Redigerer Kongedømmet Strathclyde (avsnitt)

== Slutten på Strathclyde ==
Om kongene av [[Alba]] mente at de var, slik som kronikøren [[John av Fordun]] gjorde, herskere av Strathclyde, viser drapene på den skotske kongen [[Culen av Skottland|Cuilén mac Iduilb]] og hans bror Eochaid ved [[Amdarch av Strathclyde]] i 971 noe annet. Det ble hevdet at drapene var hevn for bortførelsen eller voldtekten av Amdarchs datter. En betydelig kilde for forvirring kommer fra navnet til Amdarchs etterfølger, [[Máel Coluim I av Strathclyde|Máel Coluim]], nå antatt å være en sønn av Domnall mac Eógain som døde i Roma, men lenge forvekslet med den senere skotske kong [[Malcolm II av Skottland|Máel Coluim mac Cináeda]] (Malcolm II).<ref>Duncan, A.A.M. (2002): ''Kingship of the Scots'', s. 23–24.</ref> Máel Coluim av Strathclyde synes å ha blitt etterfulgt av [[Eógan II av Strathclyde]] (Owen den skallete) som antagelig ble drept i [[slaget ved Carham]] i [[1018]], hvor slåss som alliert med den skotske kongen.<ref>[[Symeon av Durham]]: ''Historia Regum Angliae'', i: Arnold, T., red. (1882): ''Symeonis Dunelmensis Opera Omnia'', Rolls Series, bind II, s. 155-156; oversatt og sitert i: Anderson, Alan Orr (1908): ''Scottish Annals from English Chroniclers: AD 500–1286'', London, gjenutgitt av Marjorie Anderson, red., Stamford 1991, side 82.</ref> Det synes også sannsynlig at Owain hadde en etterfølger, men hans navn er ukjent.

[[Fil:Brig Jeanie Johnston south west of Dumbarton Rock - geograph.org.uk - 203728.jpg|thumb|Festningen med [[Dumbarton]] i bakgrunnen og [[brigg]]en «Jeanie Johnston» i sørvest]]
En tid etter [[1018]], men før [[1054]] synes det som om kongeriket Strathclyde ble erobret eller oppslukt av kongeriket til skottene, mest sannsynlig under styret til [[Malcolm II av Skottland|Máel Coluim mac Cináeda]], som døde i [[1034]].<ref>Ingen konge av Strathclyde er omtalt av ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' da Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II), Mac Bethad ([[Macbeth av Skottland|Macbeth]] og [[Echmarcach mac Ragnaill]] møtte og underkastet seg [[Knut den mektige]] i 1031.</ref> I 1054 sendte den engelske kong [[Edvard Bekjenneren]] jarl [[Siward av Northumbria]] mot skottene som da var styrt av Mac Bethad mac Findláich (Macbeth), sammen med en ellers ukjent «Malcolm, sønn av kongen av kumbrierne», i Strathclyde. Navnet Malcolm eller Máel Coluim fører igjen til forvirring; en del historikere har senere antatt at dette var den senere skotske kongen Máel Coluim mac Donnchada (Máel Coluim Cenn Mór). Det er ikke kjent om Malcolm/Máel Coluim noen gang ble «konge av kimbrierne», eller, om så, for hvor lenge.<ref>For denne episoden, se Duncan, A.A.M. (2002): ''Kingship of the Scots'', s. 40–41.</ref>

Området [[Keswick]] ble erobret av det angelsaksiske kongeriket Northumbria på 600-tallet, men Northumbria ble veltet og overkjørt av norrøne vikinger på slutten av 800-tallet. Tidlig på 900-tallet ble Keswick en del av Strathclyde og forble en del av Strathclyde fram til rundt 1050 da jarl Siward av Northumbria erobret denne delen av Cumbria.<ref>Charles-Edards, s. 12, 575; Clarkson, s. 12, 63-66, 154-58</ref>

[[Carlisle]] var en del av Skottland ved 1066 og således ikke nedtegnet i ''[[Domesday Book]]'' i 1086. Det endret seg i 1092 da [[Vilhelm erobreren]]s sønn [[Vilhelm Rufus]] invaderte regionen og la [[Grevskapet Cumberland|Cumberland]] inn under England. Byggingen av festningen [[Carlisle Castle]] begynte allerede i 1093 på stedet av en tidligere romersk festning, sør for elven [[Eden (elv i Cumbria)|Eden]]. Festningen ble oppbygd på nytt i stein i [[1112]] med borgtårn og bymur.

Strathclydes politiske status forsvant selv området kun gradvis ble underlagt som en provins av Skottland. Kongene i Alba begynte å benytte tittelen ''rex Scottorum'', konger av skottene. Govan og dens gamle steinbygde kirke ble områdets kulturelle sentrum, og hvor det ble produsert [[Keltisk kors|keltiske steinkors]] i stor skala. Festningen på Dumbarton Rock havnet derimot i bakevja og i nær glemsel.<ref name="Davis_78">Davis, Norman (2011): ''Vanished Kingdoms'', London: Penguin, s. 78</ref>  På 1000-tallet fortsatte det britonske i Strathclyde å svinne hen. Det var gælisk press fra nord og anglisering fra sør, selv om Strathclyde beholdt minnet om egen identitet til tross for språklig endring. En rekke klaner fremmet britonsk genealogisk arv, som [[klan Galbraith]], hvis gæliske navn betyr «utenlandsk britonsk» og hadde sin slektsbase på øya [[Inchgalbraith]] i [[Loch Lomond]]. Deres emblem, et villsvinhode, var det samme som de siste kongene av Strathclyde.<ref name="Davis_77">Davis, Norman (2011): ''Vanished Kingdoms'', London: Penguin, s. 77</ref>

En del av arven fra Strathclydes britonske fortid er den skotske opprørslederen [[William Wallace]] ([[1271]]-[[1305]]). Hans navn på gælisk er Uallas og betyr «waliser», det vil si «britoner», et navn som går igjen i de skotske grenseområdene og i Cumbria.<ref name="Davis_79">Davis, Norman (2011): ''Vanished Kingdoms'', London: Penguin, s. 79</ref> Navnet ble først forklart som at hans familie hadde utvandret fra Wales til Skottland, noe som det ikke funnet hold for, og det var navnforskeren George Fraser Black som først vektla William Wallaces familie som britonere fra Strathclyde.<ref>Black, George Fraser (1946): ''The Surnames of Scotland: Their Origin, Meaning and History'', New York.</ref>