Redigerer Kielfreden (avsnitt)

==Dansk freds- og gjeldsoppgjør==
Kieltraktaten etablerte bare Danmarks fred med Sverige, danskene måtte inngå egne fredsavtaler med hver av de allierte stormaktene. Danske sendebud arbeidet hardt for å få en fredsavtalen med Russland undertegnet i [[Hannover]] 8. februar, siden de holdt nesten 60&nbsp;000 soldater i dansk [[Holstein]]. Men tsar Aleksander I nektet å ratifisere den, og Karl Johan forhalet overleveringen av Pommern og Rügen. Frederik VI dro derfor til [[Wienkongressen]] for å sikre støtte til å tvinge gjennom svensk avståelse av deres områder i sør, og betaling av Norges del av gjeldsbyrden slik Kieltraktaten forutsatte. Men da Napoleon kom tilbake i 1815 ble det umulig å finne løsninger på dette. Frederik ble derimot i Wien helt til juni [[1815]], og sikret først russisk ratifisering og uttrekning fra Holstein fra 14. november, og deretter et makeskifte med [[Preussen]] som overtok Pommern og Rügen, mens danskekongen fikk hertugdømmet [[Lauenburg]] og 1 million riksdaler.<ref name="Søren Mentz 2014"/>

Internasjonal politikk ble preget av stormaktsopprør etter krigen med få eller ingen rom for suverenitetstenking. Wienkongressen trakk opp Europakartet helt uten hensyn til om innbyggerne var «spurt». Norge før krigsutbruddet var en uatskillelig del av det danske rike, og avståelse av land var alminnelig etter krig, ofte med pengebeløp som mellomlegg. For Storbritannia og andre stormakter hadde norske selvstendighetsappeller begrenset virkning. Nordmennene vakte sympati i liberale kretser i Storbritannia for folkesuverenitetstanken, men Kieltraktaten var bindende og Sverige kunne sommeren 1814 innta Norge militært i visshet om at stormaktene helt siden 1812 hadde gitt dette sin fulle støtte. Karl Johan hadde riktignok ved flere anledninger appellert til nordmennene ved å love dem konstitusjonell selvstendighet med egen grunnlov og lovverk, men under felles konge i et svensk-norsk unionsrike. En slik konstitusjonell selvstendighet var derimot ikke fra et internasjonalt synspunkt ensbetydende med at nordmennene fikk innvilget rett til å motsette seg unionen med Sverige. Norsk innlemmelse i Sverige var tross alt godkjent av Russland gjennom Petersburgtraktaten av 5. april 1812, og av Storbritannia gjennom Stockholmstraktaten av 3. mars 1813.

Kieltraktatens artikkel 6 bestemte at Sveriges konge som Norges suveren skulle betale deler av Norges forholdsvise andel av Danmark-Norges felles statsgjeld, både utenriksgjelden til andre stater, og innenriksgjelden i form av obligasjoner og bankoveksler:

''«Da det hele beløb av den Danske Monarchies Gield hefter ligesaavel paa Kongeriget Norge som paa de øvrige Dele af Staten, saa forbinder Hans Majestæt Kongen af Sverrig Sig i Sin Egenskab af Kongeriget Norges Souverain til at paatage Sig en del af samme, der svarer til Norges Folkemængde og Indtægtskilder, i forhold til Danmarks.»'' <ref name="urn.nb.no"/>

Gjelden ble anslått til 25-30 millioner speciedaler, og av dette ønsket Danmark at Norge skulle betale 6 millioner. Den svenske kronprins Karl Johan valgte, etter at Stortinget var etablert i 1814, å sende hele regningen til det norske storting som norsk bevilgende myndighet. Stortinget anerkjente derimot ikke Kieltraktaten, og avslo den svenskenes krav om å betale gjelden.<ref>Monica Mørch, «Danmark og Norge i et nytt Norden», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Det Nasjonalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 121.</ref>
Stortinget og den norske regjering krevde helt frie forhandlinger, som ble ført mellom Norge og Danmark fra juni [[1815]], men med betydelig press fra Sverige og stormaktene. Danskene hadde sterke kort på hånden siden Kieltraktaten var såpass klar. De norske utsendingene derimot ønsket å tilbakebetale et langt mindre beløp og at Sverige måtte bidra til betalingen, under henvisning til Kieltraktatens artikkel 6. Den svenske utenriksministeren tok avstand fra det norske synet, og Sverige truet med å legge Norge under seg som provins dersom nordmennene ikke kom til enighet med Danmark på basis av Kieltraktaten.
<ref>[http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=2&h=9&u=47&popup=1&p=b&a=1 Stortinget og unionen med Sverige, Gjeldsoppgjøret med Danmark] {{Wayback|url=http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=2&h=9&u=47&popup=1&p=b&a=1 |date=20140202124152 }} - ''Stortinget''.</ref>

Danskene krevde Kieltraktaten håndhevd, og med delvis støtte fra Storbritannia krevde de etter hvert oppgjør av 4 millioner riksdaler, en sum nordmennene anså helt umulig å reise i et kriseherjet Norge. I november [[1818]] foreslo den norske regjeringen å prute tilbakebetalingen ned til 2 millioner speciedaler over 20 år, uten renter. Svenskekongen kunne støtte en nedprutning av beløpet til 3 millioner over 10 år, men nekter for at Sverige skulle delta i betalingen. Sveriges syn var nå at Norge som selvstendig kongerike måtte betjene sin gjeld fra dansketiden, mens nordmennene viste til at Sverige som unionspartnere måtte dele på forpliktelsen ved at Sverige betalte en tredjedel. Dette ble blankt avvist av svenskene, og Gjeldskonvensjonen av 1. september [[1819]] fastslo at Danmark skulle få tilbakebetalt 3 millioner speciedaler over 10 år.<ref name="Søren Mentz 2014"/> Men Norges regjering fortsatte budsjettforhandlingen med Sverige, og godtok først i [[1821]] en ensidig norsk tilbakebetaling av 3 millioner speciedaler over 29 år til 4 prosent rente. Seks års norske protester hadde i stor grad basert seg på den norske statsrettslige forståelsen av Sveriges unionsforpliktelser og Kieltraktaten.