Redigerer Kartago (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Affresco romano - Enea e di.jpg|miniatyr|[[Dido av Kartago|Dido]] og [[Aineias]], fra et romersk freskomaleri, pompeiisk tredje stil (10 f.Kr. - 45 e.Kr.), [[Pompeii]], Italia.]]

* ''Se hovedartikkel, [[Kartagos historie]]''

=== Opphavsmyte ===
Kartago ble grunnlagt en gang på 800-tallet f.Kr. på kysten av Nord-Afrika i hva som i dag er Tunisia. Byen begynte som en av flere fønikiske bosetninger i vestlige Middelhavet for å tilrettelegge handel fra byen [[Tyr]] på kysten av hva som nå er Libanon. De fleste fønikiske byer hadde færre enn 1000 innbyggere, men Kartago og noen få andre utviklet seg til store, selvforsørgende og uavhengige byer. Grunnleggelsen av Kartago har i antikke kilder blitt ulikt oppgitt som en gang mellom 1215 og 1234 f.Kr., men moderne undersøkelser har datert opprinnelsen til en gang mellom 846 og 813 f.Kr. Gresk-romerske kilder er enige om at det var tette forbindelser mellom Kartago og Tyr, knyttet sammen ved felles dyrkelse av guden [[Melqart]], «konge (MLK) av byen QRT)», og [[Diodorus Siculus]] hevdet at kartagerne sendte årlig en tidende av sine inntekter til Tyr.<ref>Quinn (2018), s. 113</ref> Det er mulig at Kartago i begynnelsen ble styrt av en guvernør fra Tyr, som grekerne identifiserte som en «konge». Når Kartago ble en uavhengig makt kan ikke bli fastsatt, men fønikisk innflytelse fra Asia minsket mens Kartago til sist befant seg som hovedstaden av et handelsimperium.

Forbindelsen mellom Kartago og Tyr er også framhevet ved dens opphavsmyte. [[Filistos]], en gresk historiker på Sicilia, skrev på første halvdel av 300-tallet f.Kr. at byen ble grunnlagt av Azoros og Karkhēdón før [[trojakrigen]]. Disse navnene er basert på henholdsvis Tyr og Kartago.<ref name="Quinn_114">Quinn (2018), s. 114</ref> På begynnelsen av 200-tallet f.Kr. fortalte en annen gresk historiker på Sicilia, [[Timaios fra Tauromenion]], en annen annen variant av opphavstradisjonen: Kong Pygmalion av Tyr drepte ektemannen til sin søster Elissa, og hun flyktet fra byen med en rekke borgere, først til Kypros, og deretter til Afrika, reiser som i henhold til Timaios ga henne epitetet D(e)ido, «vandreren». I nordlige Afrika grunnla hun byen Kartago, men nektet å giftet seg med den lokale høvdingen Hiarbas, og kastet seg isteden på et gravbål.<ref name="Quinn_114"/>

Den senere forfatteren [[Appian]] fra [[Alexandria]] hevdet at denne fortellingen var den som ble fortalt i Kartago: «Fønikerne grunnla Kartago i Afrika femti år før Troja ble erobret. Dets grunnleggere var enten Zorus og Karkhēdón, eller som romerne og kartagerne selv tror, [[Dido av Kartago|Dido]], en tyrisk kvinne, hvis ektemann Pygmalion, herskeren av Tyr, hadde myrdet og deretter skjult udåden.»<ref name="Quinn_114"/> Grunnfortellingen synes å ha en fønikisk opprinnelse, muligens også understøttet av at legenden ble fremmet på kartagiske mynter, en tetradrakme av sølv som ble preget på Sicilia rundt 320 f.Kr. har en avbildning av en kvinne med en frygisk tiara. Men andre aspekter synes å være av gresk opprinnelse, slik detaljene at Dido skaffet seg landet hvor Kartago ble grunnlagt ved å lure den lokale høvding til å selge seg det land som en oksehud kunne dekke. Hun skar oksehuden opp i strimler og strakte den rundt den høyden som ble kalt for Byrsa, hjertet i Kartago. Bursa er et gresk ord for hud/skinn.<ref name="Quinn_115">Quinn (2018), s. 115</ref>

