Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

== Oldtiden og antikken ==
=== Sumer og Babylonia ===
Folk i [[Sumer]] var bærere av en tidlig mesopotamisk kultur fra rundt 3000 f.Kr., før de ble [[assimilering|assimilert]] av de akkadisk-språklige [[babylon]]erne som tok til seg mye av sumerisk kultur.<ref>Westenholz, Aage: «sumerer» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 31. juli 2024 fra [https://denstoredanske.lex.dk/sumerer]</ref> Denne nådde sitt høydepunkt i de sumeriske [[bystat]]er (rundt 2900–2340 f.Kr.) og det nysumeriske riket (rundt 2100–2000 f.Kr.).<ref>Barstad, Hans M.; Groth, Bente: «Sumer» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 31. juli 2024 fra [https://snl.no/Sumer]</ref> Skriftspråket var [[kileskrift]] på [[leirtavle]]r, og litteraturen består av samlinger med [[ordspråk]] og en [[håndbok]] i [[landbruk]] i tillegg til [[myte]]r, [[hymne]]r til guder og templer, klagesanger over ødelagte byer, lovprisninger av kongen som gudenes yndling, og besvergelser mot [[demon]]er. 

Litteraturhistorien første [[lyriker]] der navnet er kjent for ettertiden, er den [[akkadisk]]e kongedatter og yppersteprestinne [[Enheduanna]] som skrev flere enn 40 hymner på sumerisk.<ref>''[[Inanna]]: himmelens og jordens dronning''. Til norsk ved Terje Johanssen etter Diane Wolkstein og Noah Kramers bok. Gyldendal, 2000. ISBN 82-05-27096-1</ref> Det babylonske ''[[Gilgamesj-eposet]]'' regnes som verdens første [[epos|episke fortelling]], og ble spredt i ulike versjoner og mange [[oversettelse]]r gjennom to tusen år, men først gjenoppdaget i moderne tid. ''Gilgamesj'' er skrevet dels på sumerisk og dels på akkadisk. Her fortelles om [[syndfloden]] og vismannen [[Ziusudra|Utnapisjtim]], en myte med trekk som gjenfinnes i ''[[Bibelen]]s'' beretning om [[Noahs ark]].<ref>[http://teachmiddleeast.lib.uchicago.edu/historical-perspectives/writing-and-literature/before-islam/framing-the-issues/issue-02.html ''The Mesopotamian Origins of the Biblical Flood Story'',] {{Wayback|url=http://teachmiddleeast.lib.uchicago.edu/historical-perspectives/writing-and-literature/before-islam/framing-the-issues/issue-02.html |date=20240731080539 }} [[University of Chicago|Chicago-universitetet]]</ref> Viktig her er samlingene fra [[Ashurbanipals bibliotek]] som ble funnet ved [[utgravning]]er i ruinene i [[Ninive]], og nå befinner seg i ''[[British Museum]].

=== Oldtidens Egypt ===
Egyptisk skriftkultur dukket først opp på slutten av 3000-tallet f.Kr. i den siste fase av [[Førdynastisk tid i Egypt|det førdynastisk Egypt]]. I [[Det gamle rike i Egypt|det gamle rike]] (2500- til 2100-tallet f.Kr.) dreide det seg om gravtekster, epistler og brev, hymner og dikt, og [[nekrolog]]er over framtredende myndighetspersoner. Først tidlig i [[Mellomriket i Egypt|mellomriket]] (2000- til 1600-tallet f.Kr.) at en fortellende egyptisk litteratur vokste frem, støtte av en lesende samfunnsklasse som lønnet skrivere. Et nytt fokus på det enkelte individ høynet nivået i litterære tekster.<ref>Parkinson, R. B. (2002): ''Poetry and Culture in Middle Kingdom Egypt: A Dark Side to Perfection'', London: Continuum, ISBN 0-8264-5637-5, s. 64–66.</ref>

