Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Etablering av et handelssamband === 
I de tidligste tidene av lofotfisket var nordnorske stormenn oppkjøpere av fisk på kjøpstevnene som ble holdt på Vágar. Disse fraktet også tørrfisken sørover til Bergen til i alle fall et stykke ut på 1200-tallet. I tidligere tider hadde disse drevet med salg og handel, slik at det er mulig at de rikeste bøndene nordpå fortsatte handelsaktiviteten med disse nye produktene.<ref name=Hol301/> Disse ''farmennene'' hadde fra tidligere dratt til utlandet med sine kostbare varer og solgt dem direkte.<ref name=Hol302>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 302.]]</ref> En kjenner også til at adelige og geistlige ledere sørfra reiste til Vágar, blant annet skal fire til fem erkebiskoper ha deltatt på handelsstevnet.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 263.]]</ref>

Fra 1000-tallet og utover vokste befolkningen i Norge. Det var begrenset med dyrkbart land, og behovet for korn økte, samtidig som det varme klimaet i vikingtiden ble endret til et kaldere utover 1200-tallet. Redusert kornproduksjon innenlandsk, og befolkningsvekst kan være blant faktorene som førte til at handelen med tørrfisk og korn ble stadig viktigere.<ref name=Nie197>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 197.]]</ref> Bosetningsstrukturen ser ikke ut til å ha blitt vesentlig endret på grunn av lofotfiske og tørrfiskhandelen gjennom middelalderen. Gårdene forble vesentlige, men det vokste også opp fiskevær fra Vesterålen og oppover langs kysten fra slutten av middelalderen.<ref name=Hol302/>

Historikere mener også at kjøpmenn i Bergen og Trondheim tidlig engasjerte seg i handel med Hålogaland. [[Strandsted]]et eller gården Bjørgvin ble kaupang på slutten av 1000-tallet. Stedet har sannsynligvis først utviklet seg som et handelssted for fisk-, fangst- og jordbruksprodukter for bygdene rundt om på Vestlandet. Etter som byen vokste og handelen økte greide ikke Vestlandsbygdene lenger å dekke varebehovet. I Bergen visste en at det foregikk omsetning av fisk i Lofoten, dermed var det naturlig at kjøpmenn fra Bergen reiste nordover til Hålogaland for å kjøpe opp fisk. På 1100-tallet ble byen kongssete, [[Bispedømme|bispesete]] og handelssentrum for Vestlandet. Etter hvert ble omfanget av handel så stort at Bergen ble Nord-Norges «hovedstad» og økonomiske sentrum.<ref name=Nie198/><ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 18.]]</ref><ref name=Nie199>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 199.]]</ref> Den økonomiske forbindelsen hadde oppstått frivillig ut fra begge partenes behov, og ble holdt ved like og ført inn i ordnede forhold ved myndighetenes lover.<ref name=Kiil24>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 24.]]</ref>

[[Fil:Peso dello stoccafisso.jpg|mini|[[Tørrfisk]] ble en eksportartikkel av svært stor økonomisk betydning for Norge i flere hundre år etter år 1000. {{byline|Paolo Tonon}}]]

Omfanget av tørrfiskeksporten økte gjennom 1100- og 1200-tallet.<ref name=Hol301/> Handelen ga behov for en såkalt ''stapelhavn'', det vil si et omlastningssted fra regional transport for utenrikshandel, dermed fikk Bergen sterke vekstimpulser. Avstanden fra Lofoten til de europeiske markedene var lang, slik at det var behov for overgang til større havgående handelsfartøyer,<ref name=Chr9/> som en fikk kompetanse på å bygge i middelalderen.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 212.]]</ref> I motsatt retning ble korn og andre varer som ikke fantes i Norge importert med Bergen som innførselshavn.<ref name=Chr9/>

Trondheim hadde også vært viktig som utskipningssted for fisk, muligens like stor som Bergen på 1100-tallet, men på grunn av Bergens gunstige plassering tok den over og ble tilnærmet enerådende.<ref name=Hol301/><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 200.]]</ref> Bergen ble etterhvert den største byen i Norden med cirka 7000 innbyggere rundt år 1300, en posisjon byen holdt gjennom hele [[Høy- og senmiddelalder i Norge|senmiddelalderen]] og utover på 1500-tallet.<ref name=Nie199/>

I hvilket omfang og hvor lenge bergenske kjøpmenn deltok på kjøpstevne i Vágar er usikkert.<ref name=Kiil16>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 16.]]</ref> En vet at de i 1361 fikk bekreftet sin hevdvunne rett til å drive utstrakt handel, og at utenlandske kjøpmenn ikke fikk drive sin virksomhet nord for Bergen. En retterbot fra 1384 gir opplysninger om langvarig deltagelse av kjøpmenn i Bergen. Retterboten gjør rede for at de som bor i Finnmark og Hålogaland skulle dra på kjøpstevne i Vágar, noe også kjøpmenn fra Bergen skulle gjøre.<ref name=Nie197/> Hvorfor dette påbudet er nødvendig er ikke nevnt. Historikere har kommet med flere teorier for hva som er bakgrunnen for bestemmelsen. En hypotese er å unngå at små handelssteder skulle forfalle, en annen teori er at bergenskjøpmennene drev handel andre steder nordpå og at myndighetene ville at dette skulle begrenses.<ref name=Kiil16/>

{{Sitat|[...] engelskmenneme som kjem hit og fører kveite og honning, mjøl og klede, og vi vil takke dei som har ført hit lerret og lin, voks og kjelar. Like eins vil vi nemne dei som har komi ifrå Orknøyane, Hjaltland, Færøyane og Island, og alle dei som har ført hit ting som vi ikkje kan vera foruten, og som dette landet har nytte av.<ref name=Hol302/>|''Kong Sverre i en tale i Bergen i 1186''|right}}

Handelssambandet mellom tørrfiskprodusentene i Lofoten og oppkjøperne i Bergen ble hold i gang av bergenske borgere, etter hvert hanseatene og nordnorske befraktere, samt også geistlige deltagere.<ref name=Kiil24/> Kildematerialet er lite og tilfeldig, slik at en hverken kjenner styrkeforholdet mellom deltagerne eller hvordan denne handelsveien utviklet seg gjennom århundrene.<ref name=Kiil24/>