Redigerer Karlsøy (avsnitt)

== Historie ==
Utenfor Karlsøy og de andre store øyene i Troms ligger [[strandflaten]] med mange små øyer og holmer med grunne områder imellom. Lengre ut går [[Egga]]kanten hvor havet blir brådypt. Enda lengre ut er det steder hvor havbunnen hever seg og danner [[fiskebanke]]r. Slike kystområder gir svært rikt fiske. Det meste av bosetningen i kommunen er gjennom historien knyttet til fiskeri. Den gang fiskebåten var utstyrt kun med årer og seil til fremdrift gjaldt det å ha kort vei til fiskeplassen. Menneskene bosatte seg gjerne så nært fiskefeltene som mulig forutsatt at landingsforholdene lå til rette. Det vil si mest mulig i le for storm og uvær, samt i nærheten til en strand hvor båtene kunne dras opp.{{sfn|Kristoffersen|1979|p=192}}

=== Forhistorisk tid ===
Generelt mener en at [[Neolittisk tid|yngre steinalder]] startet med veide- og fiskerkultur, men at i løpet av de 4000 år perioden varte gikk menneskene over til å bli mer fastboende og drive med fiske og landbruk. Ved Kristi fødsel har en de første funnene av metallredskaper i regionen. En har også funn av importerte gjenstander som viser kulturkontakter med Sør-Skandinavia og mot russiske og finske områder. Regionen som Vannøya tilhører ligger således i et grenseområde med kontakt både mot østlige og vestlige kulturer.{{sfn|Bratrein|1989|p=128}} I regionen har en de første funnene fra [[jernalderen]] 300 år etter Kristus.{{sfn|Bratrein|1989|p=129}} 

[[Samer|Samenes]] viktigste tilholdssteder har vært sundene, fjordene og fjellviddene, men ikke ytre kyststrøk. Imidlertid mener en at de var tilstede i de ytre delene av Troms i alle fall fra jernalderen av. Da enten som fastboende eller at de drev med sesongbaserte næringer. Ut fra språkanalyser mener en at det har vært brede kontaktflater mellom samisk og norsk befolkning.{{sfn|Bratrein|1989|p=167–171}}

=== Middelalderen ===
[[Fil:Peso dello stoccafisso.jpg|mini|[[Tørrfisk]] ble en eksportartikkel av svært stor økonomisk betydning for Norge i flere hundre år etter år 1000. {{byline|Paolo Tonon}}]]

Generelt har bosetningen i området vært avhengige av en [[konjunktur]]følsom økonomi, noe som har gitt hurtige og hyppige endringer i bosetning og befolkningstall. Eiendomsretten til jorden i området var som ellers i landet for en stor delt mellom [[adel]], [[kronen]] (kongen) og kirken (lokalt), spesielt var [[Bjarkøyætten|høvdingætten på Bjarkøy]] store landeiere.{{sfn|Bratrein|1981|p=2–5}} Bosetning og næringsveier i [[fiskevær]]ene var tilknyttet [[Hansaforbundet|hanseatene]] i Bergen for kornimport og salg av fisk.{{sfn|Bratrein|1981|p=5–10}}

Gårdenes plassering var bestemt av best mulig tilgang til hav og fiskefelt med årer og seil som framdrift i båten, med kort avstand  til stø og [[naust]]. Bygningene bestod av torvhus. Gårdsdriften var basert kun på fedrift; [[åker]]bruk var ikke vanlig. Det eneste en kjenner til av åkerbruk i området er korndyrkning på Helgøy i jernalderen. Potetdyrkning ble ikke vanlig før på 1800-tallet og før den tid kan det ha vært dyrket [[Vanlig nepe|neper]] i begrenset omfang. Menneskene som levde i området måtte selv skaffe seg det de trengte av melk, smør, ost, kjøtt, ull, skinn og andre produkter. Noe system for kjøp og salg av slike varer fantes ikke. Typiske husdyr var sau og geit som gikk ute på sommerbeite. Slåttemarker var viktige for fôrproduksjon og det var vanlig med [[høy]]slått på områder langt unna gårdene, noe som innebar båttransport av høyet. Husdyrene i området ble også gitt mye tang og tare, samt fiskeavfall. Dyreholdet var arbeidskrevende og [[sulteforing]] var vanlig praksis. Generelt var jordbruket «kvinnfolkarbeid» og lite prestisjefylt.{{sfn|Bratrein|1981|p=10–20}}

