Redigerer Krisen i det tredje århundret (avsnitt)

== Konklusjon ==
Romerriket gikk inn i 200-tallet e.Kr. i en form som ville ha vært gjenkjennbart for [[Augustus]] og hans etterfølgere, men i slutten av århundret var de administrative og militære institusjoner kraftig endret. Regimet var blitt byråkratisk, strengt og rigid, og hele tiden i forsvarskriger mot ytre trusler. Den fremste kapitalen var ikke lenger i [[Roma]], men i øst, i [[Bysants]]<ref name="bbc"/>, som Diokletians etterfølger [[Konstantin]] gjorde til hovedstad under navnet [[Konstantinopel]].

Krisen i det tredje århundret var et resultat av trender som allerede hadde startet, særlig under [[det severanske dynasti]], men økte med drapet på [[Alexander Severus]], som markerte begynnelsen på krisen. Flere faktorer bidro til krisen<ref name="saylor"/>:
*Militærets økte deltagelse eller innblanding i politikken som førte til soldatkeisere jevnlig i krig med hverandre
*Høy inflasjon og økonomisk depresjon, delvis forårsaket av at romersk valuta ble devaluert
*Utenlandske invasjoner, germanere over Rhinen og Donau, samt perserne (sasanidene) ved den østlige grensen
*En dødelig pest som brøt ut i epoken.

Romerriket reddet seg selv fra krisen takket være en rekke kompetente og aggressive militære keisere, særlig [[Aurelianus]] som gjenforente riket og beseiret de ytre fiender. [[Diokletian]] bygde videre på Aurelianus, og markerte selv slutten på krisen. Han innførte en ny og mer stabil valuta. omorganiserte rikets forvar med mobile felthærer, og styrket keiserkulten ved å gjøre seg selv mer respektert og fryktet.<ref name="saylor"/>

I henhold til historikeren [[Denys Hay]]:

{{sitat|I virkeligheten utsatte romerne i det tredje århundre seg for et selvbedrag. Deres samfunns ytre struktur var til en viss grad bevart, dets indre ånd var alt død. Det merkelige er ikke at Imperiet til slutt forsvant, men at det lyktes å overleve så lenge.<ref> Hay, Deny (1983): ''Middelalderens historie'', s. 4</ref>}}