Redigerer Knud Ibsen (avsnitt)

==Personlighet og ettermæle==
[[File:Knud Ibsen headstone.jpg|thumb|''Kjøbmand Knud Ibsen''s gravminne på [[Lie kirkegård]] {{byline|Bitjungle}}]]
Haave skriver at historien om Knud Ibsen og hans familie «handler om en patrisierfamilie som kollapser under etableringen av den moderne og demokratiske rettsstaten Norge i årene fra 1814 til 1905».<ref name=Haave />

Haave skriver at Knud Ibsen ble beskrevet som «en livsglad og selskapelig type» som var «intelligent og alltid [hadde] en kvikk replikk på lur. Han var godt likt blant sine nærmeste, men folk var også litt redd for ham. Knud Ibsen la ikke noe imellom når han ble forbannet. De treffende replikkene hans var ikke alltid harmløse, og han kunne bite hensynsløst fra seg».<ref name=Haave />

I ''Fra det gamle Skien'' (1924) skriver [[Johan Andreas Schneider|J. A. Schneider]]:
{{sitat|Der har dog, ialfald om sommeren, været glanspunkter i tilværelsen ogsaa paa det ensomme Venstøp. Gjerpens sogneselskap holdt netop i disse aar sine aarsmøter her paa 'Oskarsdagen', 4de juli, likeledes hadde Skiens skyteselskap sin aarlige skiveskytning paa 'Ibsens Venstøp', og ialfald ved sidstnævnte anledning gik det vistnok muntert til. Knud Ibsen var nu ikke efter alt at dømme den mand som mistet humøret om verden gik ham imot, og adskillig av den kvasse og overlegne ironi, som utmerker Henrik Ibsens digtning, kan nok gjenfindes i hvad traditionen melder om hans far, med hvem han efter utsagn av folk som har kjendt begge, hadde adskillig tilfælles i utseende, væsen og vaner. Paa selvfølelse manglet det ikke: ''Naar [[Paus]]’ene er daue, saa er de daue, men mit navn vil leve, det!'' sa Knud Ibsen, idet han dog, vistnok heri trak en veksel paa sin berømte søn.|J.A. Schneider, ''Fra det gamle Skien''<ref name=Schneider1924>{{ Kilde bok | etternavn1 = Schneider | fornavn1= J.A.|forfatter-lenke=Johan Andreas Schneider | utgivelsesår = 1924 | tittel = Fra det gamle Skien: skildringer og aktstykker til byens historie |kapittel= Henrik Ibsens slegt  |bind=3|side=229–265|utgivelsessted=Skien | forlag=Erik St. Nilssens Forlag |url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060724020}}</ref>}}

Ulikt de fleste av hans slektninger eksisterer det ingen portretter eller fotografier av Knud Ibsen. [[James Borchsenius]] skriver i boken ''Skien før branden 1886'' at folk som møtte Knud Ibsen på hans eldre dager sa «at det ikke var vanskelig å se at han hadde vært en duelig mann, han hadde gløgge øine, og det samme trekk ved munnen som vi kjenner hos hans store sønn, men ansiktsuttrykket hos dikteren var ikke lyst og vennlig som hos faren.»<ref name=Borchsenius>{{ Kilde bok | etternavn1 = Borchsenius | fornavn1= James |forfatter-lenke= James Borchsenius| utgivelsesår = 1934 | tittel = Skien før branden 1886 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Fabritius & sønners forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014091006055 | side = 85}}</ref> Kontorsjef Hans Houen (nevø av rederen [[Hans Houen]]) beskrev ham som «under middelhøide, spædlemmet, ovalt ansigt, noksaa lang og svakt krumbøiet næse, liten mund, smal mellem øinene, der var temmelig poliske [lure eller underfundige], blondt og temmelig langt haar». Ektefellen Marichen ble beskrevet som mørkhåret, med forstandige og dype øyne, og hennes personlighet som alvorlig, blid og elskverdig, mens mannen var spøkefull, skarp og vittig.<ref name=Schneider1924 />

Knud Ibsen døde i 1877 og ble gravlagt på [[Lie kirkegård]]. Henrik Ibsen skrev et brev til onkelen [[Christian Cornelius Paus]] da han leste om dødsfallet; i brevet prøvde Henrik Ibsen å «rettferdiggjøre sin følelsesmessige og økonomiske neglisjering» av den gamle mannen, skriver Ferguson.<ref name=Ibsen1877>{{ Kilde bok  | etternavn1 = Ibsen | fornavn1= Henrik |forfatter-lenke= Henrik Ibsen  | dato=1877-11-18 | tittel= Henrik Ibsens skrifter|kapittel= Brev til Christian Paus |kapittel-url=https://www.ibsen.uio.no/BREV_1871-1879ht%7CB18771118CPa.xhtml}}</ref><ref>Ferguson, s. 242–243</ref>

I fjernsynsserien ''[[En udødelig mann]]'' fra [[2006]] ble Knud Ibsen spilt av [[Sven Nordin]].

=== Knud Ibsen i sønnens drama ===

Knud Ibsen anses av litteraturvitere tradisjonelt som modell for tre ytterst forskjellige litterære skikkelser: «Jon Gynt» i ''[[Peer Gynt]]'' (1867), «Daniel Hejre» i ''[[De unges Forbund]]'' (1869) og «Gamle Ekdahl» i ''[[Vildanden]]'' (1884).

