Redigerer Konrad av Montferrat (avsnitt)

== I fiksjonen ==
Ved hoffet i Montferrat var [[oksitansk]] sentralt i den litterære kulturen, og hoffet støttet tallrike [[trubadur]]er. Både [[Bertran de Born]] og [[Peirol]] nevner Konrad i sanger som ble skrevet på tiden rundt det [[tredje korstog]]et (se eksterne lenker nedenfor). Han ble sett på som en [[Helt|heroisk]] figur, den edle forsvarer av byen Tyr – «Marqués valens e pros» – ''«den tapre og aktverdige marki»'', som Peirol kaller ham. I ''Carmina Burana 50: Heu, voce flebili cogor enarrare'', er han beskrevet som «marchio clarissimus, vere palatinus» – ''«den mest berømte marki, i sannhet en ridder»''. Imidlertid hadde den pågående propagandaen fra fordomsfulle engelske skribenter, som ønsket å fremheve Rikard I av England og myten om «Løvehjerte», den effekt at portrettene av Konrad i den engelskspråklige litteraturen var både nedsettende og forvrengt. Ettersom Rikard og hans krønikeskribenter motsatte seg Konrads krav til Jerusalems trone er han generelt blitt beskrevet negativt, selv når Rikard selv blir behandlet med en del mistro. En sjeldent unntak til denne regelen er det [[epos|episke]] diktet ''Cœur de Lion'' ([[1822]]), av [[Eleanor Anne Porden]] som beskriver Konrad som en tragisk [[Lord Byron|byronistisk]] helt.

En fullstendig [[fiktiv]], og en åpenbart ondskapsfull versjon av Konrad finnes i [[Walter Scott]]s ''The Talisman'', feilstavet som «Conrade of Montserrat» (forfatteren har øyensynlig feillest «f» som en lang «s» i sine kilder) og beskrevet ham som en «silkeape» og «papegøye». Han er også en skurk i [[Maurice Hewlett]]s fantasirike ''The Life and Death of Richard Yea-and-Nay'' ([[1900]]). Han opptrer kortvarig, igjen i et negativt lys, i [[Ronald Welch]]s ''Knight Crusader'' ([[1954]]): beskrivelsen hviler mye på portrettet i [[Cecil B. DeMille]]s film ''The Crusades'', nevnt nedenfor. Lavpunktet, selve [[nadir]], av Konrads fiktive framtoning finnes i [[Graham Shelby]]s roman fra 1970, ''The Kings of Vain Intent''. Her er han gjennomført [[demon]]isert – beskrevet utelukkende som en uhyggelig figur, fysisk minner han om en [[vampyr]]; i et kapittel som er lagt av forfatteren til den amerikanske utgaven av romanen, banker han opp og brutalt voldtar Isabella. Disse verkene reflekterer [[renessansen|senrenessansen]] og [[Gotisk roman|den gotiske romanens]] kulturelle og etniske [[stereotyp]]er om den [[Niccolò Machiavelli|machiavellianske]] italiener: korrupt, intrigant, snobbete, giftmorder, og (som i Shelbys roman) en seksualsadist. I kontrast har den [[Russland|russiskfødte]] franske romanforfatteren [[Zoé Oldenbourg]] gitt ham en mer positiv, men flyktig [[cameo]]-rolle – stolt, sterk, og med et slikt kjekt utseende som Khoniates har beskrevet ham – i hennes roman fra [[1946]], ''Argile et Cendres'' (''Leire og aske'', utgitt på engelsk som ''The World Is Not Enough'' i [[1948]]). Han er også en helt i [[Luigi Gabotto]]s roman fra [[1968]], ''Corrado di Monferrato'', som beskriver hele hans liv. Et annet sympatisk portrett er [[Alan Gordon (forfatter)|Alan Gordon]]s [[Kriminallitteratur|kriminalroman]] ''The Widow of Jerusalem'' ([[2003]]) som undersøker på mordet på ham.

På [[film]] har han alltid blitt framstilt som en skurk, og med et svakt forhold til de historiske realiteter. I Cecil B. de Milles fil fra 1935, ''The Crusades'', blir han spilt av [[Joseph Schildkraut]] som en renkefull forræder, som konspirerer sammen med [[Johan uten land]] for å få Rikard Løvehjerte drept på en tid hvor Konrad faktisk allerede forsvarte Tyr mot Saladin. I filmen ''King Richard and the Crusaders'' ([[1954]]), løst basert på Walter Scotts roman nevnt overfor, er han en tilsvarende skurk, her spilt av [[Michael Pate]]. Den [[egypt]]iske regissøren [[Youssef Chahine]]s film fra [[1963]], ''Al Nasser Salah Ad-Din'', viser også Scotts påvirkning i dens demonisering av Konrad (spilt av Mahmoud El-Meliguy) og [[Filip II August av Frankrike]], mens den engelske kongen Rikard blir framstilt på et rosende vis.

I maleri og tegning har Konrad figurert i en liten samtidig manuskriptskisse av hans skip som seiler til Tyr i ''Genova-annalene'', og i ulike fantasifulle illustrasjoner for Scotts ''The Talisman''. Det finnes et tenkt portrett av ham fra ca. 1843 av [[François-Édouard Picot]] for ''Salles des Croisades at Versailles''. Det viser ham som en kjekk, ganske tankefull mann i førtiårene, som bærer en adelskrone og er i kledt et fantasirikt pseudo-middelaldersk klesdrakt. Han er framstilt med mørk hår og skjegg, skjønt det er mer sannsynlig at han som sin far og minst to av sine brødre, var blond.