Redigerer Kvinnefronten (avsnitt)

=== Pornokampen på 1970- og 1980-tallet ===
Etter at [[Pornografi|pornografiske bilder]] ble fritt tilgjengelig i Danmark fra 1969, økte tilgjengeligheten til og synligheten av pornografi også i Norge. Noen på venstresida så dette som positivt – at pornoen var seksuelt frigjørende. Motstanden var sterkest i kristne kretser. Fra rundt 1972 var det imidlertid også mer skeptiske stemmer i kvinnebevegelsen. Det ble hevdet at pornografi var en del av en «kvinneindustri», som også omfattet [[Bordell|bordeller]], [[striptease]] og liknende.<ref>F.eks. skrev nyfeministen Birgit Bjerck en artikkel i ''Dagbladet'' 21. oktober 1972 med tittelen «Mannfolkblad –studie i kvinneforakt».</ref><ref>Ellen Aanesen (red.): ''Vi var mange. Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller'', Oktober forlag 2018, side 269–270.</ref> For Kvinnefronten var det i begynnelsen retten til arbeid, barnehagekampen og kravet om ei lønn å leve av som stod i front, men abortkampen gjorde at også andre saker kom i fokus.<ref>Unni Rustad: «Spredte minner fra kampen mot porno», ''Gnist'' nr. 1, 2010.</ref>

Kampen mot pornografi ble særlig aktuell sommeren 1977. Da hadde bladet ''[[Alle Menn|Nye Alle Menn]]'' kjøpt reklameplass på [[Holmenkollbanen|Holmenkollbanens]] tog i Oslo. Noen kvinnelige ansatte fant plakatene fornedrende og fjernet dem. Aksjonen fikk motbør – men også støtte – fra passasjerer og andre ansatte. Ledelsen ga beskjed om at aksjonister risikerte å miste jobben, og dette skjedde også med to ansatte. Kvinnefronten og sju andre kvinneorganisasjoner organiserte en støttekampanje, og saken endte med at de to kvinnene kunne gå tilbake til jobb i [[Sporveien]].<ref>Aanesen (2018), side 266–268.</ref>

Denne saken tente bokstavelig talt en ild. 27. august 1977 gikk aktivister fra Kvinnefronten og [[Nyfeministene]] inn i en forretning på [[Grünerløkka]] i Oslo, tok med seg bunker med pornoblader ut på gata og tente fyr på dem. Utover høsten ble pornobål en vanlig aksjonsform mange steder i landet. Det ble også arrangert demonstrasjoner, samlet inn underskrifter og malt slagord på pornobutikker. Det ble dessuten organisert protester mot ''[[Dagbladet]]'', som trykte mye reklame for pornografi og det som ble oppfattet som [[prostitusjon]]. Ved en rettssak mot aktivister i Ålesund benyttet de tiltalte muligheten til å vise innholdet i pornoen. Dette førte til at [[Leif Hagen]], utgiver av bladet ''[[Aktuell Rapport]]'' og storimportør av utenlandsk pornografi, omtalte en av aktivistene som «åndshore» og Kvinnefronten som «terrorister». Hagen ble anmeldt for [[Injurie|injurier]], saken gikk til [[Høyesterett]], og Kvinnefronten fikk erstatning.<ref>«Kvinnefronten tilkjent 20 000 i oppreisning», ''Aftenposten'' 31. august 1983, og «Høyesterett stadfestet Hagen-dommen», ''Aftenposten'' 23. oktober 1984.</ref><ref>Aanesen (2018), side 271–276.</ref>

Etter disse aksjonene tok [[Senterkvinnene]] initiativ til tverrpolitisk samling mot pornografi. Over tretti organisasjoner slutta seg til ''[[Kvinnenes Fellesaksjon mot Pornografi]]'' (senere Fellesaksjonen mot Porno og Prostitusjon), som ble stiftet 8. februar 1978 med [[Anna Louise Beer]] som leder.<ref>Aanesen (2018), side 277–278.</ref> Fellesaksjonen favnet i begynnelsen bredt: hele det politiske spekteret, kvinneorganisasjonene og kristenfolket. Selv om bredden varierte over tid – noen organisasjoner gikk ut (og kom senere tilbake) – var Kvinnefronten sentral i dette arbeidet fram til Fellesaksjonen ble nedlagt i 1997.<ref>Aanesen (2018), side 279–282 og 315.</ref>

