Redigerer Lady Macbeth (avsnitt)

===Kjønnsstereotypen===
I artikkelen "'Blood will have blood': Power, Performance, and the Trouble with Gender" diskuterer Christina León Alfar at selv om kritikere mener Lady Macbeth bryter med tilstanden av kjønnet ved å be åndene om å avkjønne henne, så er hun uriktig beskyldt for å være opphavet til vold i skuespillet. Alfar mener at selv om Lady Macbeth var drivkraften bak Macbeth's «bloody desire», så er hun også et offer for den literære tendensen til å angripe sterke kvinnelige rollefigurer. Hun argumenterer for at Lady Macbeth aldri hevder sine egne ønsker eller ambisjoner; hun bare oppmuntrer sin manns ønske om å bli konge.<ref name="Alfar">Alfar, Cristina León. ''Fantasies of Female Evil: The Dynamics of Gender and Power in Shakespearean Tragedy.'' New York: [[University of Delaware Press]], 2003.</ref>

I motsetning til Alfar er det noen kritikere som mener Lady Macbeth faktisk er kilden til volden i skuespillet. Carolyn Asp, i sin artikkel "'Be bloody, bold and resolute': Tragic Action and Sexual Stereotyping in Macbeth", mener at Lady Macbeth åpent forsøker å forkaste sine feminine egenskaper og anta en mannlig mentalitet fordi hun oppfatter at samfunnet assosierer feminine kvaliteter med svakhet.<ref name="Alfar" /> På samme måte argumenterer Robert Kimbrough i "Macbeth: The Prisoner of Gender" for at i Elisabethansk literatur, særlig i ''Macbeth'', er det en ide om at å være mannlig er å være aggressiv, vågal, modig, besluttsom, og sterk, særlig i møte med døden. Og at å være kvinnelig er å være varsom, fryktsom, medfølende, vaklende, og myk, en tilstand synliggjort av tårer.<ref>Kimbrough, Robert. ''Shakespeare Studies,'' Vol. 16. 1983.</ref> Han argumenterer også for at Lady Macbeth ønsker å bli ondskapsfull, noe hun oppfatter som en maskulin egenskap. Men for å kunne bli ondskapsfull må hun bryte strømmen av blod til hjertet sitt, som er setet for kjærlighet, kilden til anger, medynk, og medfølelse som alle er attributter ved menneskelig natur.

Ifølge Asp spiller samfunnets stereotyper en stor rolle i Lady Macbeths forhold til kjønn. Hun er overbevist om at hun må kvitte seg med sin femininitet hvis hun skal ha noen innflytelse på sin manns offentlige liv.<ref name="Asp">Asp, Carolyn. "Be Bloody, Bold and Resolute: Tragic Action and Sexual Stereotyping in ''Macbeth.''" Studies in Philology, 78. 1981.</ref> Men på tross av hennes evige forsøk på å ta over seg mannlige egenskaper kommer hennes feminine egenskaper til overflaten rett før mordet på Duncan. Når hun tiltaler sin mann henviser hun til han som “thy love” (1.7.39) og utfordrer hans selvbilde som mann, fundamentet for hans andre roller.<ref name="Asp" /> Når Lady Macbeth utfordrer Macbeths manndom sier hun i ytterste konsekvens at for å bli konge, den heroiske krigeren, må han ta på seg personaet til en mann sammen med henne.<ref name="Asp" /> Derfor, kun hvis Macbeth våger å drepe Duncan vil han være en mann i Lady Macbeths øyne; så mye mer enn en mann som hun sier "to be the same in [his] own act and valour / As [he is] in desire" (1.6.40-41).

Den Britiske skuespillerinnen [[Sarah Siddons]], en av de ledende tragiske skuespillerinnene i det 18. århundre, skrev i sin tolkning at Lady Macbeth har på samme tid underlagt all sin femininitet for ambisjon, og tatt vare på sin feminine attråverd for Macbeth. "Such a combination only, respectable in energy and strength of mind, and captivating in feminine loveliness, could have composed a charm of such potency as to fascinate the mind of a hero so dauntless, a character so amiable, so honourable as Macbeth.<ref>Sarah Siddons, "The Character of Lady Macbeth" from Thomas Campbell, ''Life of Mrs. Siddons'', 1834 (New York: Harper & Brothers), tilgjengelig [http://www.theatrehistory.com/british/character_of_lady_macbeth.html her]</ref>