Redigerer Kritisk rasjonalisme (avsnitt)

== Opphav og historie ==
I sin ''[[Logik der Forschung]]'' ([[1934]]) beskrev Popper først den kritisk-rasjonalistiske metode for naturvitenskapene. Han utvidet metoden til samfunnsvitenskapene, politikken og etikken i ''[[The Open Society and its Enemies]]'' ([[1945]]), der han også brukte begrepet ''kritisk rasjonalisme'' for første gang.<ref>Popper ([[#p45|1945]], kap. 24, avsn. I)</ref> I&nbsp;[[1958]] utvidet han metoden til metafysikken, ved å fremheve at også utenomvitenskapelige overbevisninger kan begrunnes, kritiseres og forsvares rasjonelt.<ref>I et radioforedrag holdt i 1958, gjengitt av Popper ([[#p63|1963]], kap.&nbsp;8)</ref>

Popper brukte begrepet ''[[rasjonalisme]]'' ikke (bare) om en erkjennelsesteoretisk skole (som står i motsetning til [[empirisme]]), men [[synonym]]t med ''[[rasjonalitet]]''. Han definerte rasjonalisme (eller rasjonalitet) slik:
::«[R]asjonalisme er en innstilling om å lytte til kritiske argumenter og å lære fra erfaring. I&nbsp;grunnen er den en innstilling om å innrømme at ‘jeg kan ta feil og du kan ha rett, og hvis vi anstrenger oss, kan det hende at vi kommer nærmere sannheten’. [... Den] rasjonalistiske innstillingen [...] ligner sterkt på den vitenskapelige, på troen på at vi trenger samarbeid når vi leter etter sannhet, og at vi ved hjelp av argumenter kan nærme oss en slags objektivitet.»<ref>Popper ([[#p45|1945]], kap. 24, avsn. I)</ref>

Han avgrenset den kritiske rasjonalismen fra pseudo-rasjonalisme og ukritisk rasjonalisme:<ref>Popper ([[#p45|1945]], kap. 24, avsn. I–III)</ref>
* Pseudo-rasjonalisme er troen på ens egne overlegne intellektuelle evner. Pseudo-rasjonalister tror å være i besittelse av sikker kunnskap, og er derfor ikke innstilt på å lære av feil.
* Ukritiske rasjonalister forkaster alle antagelser som ikke er bekreftet gjennom argumenter eller erfaring. Ukritisk rasjonalisme overser imidlertid at ikke alle antagelser kan bekreftes (selv om noen kan avkreftes eller i det minste kritiseres og forbedres).

I sin selvbiografi sammenfattet han situasjonen slik:
::«Tidligere hadde filosofer trodd at rasjonalitet betyr rasjonell ''rettferdiggjørelse'' (av ens antagelser); min tese var [...] at rasjonalitet betyr rasjonell ''kritikk'' (av ens egen teori og konkurrerende teorier). [... Vi] kan aldri rettferdiggjøre en teori. Men iblant kan vi ‘rettferdiggjøre’ (i en annen betydning) vår ''preferanse'' for en teori»<ref>Popper ([[#p76|1976]], kap. 33, kursivering som i originalen)</ref>