Redigerer Konklavet 1799–1800 (avsnitt)

===Den nøytrale kandidat===
Situasjonen var nå tilsynelatende fullstendig fastlåst. Den eneste mulighet måtte ligge i å velge en «nøytral» kandidat.

====''Kardinal Ruffos rolle''====
Blant de napolitanske prelatene var det en kardinal [[Fabrizio Dionigi Ruffo|Ruffo]], som kom fra et siciliansk fyrstehus og var en hengiven tilhenger av ''braschiene'' (så kalt etter den nylig avdøde pave, Pius VI, hvis gamle navn hadde vært Giannangelo Braschi). Men det var også Ruffo som hadde assistert braschienes miksing og triksing for å berike seg selv. Ruffo hadde dermed hatt en høy stjerne hos den avdøde kardinalnepoten, men ettersom hans navn og rykte var knyttet til kongen og dronningen av Napoli, og til Napolis statsminister Lord Acton, i forbindelse med den antirevolusjonære kampanjen i Roma, var hans anseelse i den liberale kardinalsfraksjon på minussiden. Og hva gjaldt ''zelantiene'' var de forskrekket over det lite oppbyggelige levnet han hadde lagt for dagen ved dronning Marie Carolines hoff.De ville ikke ha noe å gjøre med ham. Ettersom han var en sicilianer, var han naturlig mistrodd av det østerrikske parti. Dermed fikk han den kalde skulder i alle leirer.

====''Kardinal Maurys forkjærlighet for sjokolade''====

[[Fil:SanGiorgioMaggiore20031231.jpg|thumb|450px|[[San Giorgio Maggiore]], øya ved Venezia der konklavet ble avholdt.]]
Til slutt ble Chiaramonti foreslått som den "nøytrale" kandidat, og her hadde Ruffo en finger med i spillet. I munkecellen ved siden av Ruffo var den franske kardinal [[Jean-Siffrein Maury]], som representerte den franske eksilkonge [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]]. Han var lite opptatt av de forskjellige kardinalpartiers allianser og planlegging. Vel så viktig var det at han var meget glad i finere [[sjokolade]], og at Ruffo hadde mottatt en stor forsyning av dronning Marie Caroline med den edleste sjokolade som var å oppdrive. Gjennom de langtrukne dagene og ukene avlåst og isolert i klosteret under konklavet ble den franske og den sicilianske kardinalen ofte sittende sammen over hver sin kopp sjokolade, og de ble gode venner. Ruffo var vel oppmerksom på at enhver kandidat som ble lansert av ham, ville bli betraktet med den største mistenksomhet og neppe ha noen sjanser. Derfor måtte han holde seg selv i kulissene. 
[[Fil:Jean-Sifrein Maury 01.jpg|right|thumb|Jean-Siffrein Maury]]
Den mann Ruffo ønsket å fremme, var kardinal Chiaramonti, som alltid hadde forholdt seg respektfullt overfor Ruffo. I deres samtaler i klosterhaven hadde Ruffo også funnet ut at Chiaramonti hadde synspunkter og holdninger som han kunne istemme i på mange punkter. Chiaramonti hadde alltid holdt avstand til fraksjonene, og da franske og østerrikske styrker hadde kjempet mot hverandre på slagmarken nær hans bispesete Imola, hadde han vist den samme omsorg for de sårede fra begge sider. Hans holdninger og personlige levnet ville tilfredsstille ''zelantienes'' høye krav. Chiaramonti var av passende alder (56 år) og var på farssiden beslektet med Braschi-slekten. Han hadde Braschi-paven å takke for sin geistlige karriere. ''Braschienes'' støtte ville dermed ikke være noe problem, og dermed ville også Albanis støtte være oppnåelig. Videre kunne Ruffo ved hjelp av sitt vennskap med Maury presentere Chiaramontis kandidatur for konklavesekretæren Consalvi, som riktignok ikke var kardinal, men som likevel hadde betydelig innflytelse.

[[Fil:Jacques-Louis David 015.jpg|thumb|300px|[[Pius VII|Pave Pius VII]] med kardinal [[Giovanni Battista Caprara Montecuccoli|Caprara]], [[1805]]. Maleri av [[Jacques-Louis David]]]]

====''Kardinal Maury lanserer kardinal Chiaramonti''====
Slik gikk det til at kardinal Chiaramonti ble lansert som ''nøytral'' kandidat av kardinal [[Jean-Siffrein Maury|Maury]]. Etter sterk innsats fra konklavesekretæren, den innflytelsesrike kirkepolitiker og senere kardinal [[Ercole Consalvi]], ble den potensielle motstand fra det østerrikske parti nøytralisert.

====''Kardinal Consalvis rolle''====
Consalvi visste at Herzan ville være helt urokkelig hva gjeldt kravet om at den nye pave skulle være villig til å ratifisere Tolentino-traktaten, så Consalvi prøvde ikke en gang å ta opp Chiaramontis navn med ham. Derimot var det ikke alle i det østerrikske partiet som la slik vekt på denne traktaten, og de fikk Consalvi over på sin side. Herzan forstod ikke før kvelden før den avgjørende avstemningen hva som var i ferd med å skje, og ettersom Chiaramonti ikke stod på hans liste over kardinaler keiser Franz II ville nedlegge veto mot, kunne han ikke gå til motaksjon. Det er også sannsynlig at en samtale Herzan hadde med Chiaramonti overbeviste ham om at det ikke ville skade om det likevel ble han som ble valgt.