Redigerer Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (avsnitt)

===Tre prøveperioder: 1984-1993===
Fra KIM ble oppnevnt for første gang i 1984, var utvalget en prøveordning. Det var meningen at etter prøveperiode at utvalget kunne bli permanent. Både ved annen- og tredjegangsoppnevningen  ble det imidlertid klart at utvalget ikke hadde funnet en form som både innvandrerorganisasjonene of myndighetene følte seg komfortable med.
====1984-86====
KIM ble opprettet første gang i 1984 med 30 medlemmer. Tidligere Kommunalminister [[Harriet Andreassen]] ledet utvalget. 
Fra myndighetene møtte representanter for Kommunal- og arbeidsdepartementet, Justisdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet, Sosialdepartementet, Kultur- og vitenskapsdepartementet, Statens utlendingskontor og Statens flyktningesekretariat.

Fra norske organisasjoner møtte representanter for Landsorganisasjonen, Norsk arbeidsgiverforening, Norske kommuners sentralforbund, [[Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner]] og Norsk studentunion.

Fra innvandrersiden møtte representanter for innvandrere fra Oslo, Agder, Østfold, Vestfold, Rogaland, Hordaland, og Trøndelag.

'''Evalueringen av perioden:'''
En evalueringsgruppe ble nedsatt av KIM til å vurdere både utvalgets arbeid, sammensetning og mandat.

Evalueringsgruppen var kritisk til at myndighetene i utvalget hadde vært stort sett passive, og kun i liten grad hadde tatt opp saker i utvalget. Dette førte til at en rekke småsaker ble tatt opp av innvandrermedlemmer i utvalget, mens større prinsipielle forhold ikke ble drøftet. Samtidig stilte gruppen seg kritisk til at de råd og anbefalinger som utvalget fremmet, kun i liten grad ble tatt hensyn til.

Evalueringsgruppen fremmet forslag om at både utvalgets mandat og sammensetning skulle endres i fremtiden i fire forhold:
*opprettelse av et innvandrerråd med representanter fra hele landet.
*det blandet Kontaktutvalg med representanter for innvandrerrådet og myndighetene
*politisk representasjon i KIM 
*enten leder eller nestleder i utvalget skulle være en innvandrer.

====Mellomspill 1986====
Etter at prøveperioden utløp den 1.1.1986, gikk Kommunal- og arbeidsdepartementet inn for å videreføre utvalget i samme form som før, og anmodet organisasjonene i de ulike landsdeler om å foreslå nye representanter til KIM. Det nye Kontaktutvalget skulle drøftes på en landskonferanse i Oslo i juni.

Misnøye blant innvandrerforeninger i Oslo førte til at de utpekte representanter ikke møtte i KIM før visse endringer ble foretatt i utvalgets sammensetning og mandat. For det første, skulle stortingspolitikere tas med i utvalget, for det andre skulle utvalget oppnevnes av regjeringen, ikke av departementet, for det tredje skulle det være anledning til å avholde landsomfattende konferanser for innvandrerorganisasjoner.

En landskonferanse i juni 1986 sluttet seg til denne innstillingen, og nedsatte en forhandlingsdelegasjon som fikk mandat til å formulere innvandrerorganisasjonenes krav og legge disse fram for kommunalministeren.

Som resultat av disse forhandlinger, erstattet departementet de norske organisasjoner i utvalget med de politiske partier som satt på Stortinget. Videre skulle utvalget selv velge nestleder (underforstått en innvandrerrepresentant).  For det tredje aksepterte departementet at KIM kunne arrangere landsomfattende konferansene dersom utvalget så behov for dette. <br />
Både Departementet og innvandrerorganisasjonene anså den nye sammensetning som en prøveordning og ønsket at utvalget skulle evalueres på ny ved slutten av perioden. Derfor skjedde oppnevningen ikke i regjeringen, men i departementet.

====1987-1989====
I neste perioden ble KIM ledet av [[Gro Balas]] og Shahbaz Tariq ble valgt til nestleder.

Fem politiske partier ble representert i utvalget: Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Kristelig folkeparti.
Ordningen med landsomfattende innvandrerkonferanser ble innført og det ble i alt avholdt 5 konferanser i perioden.

Under perioden, ble det foretatt store forandringer i organiseringen av statens forvaltning av utlendings- og innvandrersaker, bl. a. opprettelse av UDI, omstrukturering av ansvaret for flyktningmottak, og sammenslåing av SIBO og FLYBO til SIFBO. UDI ble representert i utvalget istedenfor flyktningesekretariat og utlendingskontoret, og SIFBO fikk et medlem i utvalget.<br />
Under Kommunal- og arbeidsdepartementets evaluering av utvalgets andre prøveperiode, gikk departementet på nytt inn for et rent innvandrerråd med et mindre, tilhørende, kontaktutvalg, men denne ordning igjen ble sett på med skepsis av innvandrerkonferansen i Bergen, der forslaget ble drøftet. Innvandrerkonferansen gikk inn for å innføre regelmessige regionale konferanser, slik at samråding mellom innvandrerforeninger lokalt ble styrket, og ba departementet om å utrede videre mulighetene for et landsomfattende innvandrerråd og tilhørende regionale innvandrerråd.

==== 1990-1992====
I denne perioden ble [[Odd Einar Dørum]] oppnevnt som leder og Emrullah Gürsel valgt som nestleder.
Departementet så det ikke som formålstjenlig ennå å opprette KIM som permanent utvalg på bakgrunn av innvandrerorganisasjonenes usikkerhet, slik at også tredje utvalget var en prøveperiode.<br />
Representasjonen i utvalget ble til dels endret fra innvandrersiden, i og med en klarere inndeling av landet i 7 regioner. For første gang fikk Buskerud, Hedmark og Oppland en representant, og Nord-Norge en representant i utvalget på bekostning av en representant fra Oslo og en fra Vestlandet.

De landsomfattende konferanser ble videreført, med færre og lengre konferanser. Det ble avholdt tre konferanser i perioden.
Ordningen med regionale konferanser ble innført i 1989 i forbindelse med valg av representanter til utvalget, og videreført i perioden.
Utvalget la i perioden vekt på å utrede større saker istedenfor å behandle småsaker på løpende bånd. Resultatet ble tre utredninger, om innvandrerungdommens situasjon, om innvandrere og rettssikkerhet, og om aktiv deltakelse i samfunnet. I tillegg ble det igangsatt en utredning av forholdet mellom politiet og minoriteter, og utgitt en rapport fra en landsomfattende konferanse for innvandrerkvinner om innvandrerkvinners situasjon i Norge.