Redigerer Krigføring i oldtiden (avsnitt)

=== Strategi ===
Antikk strategi fokuserte hovedsakelig på dobbeltmålet om å overbevise fienden om at fortsatt krigføring ville koste mer enn å underkaste seg og å få mest mulig ut av krigen.

Å tvinge fienden til å underkaste seg, gikk vanligvis ut på å beseire hæren deres på slagmarken. Når de fiendtlige styrkene var spredt, tvang trusselen om beleiring, sivile dødsfall og lignende ofte fienden til forhandlingsbordet. Men dette målet kunne nås på andre måter. Brenning av fiendens avlinger kunne fremtvinge valget mellom å overgi seg eller å kjempe et feltslag. Å vente på at fiendens hær måtte oppløses på grunn av at innhøstningen startet eller at de gikk tom for betaling til leiesoldater gav fienden et lignende valg. De eksepsjonelle konfliktene i den antikke verdenen var de der disse reglene for krigføring ble brutt. [[Sparta]]nerne og [[athen]]erne nektet å overgi seg etter mange år med krig, og de var nær konkurs i [[Peloponneserkrigen]], er et slikt eksepsjonelt eksempel, på samme måte som da romerne nektet å overgi seg etter [[slaget ved Cannae]].

Et mer personlig mål i krig var profitt. Denne profitten var ofte som penger, slik som tilfellet var med raidekulturen til de [[gallere|galliske]] stammene. Men profitten kunne være politisk siden store ledere i krig ofte ble belønnet med embeter i styresmakten etter sin suksess. Disse «strategiene» motsier ofte dagens fornuft siden de er i konflikt med hva som vil være best for statene som var involvert i krigen.