=== Ekspansjon ===
[[Fil:Carthaginianempire.PNG|miniatyr|upright=1.15|Tilbakegangen for det kartagiske rik
{{legend|#0076ae|Tapt til Roma under [[første punerkrig]] {{nowrap|(264 –}} {{nowrap|241 f.Kr.)}}}}
{{legend|#0fff4b|Vunnet etter første punerkrig, tapt i [[andre punerkrig]]}}
{{legend|#509bfd|Tapt i andre punerkrig {{nowrap|(218 –}} {{nowrap|201 f.Kr.)}}}}
{{legend|#bf01fe|Erobret av Roma i [[tredje punerkrig]] {{nowrap|(149 –}} {{nowrap|146 f.Kr.)}}}}
]]
[[Fil:CarthageMap.png|miniatyr|upright=1.15|Kartagisk territorier tidlig på 200-tallet f.Kr.]]

Ved slutten av 600-tallet f.Kr. hadde Kartago bli en av de ledende kommersielle sentrene i den vestlige delen av Middelhavet. Kartago etablerte egne kolonier, befolket eldre fønikiske, kom til forsvar av andre kartagiske byer som var truet av innfødte og grekere, og ekspanderte sine territorier ved erobringer.

Kartagos tidlige år var preget av langvarig rivalisering mellom maritime og landeierfamilier. På grunn av byens avhengighet av den maritime handelen, kontrollerte den maritime fraksjonen styret, og i løpet av 500-tallet f.Kr. begynte Kartago å skaffe seg dominans over det vestlige [[Middelhavet]]. Handelsmenn og oppdagelsesreisende etablerte et omfattende handelsnettverk og brakte velstand og makt til bystaten. Tidlig på 500-tallet f.Kr. skal [[Hanno sjøfareren]] ha seilt ned den afrikanske kysten helt til [[Nigeria]], hvor flere kartagiske byer ble bygget. Imens begynte Kartago en systematisk erobring av det afrikanske indre og kystlandene.

Kartago og [[Roma]] signerte i [[509 f.Kr.]] en [[traktat]] som bestemte en fordeling av deres respektive innflytelse og kommersiell aktivitet. Det er den første kjente kilden som indikerer at Kartago hadde skaffet seg kontroll over [[Sicilia]] og [[Sardinia]]. Innen begynnelsen av [[5. århundre f.Kr.|400-tallet f.Kr.]] var Kartago det kommersielle senteret i regionen, en posisjon den beholdt inntil nederlaget for [[den romerske republikk]]. Byen hadde erobret de gamle fønikiske territoriene som [[Hadrumetum]], [[Utica]] og [[Kerkouane]] og de [[Libya|libyske]] stammene. De hadde kontroll langs hele kysten av Nord-Afrika, fra dagens [[Marokko]] til [[Oldtidens Egypt|Egypt]]s grenser. Byens innflytelse hadde også spredt seg inn i Middelhavet med kontroll over Sardinia, [[Malta]], [[Balearene]] og den vestlige halvdelen av [[Sicilia]]. Kolonier hadde også blitt etablert i [[Den iberiske halvøy|Iberia.]]

Greske byer på Sicilia motsatte seg Kartagos ekspansjon, noe som endte i [[de sicilianske kriger]] (eller gresk-kartagiske kriger), og [[pyrrhoskrigen]] over Sicilia. Deretter utkjempet Roma og Romerriket tre store kriger mot Kartago, kjent som [[punerkrigene]].<ref>Herodotos: ''Historier'', V2. 165–7</ref><ref> Polybios: ''Verdenshistorie'', 1.7–1.60</ref> Punere, , ''puniceus'', var romersk/latin for kartagerne i betydningen «fønikere» som var kjent for fargen purpur.<ref>[https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=puner&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge puner], ''Bokmålsordboka''</ref> [[Fønikerne]] ble av grekerne kalt «det lilla folk», φοινίκη, ''phoiniki'', ettersom de solgte et kostbart lilla fargestoff. De tre krigene varte fra 264 f.Kr. og fram til 146 f.Kr.<ref> Scarre, Chris (1995): «The Wars with Carthage» i: ''The Penguin Historical Atlas of Ancient Rome'', London: Penguin Books, s. 24–25.</ref> I sin tid var de noen av de største krigene som noen gang hadde skjedd. De endte med den totale ødeleggelsen av Kartago.