Skriverne i [[Det nye rike i Egypt|det nye rike]] (1550–1070 f.Kr.) kanoniserte og kopierte mange tekster fra mellomriket, deriblant ''[[Sinuhes fortelling]]'' fra tidlig på 1800-tallet f.Kr. Det allmenngyldige i temaene Sinuhe tar opp, inkludert guddommelig forsyn og nåde, er den anonyme forfatteren beskrevet som «Egypts Shakespeare»; hans tanker har paralleller i bibelske tekster. Viktige læretekster er blant annet ''Amenemhets instruksjoner'', et dikt utformet som en intens dramatisk [[monolog]] av den drepte [[farao]] Amenemhet 1.s sjel, til sin sønn. Den beskriver konspirasjonen som drepte ham, og advarer sønnen mot å stole på noen, med oppfordring om å styre klokt og rettferdig.<ref>Lichtheim, Miriam (1980): ''Ancient Egyptian Literature'', '''I''', University of California Press, s. 137</ref> Dette er visdomsord på linje med ''Amen-em-opes instruksjoner'' (tidfestet mellom 1550 og 1350 f.Kr.) som [[Ordspråkene]] i Bibelen i stor grad har lånt fra. Opprinnelig er Ordspråkene tilskrevet [[kong Salomon]], men 22:17-23:12, kjent som «De vises ord», er tydelig hentet fra Amen-em-ope, angivelig sønn av Kanakht, en stund før farao [[Akhenaton]]s tid rundt 1350 f.Kr.<ref>[https://www.amazon.com/Septuagints-Proverbs-Amenemope-Scriptural-Institute/dp/1990289320 ''Septuagint's proverbs and the wisdom of Amenemope'', 6. desember 2021]</ref><ref>[https://web.archive.org/web/20161019063706/http://www.perankhgroup.com/Amenemope.htm ''Proverbs of Amenemope'',] hentet fra ''Perankhgroup, [[Wayback Machine]]</ref> [[Profeti]]ske tekster, som ble skapt i det gamle rike, ble populært på nytt i det [[ptolemeiske kongedømme]] (332-30 f.Kr.).

=== Oldtidens Kina ===
Den klassiske kinesiske poesien eller ''[[Shijing]]'', «Sangenes bok», er den eldste eksisterende samlingen av kinesisk poesi. Den består av 305 tekstarbeider av anonyme forfattere som er datert fra 1000- til 600-tallet f.Kr. ''[[Chu Ci]]'' («Chus sanger») er en antologi med dikt, er den nest eldste kjente samling av kinesisk poesi, er tilskrevet eller betydelig inspirert av [[Qu Yuan]]s poesiform. Han var virksom på 200-tallet f.Kr. og er den første poetiske forfatteren i Kina som fikk sitt navn knyttet til sitt verk og er også ansett som en av de mest framtredende figurer innenfor [[romantikken]] i kinesisk klassisk litteratur.<ref>Hawkes, David (1959): ''Ch'u tz'u: The Songs of the South, an Ancient Chinese Anthology''. Oxford: Clarendon Press, s. 52.</ref><ref>[http://www.travelchinaguide.com/intro/history/zhou/eastern/quyuan.htm Qu Yuan - A Patriotic Poet of Warring States Period]</ref>

Den første store forfatteren på kinesisk militærtaktikk og strategi var [[Sunzi]] som rundt år 500 f.Kr, skrev boken ''[[Kunsten å krige]]'' (''Sun Zi Bing Fa''). Boken har vært i hyllene til mange moderne militære ledere (og dens råd har også blitt anvendt i forretningsverden) etter at den ble oversatt til fransk i 1772.<ref>Garner, Rochelle (16. oktober 2006): [http://www.bloomberg.com/apps/news?pid=newsarchive&sid=aFA0SRsqGq04 Oracle's ''Ellison Uses 'Art of War' in Software Battle With SAP''] {{Wayback|url=http://www.bloomberg.com/apps/news?pid=newsarchive&sid=aFA0SRsqGq04 |date=20150924145322 }}, Bloomberg</ref> Boken består av tretten kapitler, hver av dem viet til et særlig aspekt innen krigføring.

