for å styre utviklingen. Innføring av lokaldemokrati var derfor ingen aktuell problemstilling, verken på sentralt eller lokalt hold. 

6. august 1971 ble [[Det stedlige svalbardråd]] opprettet som et rådgivende organ for den sentrale og lokale offentlige administrasjonen. Rådet kunne ta opp spørsmål som var av betydning for befolkningen på Svalbard. I 1974 ble spørsmålet om lokaldemokrati drøftet på nytt, men [[Trygve Brattelis andre regjering]] konkluderte med at tiden fremdeles ikke var moden for å gjøre Svalbard til et eget fylke eller innføre kommunalt selvstyre.<ref name="Ot.prp" /> Som en videreføring av Det stedlige svalbardråd ble [[Svalbardrådet]] opprettet 12. august 1981 og i 1993 ble det for første gang stilt politiske lister til Svalbardrådsvalget.

Holdningen til lokaldemokrati endret seg lite i 1980-årene og i 1985 pekte [[Kåre Willochs regjering]] på en rekke politiske, praktiske og økonomiske hindringer for utvikling av lokaldemokrati etter fastlandsmodellen, spesielt med hensyn til traktatmessige forpliktelser og forholdet til de russiske bosetningene.<ref name="Ot.prp" />

I 1995 ble det fremmet og vedtatt et [[dokument 8-forslag]] i Stortinget som ba regjeringen legge frem en modell for lokaldemokrati i Longyearbyen. Regjeringens forslag om å innføre lokaldemokrati etter en egen modell kom i 1999, hvor hovedtrekkene var å opprette et lokalstyre med et folkevalgt styre og en tilhørende administrasjon. Samtidig skulle Svalbardrådet avvikles. Av utenrikspolitiske og miljømessige hensyn ble lokalstyrets virkeområde avgrenset til å være Longyearbyen arealplanområde, som omfatter bosetningen med nærområder. 

Lokalstyre ble innført 1. januar 2002, selv om et flertall av innbyggerne var imot innføringen av lokaldemokrati.<ref>{{Kilde www
|url= http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/pressesenter/pressemeldinger/2006/Motstand-mot-lokaldemokratiet-pa-Svalbar.html?id=104029
|tittel= Motstand mot lokaldemokratiet på Svalbard
|besøksdato=10. januar 2008
|utgiver= Justis- og politidepartementet
}}</ref>

I 2006 gjorde [[Norsk institutt for by- og regionforskning]] en evaluering av lokalstyreordningen, hvor det kom frem at halvparten av befolkningen er motstandere av ordningen. Tilliten til Lokalstyret er beskjeden, og mange innbyggere synes lokaldemokratiet fungerer dårlig. Motstanden mot lokalstyre er størst blant dem som har bodd lenge på Svalbard.<ref>{{Kilde www
|url= https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/5723/2006-2.pdf?sequence=1&isAllowed=y
|tittel= Demokrati i motvind
|besøksdato= 21. mars 2022
|utgiver= Norsk institutt for by- og regionforskning
}}</ref>

I lokalstyrevalget 21. og 22. oktober 2007 stilte fem partier til valg, 1563 var stemmeberettigede og valgdeltagelsen var på 40,27 %.

{{Valgresultat kommune
|parti1 = [[Det norske Arbeiderparti]] 
|parti1prosent = 44,38 
|parti1prosentendring = -0,23
|parti1stemmer = 279 
|parti1stemmerendring = +43
|parti1seter = 7
|parti1seterendring = +1
|parti1formannskap = [[Kjell Mork]], Anita Johansen, Dag Ivar Brekke, [[Robert Hermansen]], Bjørn Fjukstad, Trude Wang, Gerd Irne Sigernes
| parti2 = Tverrpolitisk fellesliste
| parti2prosent = 26,9
| parti2prosentendring = -4,1
| parti2stemmer = 169
| parti2stemmerendring = +5 
| parti2seter = 4
| parti2seterendring = -1
| parti2formannskap = Eystein Markusson, Kristin Furu Grøtting, Arne Rennedal, Håvar Fjerdingøy
| parti3 = [[Høyre]]
| parti3prosent = 17,73
| parti3prosentendring = +5,63
| parti3stemmer = 112
| parti3stemmerendring = +48 
| parti3seter = 3
| parti3seterendring = +1
| parti3formannskap = Heinrich Eggenfellner, Jan Sverre Sivertsen, Geir Hekne
| parti4 = [[Svalbardlista]]
| parti4prosent = 6,69
| parti4prosentendring = 
| parti4stemmer = 42
| parti4stemmerendring = 
| parti4seter = 1
| parti4seterendring = 
| parti4formannskap = Jon Sandmo
| parti5 = [[Fremskrittspartiet]]
| parti5prosent = 4,3
| parti5prosentendring = -7,98 
| parti5stemmer = 27
| parti5stemmerendring = -38
| parti5seter = 0
| parti5seterendring = -2
| parti5formannskap = 
| valgdeltakelse = 40,27
| sumstemmer = 629
| sumseter = 15
| sumformannskap = 15
| ordfører = [[Kjell Mork]]
| ordførerparti = Arbeiderpartiet
| varaordfører = [[Heinrich Eggenfellner]]
| varaordførerparti = Høyre
| merknader = Det heter ''lokalstyre'' i Longyearbyen og ikke ''formannskap'' og ''kommunestyre''. 
}}