=== Den kartagiske republikk ===
Den kartagiske republikk var en av de største statene og som varte lengst i antikken. Det var flere kriger med den greske bystaten [[Siracusa]] på Sicilia og til sist med Roma, som førte til Kartagos nederlag og endelige ødeleggelse i [[tredje punerkrig]]. Kartagerne var fønikiske bosettere fra Midtøsten som snakket et [[kanaanittisk språk]], som igjen var et [[semittiske språk]], og de fulgte en lokal variant av oldtidens kanaanittisk religion.

Kartagos fall kom mot slutten av tredje punerkrig i 146 f.Kr. i [[Slaget ved Karthago (149 f.Kr.)|slaget om Kartago]].<ref>Pellechia, Thomas (2006): ''Wine: The 8,000-Year-Old Story of the Wine Trade''. London: Running Press. ISBN 1-56025-871-3.</ref> Til tross for store romerske flåtetap i begynnelsen og romersk gjenoppbygging fra å være på kanten av totalt nederlag etter femten år med okkupasjon av det meste av Italia ved den kartagiske hærføreren [[Hannibal]], førte en rekke av kriger til slutten på kartagisk makt og fullstendig ødeleggelse av byen ved den romerske hærføreren [[Scipio Aemilianus]]. Romerne trakk kartagiske krigsskip ut av havnen og brente dem før de stormet Kartagos bymur, gikk fra hus til hus og drepte innbyggerne, og de som ikke ble drept på stedet, ble samlet sammen og solgt som slaver. Det hevdes at rundt 50 000 av innbyggerne ble solgt i slaveri.<ref>[http://www.infoplease.com/ipa/A0001198.html «Ancient History»], ''Infoplease.com''</ref> Byen ble satt i brann og rasert ned til grunnen, etterlot den fullstendig i ruiner og grus. Etter at Kartago var falt annekterte Roma de fleste av de kartagiske koloniene, inkludert andre i Nord-Afrika, som [[Volubilis]], Lixus, [[Shalla]], og [[Essaouira|Mogador]] helt vest.<ref>Hogan, C. Michael (2007): [http://www.megalithic.co.uk/article.php?sid=14906 Volubilis], ''The Megalithic Portal''</ref>

Ulike tekster hevdet at etter at Kartago ble erobret beordret den romerske generalen [[Scipio den yngre|Scipio Aemilianus Africanus]] at byen ble plyndret, tvang de overlevende innbyggerne i slaveri, pløyde den over og sådde bakken med [[salt]]. Imidlertid er det ingen antikke tekster som direkte bekrefter saltingen. Elementet med saltingen er derfor antagelig en moderne oppfinnelse, kanskje modellert på den bibelske fortellingen om [[Sikem]] i ''[[Dommernes bok]]'' 9:45.<ref>Nettbibelen: [https://www.bibel.no/Nettbibelen?query=khJJ60EUxSfdoFW0vIchJxTzeWeANVgM3YxpP6qjwR/K9plkjHTKI5kQOkVw/FNc Dommerne 9:45]. Sitat: «Abimelek kjempet mot byen hele den dagen. Han inntok byen, og folket som var der, slo han i hjel. Byen rev han ned og sådde den til med salt.»</ref> Ritualet med symbolsk å salte jorden for en ødelagt by er nevnt i antikke kilder, men ikke særskilt for Kartago.<ref name="Warmington"> Warmington, B.H. (1988): «The Destruction of Carthage : A Retractatio», ''Classical Philology''. '''83''' (4), s. 308–310. doi:[https://doi.org/10.1086%2F367123 10.1086/367123].</ref> I henhold til R.T. Ridley er den eldste kilden til denne påstanden tilskrevet B.L. Hallwards kapittel i ''Cambridge Ancient History'', utgitt i 1930 <ref>Ridley, R.T. (1986): «To Be Taken with a Pinch of Salt: The Destruction of Carthage», ''Classical Philology''. '''81''' (2), s. 140–146. doi:[https://doi.org/10.1086%2F366973 10.1086/366973].</ref><ref> Ripley, George; Dana, Charles Anderson (1863): [https://books.google.com/?id=bK4rAAAAYAAJ&pg=PA497 ''The new American encyclopaedia: a popular dictionary of general knowledge''], D. Appleton and company, s. 497.</ref> 

