Redigerer Kybele (avsnitt)

=== Republikansk tid ===
[[Fil:Toulouse - Musée Saint-Raymond - inv 31001 - 20101022.jpg|thumb|upright|[[Votivgave|Votivealter]] med inskripsjon til ''Mater Deum'', gudenes mor, fra sørlige Gallia<ref>''[[Corpus Inscriptionum Latinarum|CIL]]'' 12.5374.</ref>]]
[[Fil:Cybele formiae.jpg|thumb|upright|Romersk statue av Kybele fra 100-tallet f.Kr. fra [[Formia]], [[Latium]]]]
Romerne kjente Kybele som ''Magna Mater'' («Store Mor»), eller som ''Magna Mater deorum Idaea'' («Store idaiske mor av gudene»), tilsvarende som den greske tittelen ''Meter Theon Idaia'' («Mor av gudene, fra [fjellet] Ida»). Roma tok offisielt hennes kult til seg i løpet av [[andre punerkrig]] (218 til 201 f.Kr.), etter skrekkelige varsler, inkludert en illevarslende [[meteoritt]]skur, en høst og avling som feilet og påfølgende sult, hvilket synes å advare [[Roma]] om kommende nederlag.

[[Det romerske senatet]] og [[Quindecimviri sacris faciundis|dets religiøse rådgivere]] konsulterte [[De sibyllinske bøkene]] og besluttet at [[Kartago]] kunne kanskje bli beseiret om Roma søkte støtte hos den utenlandske ''Magna Mater'' («Store Mor») i frygiske Pessinos.<ref>Beard, s.168, følger [[Titus Livius]] 29, 10 - 14 for Pessinos (oldtidens [[Galatia]]) som helligdommen fra hvor hun ble importert. [[Marcus Terentius Varro|Varros]] ''Lingua Latina'', 6.15 har [[Pergamum]]. Ovid: ''Fasti'' 4.180-372 hevder at hun ble brakt direkte fra Idafjellet. For diskusjoner om problemer knyttet til slike presise påstander om opprinnelse, se Tacaks, i Lane, s. 370-373.</ref> De denne kult tilhørte en romersk alliert, kongeriket [[Pergamum]], sendte det romerske senatet sendebud for å søke kongens samtykke; underveis ble det konsultert med det greske [[orakelet i Delfi]] som bekreftet at gudinnen burde bli brakt til Roma.<ref>Boatwright, Mary T. et al (2011): ''The Romans: From Village to Empire: A History of Rome from Earliest Times to the End of the Western Empire'', Oxford University Press, ISBN 978-0-19-511875-9</ref> Gudinnen ankom Roma i form av Pessinos' svarte meteorittstein.

Romersk legende knytter denne sjøreisen, eller dens avslutning, til matronen [[Claudia Quinta]] som var anklaget for utroskap, men som beviste sin uskyld med en mirakuløst bedrift på vegne av gudinnen. Konsul [[Publius Cornelius Scipio Nasica|Publius Nasica]], etter sigende «den beste mann» i Roma, ble valgt til møte gudinnen ved [[Ostia Antica|Ostia]] utenfor Romas murer; og Romas mest dydige matroner, inkludert Claudia Quinta, ledet henne til templene til [[Victoria (mytologi)|Victoria]] i påvente av ferdigstillelsen av hennes tempel på [[Palatinerhøyden]]. Pessinos' stein ble senere benyttet som ansikt på gudinnens statue.<ref>Summers, i Lane (1996), s. 363-364: «en ganske bisarr statue med en stein til ansikt». Prudentius beskrev steinen som liten og innkapslet i sølv.</ref> I sin tid ebbet sulten ut og [[Hannibal]] ble beseiret. Kybele hadde bevist sin verdi.