[[Filosofi]] utviklet seg på annen måte i Kina enn i Hellas, og framfor å gjengi omfattende dialoger, er [[Konfutse]]s ''[[Samtaler]]'' og [[Laozi]]s ''[[Daodejing]]'' («Boken om Veien og dens dyd») presenterer sannheter og [[ordspråk]] direkte og [[Didaktikk|didaktisk]]. Førstnevnte verk er samling av rundt 500 korte [[Aforisme|aforistiske]] fragmenter, og det er andre ble skrevet rundt 600 f.Kr. Det er en samling [[maksime]]r med felles tema, og en hensikt var åpenbart å gi herskere rettledning om rett styre - som et [[fyrstespeil]]. En annen bok, ''[[Zhuangzi (bok)|Zhuangzi]]'', skrevet på [[de stridende staters tid]], det vil si en gang på 300-tallet f.Kr., inneholdt en rekke fortellinger, [[Fabel|fabler]] og [[anekdote]]r som belyste det sorgfrie vesen av det [[Taoisme|taoistiske]] idealet. Det var et mesterverk av så vel filosofisk som dikterisk dyktighet, og har i betydelig grad påvirket forfattere og poeter i mer enn 2000 år. Det er tilskrevet og fått tittelen etter en «mester Zhuang» ([[Zhuangzi]]).<ref>Roth, H. D. (1993): «Chuang tzu 莊子» i: Loewe, Michael, red.: ''Early Chinese Texts: A Bibliographical Guide''. Berkeley: Society for the Study of Early China; Institute of East Asian Studies, University of California Berkeley. ISBN 1-55729-043-1. s. 56–66</ref>

Blant de eldste kinesiske verker innenfor narrativ (fortellende) historie, er ''[[Zuo Zhuan]]'' («Zuos krønike») en perle av klassisk kinesisk prosa og med sitt levende og samtidig presise språk ble det betraktet som et forbilde for mange generasjoner av prosastilister i oldtidens Kina. Teksten dekker perioden fra 722 til 468 f.Kr.

=== Hebraisk litteratur ===
Bøkene som utgjør [[den hebraiske Bibelen]] ble utviklet i løpet av rundt et [[millennium]]. De eldste tekstene synes å ha blitt skrevet fra rundt 1000-tallet f.Kr. mens de fleste andre tekstene er oppstått på et noe senere tidspunkt. De er alle redigerte tekster, samlinger fra ulike kilder som intrikat og omsorgsfullt er vevd sammen.

De [[Det gamle testamente|gammeltestamentlige]] tekstene ble kompilert og redigert av forskjellige menn<ref>Rabin, Elliott (2006): [http://books.google.com.au/books?id=507FnpyVR1gC&pg=PA112&dq=dating+the+bible&hl=en&sa=X&ei=DnMVT5yVM4mTiQeBq-FC&ved=0CFQQ6AEwAjgK#v=onepage&q=dating%20the%20bible&f=false ''Understanding the Hebrew Bible: a reader's guide'']. KTAV Publishing House, s. 113</ref> over en periode som dekket flere århundrer.<ref>Lim, Timothy H. (2005): ''The Dead Sea Scrolls: A Very Short Introduction''. Oxford: Oxford University Press. s. 41.</ref> Mange forskere har konkludert at den hebraiske [[Kanon (kultur)|kanon]] fant sin faste form en gang på 200-tallet f.Kr.<ref>Riches, John (2000): ''The Bible: A Very Short Introduction''. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-285343-1. s. 37</ref><ref>McDonald, Lee Martin & Sanders, James A., red. (2002): ''The Canon Debate'', Hendrickson Publishers; opptrykk. Philip R. Davies, s. 50: «With many other scholars, I conclude that the fixing of a canonical list was almost certainly the achievement of the Hasmonean dynasty.»</ref> De bibelske tekstene har vært underlagt ulike litterære vurderinger, både religiøse som sekulære. [[Friedrich Nietzsche]] skrev at «I det jødiske gammeltestamente er der menn, ting og taler som er i slik storslått stil at gresk og indisk litteratur har ingenting sammenlignet med den. Man står med ærefrykt og respekt foran disse enorme levninger av mennesket en gang var… Smaken for Det gamle testamente er en prøvestein av ‘storhet’ og ‘litenhet’.»<ref>Nietzsche, Friedrich (1886): Jenseits von Gut und Böse; norsk utgave som Hinsides godt og ondt, overs. Trond Berg Eriksen. Grøndahl og Dreyer 1989.</ref>