=== Romersk Kartago ===
[[Fil:Funeral Mosaic from Carthage.jpg|miniatyr|venstre|175px|Kristen gravmosaikk fra romersk tid, 400-500-tallet f.Kr.]]
[[Fil:Karta Karthago.PNG|miniatyr|Romerske Kartago.]]
[[Fil:Follis-Domitius Alexander-carthage RIC 68.jpg|miniatyr|[[Domitius Aleksander]] på en [[follis]]. På baksiden, personifiseringen av Kartago, hans hovedstad.]]

Da Kartago falt, ble dens nærliggende rival [[Utica]], en romersk alliert, gjort til hovedstad for regionen og erstattet Kartago som det ledende senter for handelen i regionen. Den hadde en fordelaktig posisjon ved å være beliggende ved utløpet av elven [[Medjerda]], Tunisias eneste elv som renner året rundt. Imidlertid førte kultiveringen av korn i de tunisiske fjellene til at store mengder med [[silt]] eroderte ut i elven og silten samlet seg i havnen til den ble ubrukbar. Romerne ble derfor tvunget til å gjenoppbygge Kartago.

Ved 122 f.Kr. opprettet Gaius Gracchus en kortvarig ''[[colonia]]'' som etter det latinske navnet på den kartagiske gudinnen [[Tanit]], ''Iuno Caelestis'', ble kalt for Colonia Iunonia. Hensikten var å skaffe dyrkbar land for de utarmede bøndene. Senatet avskaffet kolonien en tid senere for underminere Gracchus’ autoritet. Etter dette ulykkelige forsøket ble nye Kartago bygd på samme land av [[Julius Cæsar]] mellom 49 og 44 f.Kr. Ved 100-tallet e.Kr. hadde den allerede vokst til å bli den nest største byen i den vestlige halvdelen av Romerriket med en befolkningen på opptil 500 000 innbyggere.<ref>[https://weburbanist.com/2010/09/26/bridges-that-babble-on-15-amazing-roman-aqueducts/ «Bridges That Babble On: 15 Amazing Roman Aqueducts»], ''Web Urbanist''</ref> Den var senteret for den romerske provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]], som ble den fremste brødkurven for Italia. Blant dens fremste monument var et [[amfiteater]].

Kartago ble et senter for [[tidlig kristendom]] og ble et bispesete. I en første av en rekke kirkeråd i Kartago noen få år senere, var ikke færre enn 70 biskoper tilstede, om enn dårlig dokumentert. Teologen [[Tertullianus]] brøt senere med hovedstrømningen som var økende representert i Vesten ved at biskopen av Roma (paven) fikk forrang, men en langt mer alvorlig splid blant kristne var kontroversen med [[donatister]]ne, som [[Augustin av Hippo]] benyttet mye tid og pergament for argumentere imot. Ved kirkemøtet i Kartago i 397 ble [[Bibelens kanon|den bibelske kanon]], den samling av bøker i ''[[Bibelen]]'' som regnes av troende som [[hellige]], bekreftet for den vestlige kirken. 