[[Francis Bull]] oppsummerte i 1972 denne lesningen av Ibsens skuespill:

{{sitat|[Ibsen] mintes sin far, fallenten, som måtte bukke sig for å få hjelp og 'lån' av sine fordums venner, og ikke hadde stort annet å trøste sig med enn begeret og drømmene, men som engang hadde hørt hjemme blandt patrisierne i Skien, båret uniform som løitnant i borgerkorpset, og vært en ivrig dyrker av festens og jaktens gleder. Henrik Ibsen hadde også tidligere i sin diktning brukt enkelte trekk av sin fars karakter og livshistorie; i skildringen av Peer Gynts far Jon kjenner man Knud Ibsen igjen, og sønnens dom over farens ødselhet lyder her både streng og bitter; billedet av den Knud Ibsen-lignende Daniel Hejre i ''De unges forbund'' er heller ikke egentlig tegnet med kjærlighet, selv om det røber at Henrik Ibsen har hatt en viss beundring for sin fars hvasse tunge. Knud Ibsen døde i 1877, og sønnen viste ikke nogen sorg over dødsbudskapet; men hans syn på sin far begynte å forandre sig, så snart Knud Ibsen gikk over fra virkelighetens til minnenes verden. Bitterheten svant og blev erstattet av overbærenhet. Gjennem skildringen av gamle Ekdahl har Henrik Ibsen så å si forsonet sig med sin fars minne.|Francis Bull, ''Ibsens drama''<ref name=Bull1972>{{ Kilde bok | etternavn1 = Bull | fornavn1= Francis | forfatter-lenke=Francis Bull |redaktør-etternavn=Bull|redaktør-fornavn=Francis|redaktør2-etternavn=Koht|redaktør2-fornavn=Halvdan|redaktør2-lenke=Halvdan Koht|redaktør3-etternavn=Seip|redaktør3-fornavn=Didrik Arup|redaktør3-lenke=Didrik Arup Seip|utgivelsesår = 1972 | tittel = Ibsens drama: innledninger til hundreårsutgaven av Henrik Ibsens samlede verker |kapittel= Vildanden|side=142–143|utgivelsessted=Oslo | forlag=Gyldendal Norsk Forlag |url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052201002}}</ref>}}

Henrik Ibsen bekreftet ved flere anledninger at han hadde brukt familiemedlemmer som forbilder for litterære figurer og latt seg inspirere av sine barndomserindringer. I et brev til [[Georg Brandes]] i 1882 skrev Henrik Ibsen:
{{sitat|Min far sad som købmand i en mangeartet og vidtløftig virksomhed og yndede en hensynsløs gæstfrihed i sit hus. I 1836 måtte han indstille sine betalinger og der blev os intet andet tilbage end en landejendom i nærheden af byen. Did flyttede vi hen og således kom vi ud af berøring med de kredse, som vi hidtil havde tilhørt. I ''Peer Gynt'' har jeg benyttet mine egne barndomsforholde og erindringer som et slags model ved skildringen af livet i 'den rige Jon Gynts hus'.|Henrik Ibsen, brev til Georg Brandes<ref name="Ibsen1882">{{Kilde bok | etternavn1 = Ibsen | fornavn1 = Henrik | forfatter-lenke = Henrik Ibsen | dato = 1882-09-21 | tittel = Henrik Ibsens skrifter | kapittel = Brev til Georg Brandes | kapittel-url = https://www.ibsen.uio.no/BREV_1880-1889ht%7CB18820921GB.xhtml | besøksdato = 2019-08-17 | arkiv-dato = 2021-02-01 | arkiv-url = https://web.archive.org/web/20210201210328/https://www.ibsen.uio.no/BREV_1880-1889ht%7CB18820921GB.xhtml | url-status = yes }}</ref>}}

[[Jørgen Haave]] har likevel advart mot å lese Ibsens skuespill som biografiske skildringer av faren, og mener tidligere Ibsenbiografer har vært for ukritiske i bruken av Ibsens skuespill som biografiske kilder.<ref name="Haave" />

===I populærkultur===
I eldre Ibsenbiografier og populærkulturelle fremstillinger har Knud Ibsen i lang tid vært fremstilt som en ødsel, alkoholisert tyrann. Nyere Ibsenforskning har vist at denne forestillingen er grunnløs. [[Jørgen Haave]] skrev i sin bok ''[[Familien Ibsen]]'' fra 2017:

{{sitat|Den gamle fortellingen om Ibsens oppvekst hevdet at Knud Ibsen var en brutal alkoholiker med et konfliktfylt forhold til eldstesønnen. Det var også derfor han mistet familieformuen, hevdes det, fordi han drakk og ødslet. Og da pengene forsvant, måtte de flytte til det falleferdige småbruket langt utenfor byen, hvor de ble tvunget til å leve som fattige bønder. Den sosiale deklasseringen gjorde Knud Ibsen enda mer tørst og hissig, mens lille Henrik skammet seg over farens karakterløshet og utviklet mindreverdighetskomplekser. Dette er i komprimert og karikert form den fortellingen om Ibsens barndom som har vært rådende frem til nå, og som ble levendegjort i NRKs påkostede miniserie ''En udødelig mann'', som var den storslåtte avslutningen av Ibsen-året i romjulen 2006. Med den kunnskapen vi sitter på ti år senere, er det lett å se hvordan historien har fordret en fordreid fortolkning av kildene.|[[Jørgen Haave]], ''[[Familien Ibsen]]'', 2017<ref name=Haave/>}}