Redigerer Lafteverk (avsnitt)

===Teknikk===
I middelalderen ble [[tømmermann]]en som tilpasset stokkene i hjørner og på langs kalt tresmed (''tresmiðr'') eller kanskje bare smed (''smiðr'') slik det fremgår blant annet av rettsdokumenter fra Bergen (1280) og runeinnskrift i Nigard Rauland (1325).<ref name=":2" />{{rp|side=122}} Til tradisjonell lafting ble trestokken brukt nesten i sin naturlige fasong. For å unngå at veggen ble høyere i den ene enden, ble stokkene lagt vekselvis med rotenden og toppenden mot samme nov. Det krever mye arbeid og større materialforbruk å gjøre stokkene jevnhøye, og dette var uvanlig før maskinlaft kom i bruk. Sammenføyning av stokkene i hjørnene kalles laft og har gitt navn til byggemåten. Lafting gir vanligvis laftehoder som stikker ut fra hjørnet og må renskjæres, med unntak for sinklaft og kamlaft, der hjørnene blir helt rette. Tømrerens viktigste redskap var øksen og [[Bile (øks)|bilen]]. Naver ble brukt til å lage hull for trenagler. [[Meddrag]] var et jernredskap som ble brukt til nøyaktig tilpasning av laftestokkene i lengderetningen. [[Skavjern]] og [[høvel]] ble brukt til å lage fine overflater, og [[kniv]] til å lage dekorasjoner. Sag ble lite brukt i middelalderen. [[Åstak]] er vanlig på laftebygg, [[sperretak]] har også vært brukt, særlig på Vestlandet. Med sperretak vil vekten av taket med last gjøre at sperrene presser langveggene ut. Dette problemet har til dels vært løst med «beter» som er vannrette bjelker på tvers av rommet på høyde med raftet.<ref name="Christie1974" />

Utforming av laftingen klassifiserer byggene i forskjellige typer. Dette gir grunnlag for å undersøke byggenes alder og laftetypenes spredningsmønster, ifølge Håkon Christie har ikke forskning med dette utgangspunktet gitt klare resultater. En vanlig antakelse er at de enkleste laftetypene er de eldste.<ref name="Christie1974" />