Det meste av moderne forskning samstemmer i at Kybeles ledsager Attis og hennes evnukkprester, [[galloi]], må ha kommet sammen med gudinnen, sammen med minst en del av de ville, ekstatiske trekkene til hennes greske og frygiske kulter. Historiene om hennes ankomstavtale som involverte fromhet, kyskhet og romerske status, suksessen med deres religiøse strategi, og gudinnens makt i seg selv; hun synes helt og holdent romanisert fra første stund.<ref>Beard (1994), s. 168, 178-179: se også Summers, i Lane (1996), s. 357-359. Attis' mange [[Votivgave|votivestatuetter]] ved Kybeles romerske tempel er bevis for hans tidlige og muligens private romerske kult.</ref>

En del moderne forskning antar at Attis må fulgt etter lenge etter; eller at hennes evnukkprester beskrevet i senere kilder som sjokkerende feminine og overdrevet prangende og «uromerske», må ha vært en uventet konsekvens av å innføre den frygiske gudinnen til det romerske samfunnet i blind lydighet til [[sibylle]]ne; et tilfelle «å ta en større bit en man kan svelge».<ref>Beard (1994), s. 177, siterer Vermaseren, M.J. (1977): ''Cybele and Attis: the myth and the cult'', Thames and Hudson, s. 96.</ref> Andre har merket seg at Roma var godt kyndig i å tilpasse seg fremmede guder,<ref>Flere betydelige greske guddommer ble overtatt av Roma på denne tiden, inkludert de greske gudene [[Asklepios]] og Apollon. En versjon av [[Demeter]]s festival ''[[Thesmophoria]]'' ble tatt opp innenfor de romerske kultene til [[Ceres (gudinne)|Ceres]] på omtrent samme tid; greske prestinner ble brakt inn for å drive kulten «til beste for den romerske staten».</ref> og diplomater som forhandlet Kybeles forflytning til Roma må ha verd godt utdannet og velinformert.<ref>Takacs, i Lane (red), s. 373 , bemerker at å forvente romersk uvitenhet av kultens sanne vesen «får romerske adelige til å se ut som bajaser, noe de knapt nok var.»</ref>

Romerne mente at Kybele, betraktet som en frygisk utlending selv innenfor hennes greske kulter, var modergudinnen til oldtidens [[Troja]] ([[latin]]: ''Illium''). En del av Romas ledende [[Patrisier|patrisiske]] familier hevdet at de nedstammet fra Troja, og «tilbakekomsten» av gudenes mor av hennes en gang forviste folk ville ha vært i særdeleshet velkomment, selv om hennes make og presteskap ikke var det i samme grad. Fullbyrdelsen ville ha reflektert glansfullt på de som var involvert i prosessen, og i forlengelsen også på deres etterkommere.<ref>Roller (1999), s. 282.</ref>

De øverste klasser som sponset festivalene for Magna Mater delegerte deres organisasjon [[Plebeier|plebeiiske]] [[edil]]ene, og æret henne og hverandre med overdådige, private festivalbanketter hvor hennes evnukkprester ville være mistenkelige fraværende.<ref>Summers, i Lane (1996), s. 337-339.</ref> Gudinnen selv var begrenset innenfor hennes område på [[Palatinerhøyden]], sammen med hennes kastrerte presteskap ''galloi'', ved det geografiske hjertet av Romas mest arkaiske religiøse tradisjoner.<ref>I romersk tradisjon, hunulven som hadde funnet [[Romulus og Remus]] og beskyttet dem i hennes rede i en grotte på Palatinerhøyden, [[Lupercal]]. Se også Roller (1999), s. 273</ref> Kybele ble fremmet som en patrisisk eiendom; en romersk matrone – om enn en merkelig en «med en stein for ansikt» – som fungerte tydelig med fordel for den romerske stat.<ref>Roller (1999), s. 282-285. For beskrivelse av statuen, se Summers, i Lane (1996), s. 363-364</ref><ref>Sammenlign med den romerske svaret i 186 f.Kr. til de populære, uoffisielle, ekstatiske [[bakkanal]]kultene (som hadde sin opprinnelse i festivalene for [[Dionysos]], tilsvarende i form til Kybeles greske kulter), undertrykt med omfattende grusomhet av den romerske stat, meget kort tid etter den offisielle introduksjonen av Kybeles kult.</ref>