Redigerer Keltisk kristendom (avsnitt)

=== Spredning til Europa ===
På 500-tallet og 600-tallet etablerte irske munker klosterinstitusjoner utenfor Irland, i første omgang [[Columba av Iona|St. Columba]]. Munker fra den lille øya [[Iona]], som ligger mellom dagens Skottland og Irland, dro ut som [[misjonær]]er. Fra 563 misjonerte de blant [[piktere]] i dagens Skottland. Munker fra Iona spredte seg over hele Skottland og sørover i det [[angelsaksisk]]e [[kongedømme]]t [[Northumbria]], hvor deres mest [[karisma]]tiske leder St. Aidan ble den første biskop av [[Lindisfarne]] (omtalt av [[Beda den ærverdige]]). Kanskje mest oppsiktsvekkende var spredningen til kontinentet som ''peregrini pro Christo'' («pilegrimer for Kristus»): St Fursa (eller Fursey) i [[East Anglia]], etter å ha mottatt et klostersete på festningen Cnobesburh i [[Suffolk]]. Derfra vendte han seg mot [[Gallia]] hvor han og hans brødre ble kirkebyggere til han ble gravlagt i byen Péronne, som på grunn av sin nære kontakt med irske munker og pilegrimer ble kjent som ''Peronna Scottorum'' («irenes Péronne»).<ref>[[Seán Duffy]] et al: ''Atlas of Irish History''. Dublin 1997. Side 22</ref>
[[Fil:Nuremberg city wall north part east maxtor inner f w.jpg|thumb|250px|[[Nürnberg]]s middelalderlige [[bymur]]. I denne tyske byen etablerte irske munker et kloster.]]
Sammen med tolv disipler dro [[Columbanus]] av [[Bangor]] fra Irland til [[Frankrike]] i [[591]], og grunnla klosteret [[Annegray]] i en forlatt romersk festning. Senere bygget han et nytt kloster i nærheten, Luxeuil,<ref>[https://www.newadvent.org/cathen/09467a.htm Luxeil-klosteret, ''Catholic encyclopedia]</ref> som ble en læresenter for nye rekrutter. Columbanus endte opp i [[Lombardia]] i nordlige [[Italia]] hvor han døde i sitt kloster [[Abbediet Bobbio|Bobbio]] i [[615]]. Sammen med [[Benedikt av Nursia]] har han et ettermæle som grunnlegger av vestens klosterbevegelse. Irske misjonærer ledet an i reisningen av nye klostre, kjent som ''[[Schottenklöster]]'' («skotteklostre»), til langt ut på [[1100-tallet]], i [[Erfurt]], [[Nürnberg]], [[Eichstätt]], [[Regensburg]] og så langt unna som [[Wien]] i [[Østerrike]].

Den irske klosterbevegelsen ble fulgt av irske lærde i løpet av [[800-tallet]] som fikk innpass som lærere ved skolene til [[Karl den store]] og hans etterfølgere. Den irske munken [[Dicuil]] skrev avhandlinger om [[geografi]], [[grammatikk]] og [[astronomi]]. Noe senere var Sedulius Scottus<ref>[https://www.irishphilosophy.com/2020/04/12/sedulius-scottus/ C.M. Barry: ''Sedulius Scottus: philosopher poet to princes'', 12. april 2020]</ref> en ledende lærd ved [[Liège]] som skrev dikt og om grammatikk, [[filosofi]], og [[teologi]]. I den nordfranske byen [[Laon]] samlet irske lærde seg om den store [[Johannes Scotus Eriugena]], Europas ledende [[Nyplatonisme|nyplatonsk]] filosof.

Betydningsfulle keltiske helgener som påvirket utviklingen av kristendommen blant de keltiskspråklige folkene var blant annet [[Dubricius]], [[Illtud]], [[David av Wales]], [[Cadoc]], [[Deiniol]], [[Samson av Dol]], [[Paulinus Aurelianus]], Petroc, Piran, [[Ia av Cornwall]], [[Brigid av Kildare]], [[Moluag av Argyll]], [[Kentigern av Glasgow|Kentigern]], og [[Germanus av Auxerre]].

Til tross for den store europeiske kontakten kom den keltiske kristendommens egenart etter hvert i konflikt med den øvrige katolske kirke, spesielt i spørsmålet om den riktige dateringen av [[påske]]n. Det ble holdt kirkemøter i Irland, Gallia og i England, eksempelvis kirkemøtet i [[Whitby]], hvor spørsmålet om påsken ble løst, og resulterte i godkjenningen av kun én måte å kalkulere påsken på.