=== Antikkens greske litteratur ===
* ''Se hovedartikkel, [[Den greske antikkens litteratur]]''

[[File:Beginning Iliad.svg|thumb|350px|De fire første strofene av ''Iliaden'':<br />Syng gudinne, om vreden som Peleiden Akillevs<br />svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.<br />Mangen en heltesjel sendte den ned til Hades og gjorde<br />kroppen til føde for hunder og flokker av rovgriske fugler.]]
[[Antikkens Hellas|Antikkens greske samfunn]] la betydelig vekt på litteratur, og ettertiden har ofte vurdert at den vestlige litterære tradisjon begynte med de episke diktverkene ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]'' da begge er blant de eldste tekstene i vestlige litteratur. Begge er tradisjonelt tilskrevet dikteren [[Homer]], men er antagelig da de ble skrevet ned på 700-tallet f.Kr. sluttproduktet av en lang muntlig tradisjon tilbake til gresk bronsealder.<ref>Vidal-Naquet, Pierre (2000): Le monde d'Homère, Perrin, s. 19</ref><ref>Nyere lingvistisk modellering basert på språklig evolusjon indikerer at de ble skrevet rundt 760–710 f.Kr., jf. Altschuler, Eric Lewin et al (2013): [http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/bies.201200165/full «Linguistic evidence supports date for Homeric epics»], Altschuler, BioEssays, Wiley Online Library.</ref> De har forblitt betydningsfulle tekster i den litterære kanon grunnet deres dyktige og levende beskrivelser av krig og fred, ære og vanære, kjærlighet og hat. Mens Homer er anonym, synes [[Hesiod]] ha eksistert. Han var en dikter og bonde fra [[Boiotia]] på 700-tallet f.Kr. (omtrent samtidig som da Homer ble nedskrevet), og er kjent fra to verker, ''[[Arbeid og dager]]'' og ''[[Theogonien]]'', som er blant de viktigste kildene til henholdsvis [[antikkens Hellas|det gamle greske samfunnet]] og [[gresk mytologi]]. Han er den første kjente europeiske poeten hvor forfatteren selv var et emne for diktningen, et enkeltindivid med en særskilt rolle å spille.<ref>Barron, J.P. & Easterling, P.E. (1985): «Hesiod» i: Easterling, P. & Knox, B., red.: ''The Cambridge History of Classical Literature: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 92</ref>

Noe senere fant også de første individuelle poeter ytterligere spillerom, blant de mest kjente var den kvinnelige lyrikeren [[Sapfo]] (ca. 620 – 550 f.Kr.)<ref>[http://www.poetryfoundation.org/bio/sappho «Sappho 620 BCE–550 BCE»], Poetry Fundation</ref> fra den greske øya [[Lesbos]] som på mange måter definerte [[Lyrikk|lyrisk poesi]] som sjanger.<ref>[http://www.usu.edu/markdamen/1320AncLit/chapters/05lyric.htm Chapter 5: «Greek Lyric Poetry»], Ancient Literature and Language</ref> Hun var nær samtidig med to andre poeter fra Lesbos: [[Alkaios]] og [[Pittakos fra Mytilene|Pittakos]]. Begrepet [[lyrikk]] er han sin opprinnelse i at poesien var ment til å bli framført til musikk, spilt ved en [[lyre]].