På 400-tallet ble Kartago og andre sentre i Nord-Afrika erobret av vandalene, ledet av [[Geiserik]], som beseiret den romerske general [[Bonifacius]] og gjorde byen til hovedstad i vandalenes kongerike. Geiserik var betraktet som en kjetter, ettersom han var tilhenger av [[Arianisme|ariansk kristendom]], som var avskyelig for katolske (rettroende) kristne. Etter et mislykket forsøk på å gjenerobre Kartago greide [[Østromerriket]] endelig å overvinne vandalene i vandalkrigen 533–534. Kort tid etter ble Kartago gjort til sete for det pretorianske prefekturet Afrika (''praefectura praetorio Africae''), som ble gjort til et [[Eksark|eksarkat]], en militær forvaltningsenhet, under keiser [[Maurikios]]’ styre, slik som [[eksarkatet Ravenna]] var det på [[Appenninerhalvøya|den italienske halvøy]]. De to eksarkatene var det vestlige brystvernet for Østromerriket, alt som var igjen av dens militære makt i Vesten. Tidlig på 600-tallet veltet Herakleios den eldre, [[eksark]] av Kartago, den østromerske keiser [[Fokas]], hvorpå hans sønn [[Herakleios]] overtok keisertronen i [[Konstantinopel]].

=== Islamsk herredømme ===
[[Fil:Tombes Arabes 2.JPG|miniatyr|Levning av arabisk grav.]]
Den romerske eksarkatet i Afrika var ikke stand til å stå imot den [[muslim]]ske erobringen av [[Maghreb]] (Nord-Afrika) på 600-tallet. [[Umajjadene|Det umajjadiske dynasti]] under [[Abd al-Malik]] sendte i 686 en hær ledet av Zuhayr ibn Qais. Han vant et slag over romere og berbere ledet av [[Kusaila]], konge av [[Altava]], på sletten ved [[Kairouan]], men han kunne følge opp seieren. I 695 erobret Hasan ibn al-Nu'man Kartago og fortsatte videre inn i [[Atlasfjellene]]. En keiserlig flåte kom og befridde Kartago, men i 698 kom Hasan ibn al-Nu'man tilbake og beseiret keiser [[Tiberios III]] i 698 under slaget ved Kartago. Den romerske keiserhæren trakk seg ut av Nord-Afrika, unntatt [[Ceuta]]. Romerske Kartago ble ødelagt, dens murer ble revet ned, den vannforsyning ble stengt, og dens havneanlegg ble gjort ubrukbar.<ref>Bosworth, C. Edmund (2008): ''Historic Cities of the Islamic World''. Brill Academic Press, ISBN 978-9004153882, s. 436.</ref> Ødeleggelsen av eksarkatet Afrika markerte den endelige slutten på den østromerske innflytelsen i regionen.

[[Medinaen i Tunis]], opprinnelig en berbisk bosetning, ble etablert som det nye regionale senteret under Umajjadekalifatet tidlig på 700-tallet. Under [[aġlabidene]] gjorde folket i Tunisia opprøre gjentatte ganger, men byen profitterte fra den økonomiske utviklingen og ble den nest viktigste i kongeriket. Den ble kortvarig hovedstaden fra slutten av styret til [[Ibrahīm II av Aġlabidene|Ibrahīm II]] i 902 og fram til 909 da [[sjiaislam]]ske berbere tok over [[Ifriqiya]] og opprettet [[Fatimidene|Fatimidekalifatet]].