=== Demografi ===
[[Fil:Longyearbyen main street.JPG|miniatyr|Fra hovedgata i Longyearbyen.]]

Longyearbyen var tidligere et mannsdominert [[gruvesamfunn]], men har de siste årene utviklet seg i retning av en «normal» fastlandsby med en stadig større andel kvinner og barn. Byen har egne [[barnehage]]r og egen [[skole]]. Fortsatt er det likevel en mindre andel barn, ungdom og eldre enn i Fastlands-Norge, hvor nesten annenhver innbygger er under 20 eller over 67 år. På Svalbard utgjør innbyggerne under 20 eller over 67 år rett under 25 % av befolkningen.<ref>{{Kilde www
|url= http://www.ssb.no/befsvalbard/tab-2012-09-20-02.html
|tittel= Folkemengde i de norske bosettingene på Svalbard, etter kjønn og alder 1. juli 2012
|besøksdato=7. februar 2013
|utgiver= Statistisk sentralbyrå}}</ref>

De norske beboerne på Svalbard er også registrert i [[Folkeregisteret]] i sine «hjemkommuner» på fastlandet. I disse [[kommune]]r har de også alminnelig [[stemmerett]] ved [[valg]].

Omtrent halvparten av befolkningen i Longyearbyen har hjemkommuner i de fire nordligste [[fylke]]ne, de fleste (omtrent 20 %) fra [[Troms]]. 

Fra 1. januar 1995 ble det opprettet eget befolkningsregister for Svalbard. Ved ankomst til og avreise fra Svalbard samt ved interne flyttinger på Svalbard, plikter alle å sørge for melding til registeret. Arbeidsgivere har plikt til årlig å sende Svalbard likningskontor en oversikt over ansatte som bor på Svalbard.

Befolkning i de norske bosetningene på Svalbard (Longyearbyen og [[Ny-Ålesund]]) er fordelt på følgende nasjonaliteter:
{| class="wikitable"
! Land !! 1. januar 2009<ref>{{Kilde www
|url= http://www.ssb.no/emner/02/befsvalbard/arkiv/tab-2009-03-05-03.html
|tittel= Folkemengde i de norske bosettingene på Svalbard, etter kjønn og bosted utenfor Svalbard. 1. januar 2009
|besøksdato=7. februar 2013
|utgiver= Statistisk sentralbyrå}}</ref> !! 1. januar 2010 <ref>{{Kilde www
|url= http://www.ssb.no/emner/02/befsvalbard/arkiv/tab-2010-04-22-03.html
|tittel= Folkemengde i de norske bosettingene på Svalbard, etter kjønn og bosted utenfor Svalbard. 1. januar 2010
|besøksdato=7. februar 2013
|utgiver= Statistisk sentralbyrå}}</ref> !! 1. januar 2011 <ref>{{Kilde www
|url= http://www.ssb.no/emner/02/befsvalbard/arkiv/tab-2011-04-14-03.html
|tittel= Folkemengde i de norske bosetningene på Svalbard, etter kjønn og bosted utenfor Svalbard 1. januar 2011 (Rettet 28. oktober 2011)
|besøksdato=7. februar 2013
|utgiver= Statistisk sentralbyrå}}</ref> !! 1. januar 2012 <ref>{{Kilde www
|url= http://www.ssb.no/emner/02/befsvalbard/arkiv/tab-2012-04-19-03.html
|tittel= Folkemengde i de norske bosetningene på Svalbard, etter kjønn og bosted utenfor Svalbard 1. januar 2012
|besøksdato=7. februar 2013
|utgiver= Statistisk sentralbyrå}}</ref>
|-
| Norge     || 1792 || 1744 || 1695 || 1738
|-
| Thailand  || 92 || 96 || 97 || 104
|-
| Sverige   || 43 || 53 || 58 || 76
|-
| Russland  || 21 || 29 || 34 || 34
|-
| Danmark   || 12 || 14 || 12 || 19
|-
| Tyskland  || 26 || 24 || 20 || 16
|-
| Kroatia   || 10 || 11 || 12 || 14
|-
| Øvrige land || 89 || 81 || 89 || 114
|-
| Totalt || 2085 || 2052 || 2017 || 2115 
|}