[[Fil:Archeologico firenze, bronzi della Meloria, eschilo.JPG|thumb|left|upright|Bronsebyste av Aiskhylos, Firenze]]
I [[Athen]] endret en dramatiker ved navn [[Aiskhylos]] (ca. 525 – 455 f.Kr.) vestlig litteratur for alltid da han innførte dialoger og karakterer som gjensidig hadde samhandling med hverandre. I dette oppfant han i all vesentlighet «drama» og hva som vi i dag kaller skuespill. Hans trilogi av tre tragedier som fungerte som en helhetlig fortelling, ''[[Orestien|Oresteia]]'', er hans fremste prestasjon. Han er beskrevet som «tragediens far»:<ref>Freeman, Charles (1999): ''The Greek Achievement: The Foundation of the Western World''. New York: Viking Press. ISBN 0-670-88515-0, s. 243</ref> vår kunnskap om sjangeren begynner med hans verker.<ref>[[Richmond Lattimore|Lattimore, Richmond]]: ''Aeschylus'' '''I''': Oresteia, 4</ref> Andre som videreutviklet dramaet og tragedien var [[Sofokles]] (ca 497 – 405 f.Kr.) og [[Evripides]] (ca. 480 – 406 f.Kr.). Førstnevnte er kreditert for å ha utviklet [[ironi]]en som en litterær teknikk, mest kjent i hans drama ''[[Kong Oidipus]]''. Euripedes benyttet vekselvis sine teaterstykker til å utfordre samfunnets normer og drive sosial kritikk, noe som har vært et kjennetegn på mye av vestlig litteratur de neste 2300 år, og hans verker som [[Medeia (skuespill)|''Medeia'']], ''[[Bakkantinnene]]'' og ''Trojanerinner'' er fortsatt bemerkelsesverdige for deres evne og kraft til å utfordre vår oppfatning av hva som passer seg, av kjønnsroller og om krig. En fjerde dramatiker, [[Aristofanes]] (ca. 450 – 385 f.Kr.), skrev komedier, men med tilsvarende skarpe klo. Han definerte og formet ideen om hva en komedie på samme vis som Aiskhylos definerte tragedien som kunstform. Blant Aristofanes’ mest kjente skuespill er ''[[Lysistrata]]'' («oppløsningen av hæren»), om en kvinnes usedvanlige misjon for å få en slutt på [[Peloponneskrigen]], og ''Froskene'', som forteller om guden [[Dionysos]], som fortviler over kvaliteten og tilstanden til Athens tragedieforfattere, og reiser til dødsriket [[Hades]] for å frakte Euripides tilbake fra de døde. Euripides hadde dødd året før.

[[Filosofi]] ble en del av litteraturen med dialogene til [[Platon]] hvor han redigerte og antagelig diktet om [[Sokrates]]’ [[Didaktikk|didaktiske]] utspørring. En del av dialogene har ingen forteller, men en ren dramatisk form. Platons tekster har hatt varierende popularitet i århundrenes løp, men han har aldri vært uten lesere siden de ble skrevet.<ref>Cooper, John M.; Hutchinson, D. S., red. (1997): ''Plato: Complete Works''. Hackett Publishing, s. vii.</ref> Platons elev, [[Aristoteles]], skrev dusinvis av verker om mange [[vitenskap]]elige fag, men hans største bidrag til litteraturen var hans ''[[Poetikken]]'' som la ut hans forståelse av drama og dermed etablerte de første kriterier for litteraturkritikk og litteraturforståelse. Blant de prinsipper som Aristoteles fant var ''[[mimesis]]'' (etterligning), ''[[katarsis]]'' (lutring), og [[sjangre]]definisjoner.

Den [[Kristendom|kristne]] [[Bibelen]], det vil si [[Det nye testamente]], er en uvanlig samling av tekster, men en av dem, [[Johannes' åpenbaring]], også kalt for ''Apokalypsen'' (= «avsløring», «åpenbaring»), er den siste boken. Selv om den ikke er den første av sin type, har den i all vesentlighet definert [[apokalypse]]n som litterær sjangre. Den er preget av profetiske og symbolsk visjoner, særlig den kommende ødeleggelsen av verden og frelsen til de rettroende. ''Åpenbaringen'' ble opprinnelig skrevet på gresk, men sterkt preget av forfatterens [[Jødedom|jødiske]] bakgrunn i Israel.

=== Latinsk litteratur ===
* ''Se hovedartikkel, [[Latinsk litteratur]]''