Kartago forble et bispesete fram til [[høymiddelalderen]], omtalt i to brev fra pave [[Leo IX]] datert 1053,<ref>[https://books.google.com/books?id=r8EUAAAAQAAJ&redir_esc=y ''Patrologia Latina'' vol. 143, coll. 727–731]</ref> skrevet som svar på konsultering angående en konflikt mellom biskopene i Kartago og Gummi. I hver av de to brevene erklærte paven at etter biskopen i Roma (som var paven), var den første erkebiskopen og øverste [[metropolitt]]biskop for hele Afrika var biskopen av Kartago. Senere ble Cyriacus, erkebiskop av Kartago, fengslet av de muslimske herskerne, og pave [[Gregor VII]] skrev et trøstende brev til ham, gjentok håpefulle forsikringer om kirken i Kartagos forrang, «hvorvidt kirken i Kartago burde fortsatte ligge øde eller igjen reise seg ærefullt.» Ved 1076 ble Cyriacus satt fri, men da var det bare en annen biskop igjen i provinsen. Disse er de siste som er nevnt i historien til bispesetet.<ref>Bouchier, E.S. (1913): [https://archive.org/stream/lifelettersinrom00boucuoft#page/116/mode/2up ''Life and Letters in Roman Africa''], Oxford: Blackwells, s. 117.</ref><ref> Decret, François (2011): ''Early Christianity in North Africa'', James Clarke & Co, s. 200.</ref>

=== Moderne historie ===
[[Fil:La baie de tunis vue de carthage.jpg|miniatyr|Levning av en stein med kristent motiv fra Kartago.]]
Kartago ligger rundt 15 km øst-nordøst for [[Tunis]]. Bosetningene nærmest til Kartago er byen [[Sidi Bou Said]] i nord og landsbyen Le Kram i sør. Sidi Bou Saint var en landsby som hadde vokst rundt graven til en muslimsk [[Sufisme|sufihelgen]] (som har gitt navn til stedet) og som døde i 1231. Den utviklet seg til en by under [[Det osmanske rike|osmansk]] styre på 1700-tallet. Le Kram, som navnet antyder, utviklet seg på slutten av 1800-tallet under fransk administrasjon som en bosetning nær havnen La Goulette.

I 1881 ble Tunisia et fransk protektorat (''Protectorat français de Tunisie'') og i det samme året ble [[Charles-Martial Allemand-Lavigerie|Charles Lavigerie]], erkebiskop av Algerie, [[apostolisk administrator]] av [[Apostolisk vikariat|vikariatet]] Tunis. I det påfølgende året ble Lavigerie opphøyd til kardinal. Han «så på seg selv som fornyer av oldtidens kristne kirke i Afrika, kirken til [[Cyprianus]] i Kartago»,<ref>Hastings, Adrian ([1994] 2004): [https://books.google.no/books?id=r4x7g1w90SkC&pg=PA255&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false «The Victorian Missionary»], ''The Church in Africa, 1450–1950'', Oxford: Oxford University Press. s. 255. doi:[[doi:10.1093/0198263996.003.0007|10.1093/0198263996.003.0007]]. ISBN 9780198263999.</ref> og den 10. november 1884 greide å han fullføre sin store ambisjon i å gjenopprette [[Metropolitt|det metropolittiske setet]] i Kartago, og med seg selv som den første erkebiskop.<ref>Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Lavigerie,_Charles_Martial_Allemand «Lavigerie, Charles Martial Allemand»], ''Encyclopædia Britannica'', 11. utg., Cambridge University Press.</ref> Pave [[Leo XIII]] anerkjente det nyopprettede erkebispedømmet Kartago som det fremste sete i Afrika og Lavigerie som den øverste primas. [[Acropolium i Kartago]] (''Cathédrale Saint-Louis de Carthage'') ble reist på Byrsa i 1884.

I 1964 ble erkebispesete i Kartago av-etablert igjen grunnet et kompromiss som ble inngått med regjeringen til [[Habib Bourguiba]], som tillot den katolske kirke i Tunisia med en prelat ''nullius''

