Redigerer Karlstadforhandlingene (avsnitt)

====Tyske reaksjoner====
Den tyske minister i Norge og Sverige i 1905, grev Casimir von Leyden, hadde liten tro på kronprins Gustavs reise «til fiendeland» i februar 1905.<ref>Auswärtiges Amt/Politisches Archiv, R11283 von Leyden til Bülow 12. februar 1905, nr. 25</ref> Han var i tillegg skeptisk til den norske sak. Han mente at forhandlinger om konsulatvesen ikke burde ha funnet sted, at «lydrikepunktene» ikke var urimelige, og at nordmennene aldri var særlig interessert i en løsning som gikk ut på at unionen besto.<ref>von Leyden til Bülow 12. februar 1905, nr. 25</ref> Likevel var han ikke fjern for Norges krav, og mente at de hadde vist stor intelligens, energi og dristighet.<ref>von Leyden til Bülow 12. februar 1905, nr. 25. Adressat, sannsynligvis Wilhelm II, ga to streker i margen ved dette utsagnet.</ref> Svenskene hadde utvist likegyldighet og det svenske kongehus hadde behandlet Norge stemoderlig ifølge von Leyden.

Da Michelsen-regjeringen tok over, var von Leyden mest overrasket over sammensetningen av ministre, som han mente ga klare indikasjoner om at regjeringen ikke kom til å samarbeide, og ville få en kort levetid utover konsulatsaken. Da Tyskland ikke ble konfrontert om Novembertraktaten på det daværende tidspunkt, fokuserte heller von Leyden på generelle observasjoner om unionsoppløsningen, der han langt på vei anklaget svenskene for å ha vært gammeldagse og å ikke ha tatt situasjonen på alvor.

Tysklands rolle var i hovedsak å observere. Fridtjof Nansen hadde bare i et kort tilfelle konsentrert seg om Tyskland, og da han verken fikk møte keiseren eller de nærmeste rådgiverne personlig, valgte han å avlyse forsøket på å påvirke tysk diplomati, og gikk heller via britiske aviser til tyske aviser.<ref>Tanja Hammerstad<!-- nå Tanja Wahl -->: [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/hammerstad.pdf ''Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905''], s 30. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, 2002.</ref> Fraværet av aktivitet fra Nansens og Wedel Jarlsbergs side, sistnevnte var også bare kort innom Tyskland, gjorde at tyskerne stort sett stolte på rapporter fra von Leyden.

[[Wilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]] var svært godt informert om utviklingen, og leste kommunikeer med interesse. Da tronen ble ledig, anså Wilhelm II det som uheldig at den ville bli gitt til svigersønnen til Edward VII, og han prøvde å igangsette et kandidatur for den danske prins Carls onkel, [[Valdemar av Danmark]], som et bedre alternativ. Valdemar var bror av [[Maria Feodorovna|enkekeiserinne Dagmar]] av Russland. Wilhelm II tok opp dette med [[Nikolaj II av Russland]] ved [[Primorsk (Leningrad oblast)|Björkö]], der en videre plan om tettere tysk-russisk samarbeid ble diskutert. Wilhelm IIs argumenter var sterkt anti-engelske og kritiske til Edward VII.<ref>Side 455-460 i ''Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswärtiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte'', Berlin, 1925</ref> Imidlertid tok ingen av de to stormaktenes regjeringer keisernes avtaler, så det ble lite ut av dette besøket. Kort tid etter Björkö-møtet slo Wilhelm II seg til ro med Carl av Danmark som Norges nye konge. Hva gjaldt Wedel Jarlsbergs anmodninger om å presse Sverige til å godta Carl, forholdt Tyskland seg svært lite interessert. Dette var delvis fordi Tysklands sendebud var godt informert, og fordi verken Wedel Jarlsberg eller Nansen hadde konsentrert seg om å appellere til Tyskland.