[[Fil:Aeneas Latium BM GR1927.12-12.1.jpg|thumb|Romersk reliff, 100-tallet e.Kr.: [[Aineias]] gjør landgang i [[Latium]].]]
[[File:Cicero.PNG|thumb|upright|left|[[Cicero|Marcus Tullius Cicero]], den eminente latinske prosaist og retoriker.]]
På mange vis valgte forfattere i [[den romerske republikken]] og [[det romerske keiserriket]] å unngå litterære nyvinninger og heller etterligne de store greske forfatterne. [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]'' etterligner på mange vis Homers ''Iliaden'' og var også et bevisst forsøk på å gi romerne et [[nasjonalepos]] på samme vis som grekerne hadde de homerske. Komedieforfatteren [[Plautus]] fulgte bevisst i forlengelsen av [[Aristofanes]]. Historikeren [[Tacitus]]’ ''Annaler'' og [[Germania (Tacitus)|''Germania'']], som beskrev samfunn, levevis, sedvaner og religiøse forestillinger hos en del vestgermanske stammer, fulgte i tradisjonen og benyttet den samme tilnærmingen som [[Thukydid]]es hadde fremmet (den kristne historikeren [[Eusebius av Cæsarea]] gjorde det samme, skjønt mer påvirket av sin religion enn av sine hedenske forgjengere). [[Ovid]] og hans ''[[Metamorfoser]]'' undersøkte de samme greske mytene på nytt, men med egen litterær vurdering og endringer. Det kan bli argumentert at romerske forfattere langt fra var rene kopister som utelukkende forbedret sjangre som var etablert av deres greske forgjengere. Eksempelvis skapte Ovid en form som foregrep det moderne litterære trekket med [[Stream of consciousness|bevissthetsstrøm]] («stream of consciousness»). Likevel er det åpenbart at romernes latinske litteratur inneholder langt færre litterære nyvinninger.

[[Satire]] er en av de få romerske tillegg til litteraturen; [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]] var dem første som i utstrakt grad benyttet satire som et redskap i argumentasjonen, og [[Juvenalis]] benyttet det som et litterært våpen. For romerne var ''Satura'' en formell litterær sjanger framfor kun en dyktig og [[humor]]istisk kritikk. I tone og oppførsel strakte sjangeren seg fra ren [[ironi]] til åpenbart raseri. Juvenalis kritiserte handlingene og troen til mange av sine samtidige. De [[Kristendom|kristne]] må ha verdsatt hans moralisme og kritikk av Roma, for det var i deres miljø han for første gang ble populær og lest av flere, og i hele middelalderen ble han bevart og lest i klostrene.

[[Augustin av Hippo]] og hans ''[[Om Gudsstaten]]'' gjorde religiøs litteratur til like vesentlig som det [[Platon]] hadde gjort for filosofien, men Augustins tilnærming var langt mindre konvensjonell og mer belærende. Hans andre store bok, ''[[Bekjennelser (St. Augustin)|Bekjennelser]]'', er kanskje den første sanne [[selvbiografi]], og den etablerte sjangeren med bekjennende litteratur som i dag er mer populær enn noensinne.

=== India ===
Kunnskapstradisjonene i [[India]] videreformidlet filosofiske lærdom og teologiske konsepter gjennom de to tradisjonene med ''[[Sjruti]]'' («det som er hørt») og ''[[Smriti]]'' («hva som fortjener å huskes»), det som er lært og det som er erfart. Det omfattet blant annet ''[[Vedaene]]'', de eldste indiske tekstene, som utgjør grunnlaget for [[hinduismen]], og gjenspeiler tro og fortellinger fra [[vedisk mytologi]]. På [[sanskrit]] betyr ordet Veda «viten» eller «kunnskap» og ordet er beslektet med ordet «visdom». Det er antatt at ''[[Puranaene]]'' («fra gamle dager») er blant de eldste filosofiske skrifter i indisk historie. Det er en samling viktige religiøse tekster; de fleste er hinduiske, men mange er også [[buddhisme|buddhistiske]] eller skrevet i et [[Jainisme|jainsk]] perspektiv. Puraniske verker som de indiske eposene, ''[[Ramayana]]'' og ''[[Mahabharata]]'', har påvirket tallrike andre verker, blant annet ''[[Ketjak]]'', [[balinesisk]] musikk og dansedrama, og annet framføring som [[Wayang]], en form for [[Java (øy)|javanesisk]] skygge- og dukketeater. [[Pali]]litteraturen har en betydningsfull posisjon i framveksten av buddhismen og som den eldste buddhistiske litteraturen ble skrevet på. [[Litteratur på sanskrit|Klassisk litteratur på sanskrit]] blomstret i periodene i [[Mauryariket]] og [[Guptariket]], ofte karakterisert som «[[gullalderen]]» fra rundt 100-tallet f.Kr. og fram til 700-tallet e.Kr.