=== Det arkeologiske stedet ===
[[Fil:Excavations at Carthage (1860).jpg|miniatyr|Tidlige utgravninger av Kartago i 1860.]]
Den danske konsulen Christian Tuxen Falbe utførte den første undersøkelse av topografien av det arkeologiske stedet og publiserte sine resultater i 1832 og 1833.<ref>Falbe, Christian Tuxen (1832): ''Description du plan de Tunis et de Carthage'', København; Falbe, Christian Tuxen (1833): ''Recherches sur l’emplacement de Carthage'', Paris</ref> Interessen for oldtidsstedet økte betydelig med utgivelsen av [[Gustave Flaubert]]s historiske roman ''Salammbô'' (1862). Charles Ernest Beulé utførte en del preliminære utgravninger av de romerske levningene på Byrsa i 1860.<ref>Beulé, Charles Ernest (1861): Fouilles à Carthage, éd. Imprimerie impériale, Paris</ref> En mer systematisk under av de både de kartagiske og romerske levningene ble gjort av arkeologen og misjonæren [[Alfred Louis Delattre]], som ble sent til Tunis av kardinal [[Charles Lavigerie]] i 1875 på både en kirkelig og en arkeologisk misjon.<ref>Beschaouch, Azedine (1993): ''La légende de Carthage'', éd. Découvertes Gallimard, Paris, s. 94.</ref>

[[Auguste Audollent]] delte området til romerske Kartago inn i fire kvartaler: Cartagenna, Dermèche, Byrsa og La Malga. De to førstnevnte tilsvarer den nedre byen, inkludert stedet for kartagiske Kartago. Byrsa er knyttet til den høyereliggende byen som i kartagisk tid besto av en borg med festningsverk over havnen. La Malga er knyttet til de mer fjernere delene av den øverste byen i romersk tid. Franske utgravninger av Kartago begynte i 1921 og fra 1923 ble det rapportert funn av store mengde med urner som inneholdt en blanding av bein fra dyr og fra menneskelige barn. René Dussaud identifiserte en stele fra 300-tallet f.Kr. funnet i Kartago som en avbildning av en barneofring.<ref>Dussaud, René (1922): ''Bulletin Archéologique'', s. 245.</ref>

Et tempel ved [[Amman]] (1400–1250 f.Kr.) i [[Jordan]] ble utgravd og rapportert av J.B. Hennessy i 1966. Det viste muligheten a ofring med ild av både dyr og mennesker. Mens bevisene for barneofring i Kanaan er emne for akademisk uenighet, er det en del forskere som argumenterer for at barnegravene som har blitt avdekket i Kartago, blandingen av beinrester fra både dyr og barn foruten også tilknyttet epigrafiske bevis involvert, nevner ''mlk'' førte til en konsensus at, i det minste i Kartago, at barneofring faktisk var en vanlig praksis.<ref>Hennessey, J.B. (1966): ''Palestine Exploration Quarterly''</ref>Josephine Quinn har gjort seg til talskvinne for at en kult med barneofring ble oppfattet som religiøs ekstremisme av ikke bare grekere, men også av andre fønikere, og kan således være en årsak til utvandring fra Midtøsten og til Nord-Afrika. En parallell er engelske [[Puritanisme|puritaneres]] utvandring til Amerika.<ref> Quinn (2018), s. 100-101</ref>

I 2016 ble kartager som utgravd fra en grav på Byrsa. Undersøkelser av hans [[DNA]] viste at han tilhørte den sjeldne U5b2c1 maternale [[haplogruppe]]. Prøvene fra den unge mannen på Byrsa er datert fra slutten av 500-tallet f.Kr., og hans avstamning er antatt å representere en tidlig flyt av gener fra Iberia og til nordlige Afrika.<ref>Matisoo-Smith, E.A.; Gosling, A.L.; Boocock, J.; Kardailsky, O.; Kurumilian, Y.; Roudesli-Chebbi, S. et al. (25. mai 2016): [http://journals.plos.org/plosone/article/asset?id=10.1371%2Fjournal.pone.0155046.PDF «A European Mitochondrial Haplotype Identified in Ancient Phoenician Remains from Carthage, North Africa»] (PDF). ''PLoS ONE''. '''11''' (5): e0155046. doi:[https://doi.org/10.1371%2Fjournal.pone.0155046 10.1371/journal.pone.0155046]. PMC [https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4880306 4880306]. PMID [https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/27224451 27224451].</ref>