Fellesaksjonens arbeid bestod blant annet av kampanjer mot sexklubber og pornobutikker, der en henvendte seg til kommunestyrer og gårdeiere, men også mot [[Narvesen]] og andre distributører og utsalgssteder for såkalt dagligvareporno. Dette var blader som på lovlig vis ble solgt i kolonialbutikker og aviskiosker, men som etter Fellesaksjonens mening normaliserte pornoens kvinnesyn, samtidig som de ofte hadde reklame for ulovlig porno.<ref>Aanesen (2018), side 284 ff og side 302 ff.</ref> Samtidig som Fellesaksjonen hadde sine breddeaksjoner, fortsatte lokale grupper av Kvinnefronten med mer aktivistiske metoder, blant annet mot forretninger som solgte ulovlig pornografi.<ref>Aanesen (2018), side 292–293.</ref>

På 1980-tallet lanserte Kvinnefronten et [[lysbilde]]-foredrag der de viste fram og kommenterte bilder hovedsakelig fra lovlig porno. I samarbeid med Fellesaksjonen ble dette foredraget sendt på store turneer, først som skolering for medlemsorganisasjonene og etter hvert som folkeopplysning. Foredraget ble også vist på mer typiske mannsarenaer, som militærleirer, fengsler, yrkesskoler og oljeplattformer. På det meste ble det holdt over 200 slike foredrag på ett år.<ref>Aanesen (2018), side 296–301.</ref>

Et annet element i pornokampen var kampen mot sex-turisme og såkalte postordrebruder. Ved et tilfelle aksjonerte Kvinnefronten ved avreise fra Norge, mens den filippinske kvinneorganisasjonen [[Gabriela (kvinneorganisasjon)|Gabriela]] demonstrerte mot «turistene» ved ankomst. Ved et annet tilfelle ble Kvinnefronten anmeldt for injurier av arrangøren. Kvinnefronten vant i hovedsak, da retten fant at det var grunnlag for å bruke ord som «menneskehandel» og «kobleri» om firmaets aktiviteter, mens «horekunde» kunne aksepteres som en spissformulering. Uttrykket «hallikvirksomhet» var imidlertid for sterkt, og det ble kjent [[dødt og maktesløst]]. Arrangøren ble dømt til å betale halvparten av Kvinnefrontens advokatutgifter.<ref>«Retten: «Horekunde» er ikke ærekrenkende», ''Aftenposten'' 17. oktober 1989.</ref><ref>Aanesen (2018), side 318–323.</ref>

Pornokampen førte også til etiske dilemmaer, noe som toppet seg i forbindelse med en vandreutstilling Kvinnefronten i Stavanger lagde i 1989 («Porno – myter og virkelighet»). Noen steder valgte den lokale arrangøren å sladde øynene på pornoeksempler som ble vist.<ref>«Slåst mot pornoen – ikkje mot kvarandre», ''Klassekampen'' 16. oktober 1989.</ref> Et argument for dette var at en ved å vise fram bildene usladda, gjentok overgrepa mot kvinnene,<ref>Eli Aaby: «Seksualitet er politikk», ''Røde Fane'' nr. 4, 1996.</ref> mens et argument mot sladding var at «det var viktig å få fram øynene, som viser at de ofte er rusa og redde, sjelden glade, og at de er ekte personer».<ref>Ane Stø: «Kampen fortsetter!», ''Klassekampen'' 14. mai 2005.</ref> Denne og andre uenigheter om strategi i kampen mot porno og prostitusjon førte etter hvert til splittelse i Kvinnefronten. I februar 1991 ble [[Kvinnegruppa Ottar]] dannet<ref>Utbryterne fra Kvinnefronten i Oslo kalte seg først Kvinnegruppa Oslo øst, men tok i september navnet Kvinnegruppa Ottar. Navnet ellers i landet varierte inntil en nasjonal organisasjon ble starta høsten 1995.</ref>, hovedsakelig av dem som hadde vært mot sladding.<ref>{{Kilde www|url=http://kvinnegruppa-ottar.no/no/index.php?option=com_content&view=article&id=20&Itemid=45|tittel=Bakgrunn og historie|besøksdato=2014-05-20|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140520220100/http://kvinnegruppa-ottar.no/no/index.php?option=com_content&view=article&id=20&Itemid=45|arkiv-dato=2014-05-20|url-status=død}}</ref>