Etter [[svartedauden]], rundt 1350, kunne det se ut til at folkene i fiskeværene i dagens Karlsøy var de mest velstående i Norge, ut fra de høye skattene de betalte. En annen mulighet er at de var utsatt for relativt høyere beskatning enn folk ellers. Ut fra skattemanntallet ser det ut til at befolkningen ute på øyene generelt var sammensatt, med mange personer med familienavn som tyder på opphav fra land sør for Norge. En ser dette i sammenheng med godt fiske og stor etterspørsel etter [[tørrfisk]] på kontinentet.{{sfn|Kristoffersen|1979|p=164–165}} Senere ut på 1500-tallet har en nedtegnelser som viser at mange bodde i fiskevær som Torsvåg og Vannvåg. En forklaring på dette var at mange foretrakk å bli fiskere på øyene og kjøpe korn fra Bergen fremfor å dyrke korn selv.{{sfn|Kristoffersen|1979|p=165}}

=== Tidlig moderne tid ===
[[Fil:Scoleus.jpg|mini|Prospekt av Bergen fra rundt 1580 med de hanseatiske kjøpmannshusene på østsiden av [[Vågen (Bergen)|Vågen]]. «Scholeusstikket» av [[Hieronymus Scholeus]]. ]]

På 1500- og 1600-tallet var godset som tilhørende Bjarkøyætten overtatt av [[Rosenkrantz|Rosenkrantz-ætten]], hvilket betyr at Vannøya, Spenna, [[Store Skorøya|Skorøy]], [[Burøya (Karlsøy)|Burøya]], Grimsholmen, Lyngøy, [[Flatvær naturreservat|Flatvær]] og andre områder er i besittelse av disse nye eierne.{{sfn|Bratrein|1989|p=222–228}} 

1600-tallet var preget av befolkningsreduksjon og nedgangstider, med fraflyttede gårder ([[ødegård]]er).{{sfn|Bratrein|1989|p=556–558}} Generelt var årene 1620–1650 preget av store strukturendringer i samfunnet, der en gikk fra å være orientert om fiske og hadde et åpent internasjonalt samfunn, til å bli et mer perifert fiskerbondesamfunn, som var mer lukket og stillestående. Blant annet med en overgang fra tettbebyggelse i fiskevær til mer spredt bebyggelse og fraflytting. Nedgangen skjer i hele Nord-Norge og historikerne har pekt på flere årsaker. Fra rundt 1670 ble forholdene mer stabilisert, med større handel og gjenopptak av ødegårder. Med tilpasninger oppstår et nytt samfunn på 1700-tallet.{{sfn|Bratrein|1989|p=559–562}}

Krisene og nedgangstiden fra 1600-tallet gir seg fra rundt 1700, og befolkningen og den økonomiske aktiviteten stabiliserer seg på et nytt og lavere nivå. I Europa er det urolige tider med krig og kriser, disse hadde ingen direkte betydning for Nord-Norge, men indirekte ble handelsforholdene påvirket, med sviktende korneksport til landsdelen og svakere tørrfiskmarked. I 1794 ble forordningen med tvungen handel via Bergen lempet på, Tromsø ble by i 1794 og eksporten kunne foregå derfra. En annen endring var tillatelse til å drive [[Pomorhandel|russehandel]] på 1700-tallet.{{sfn|Bratrein|1990|p=13}}

Folkemengden økte utover på 1700-tallet og det ble etablert nye gårder innover i landet. Skillet mellom nordmenn og samer ble mindre, slik at samer flyttet inn i typiske norske bygder på øyene og nordmenn flyttet inn i samefjordene. [[Kvener]] kom også til og alle tok del i handelen på øyene i Karlsøy. Nye redskaper ble introdusert i fisket som [[Fiskegarn|garn]], [[Linefiske|line]] og [[synkenot]]. Den gamle boformen med torvhytter ble for en stor del erstattet med tømmerhus.{{sfn|Bratrein|1990|p=13–15}}

=== Mot moderne tider ===
[[File:Mele med omgivelser, Karlsø, Tromsø amt - fo30141511060021 (cropped).jpg|mini|Havnen ved Karlsøya med molo og kai tidlig på 1900-tallet.]]

1800-tallet er et århundre med store endringer som forbedret skolering, helsevesen med leger og jordmødre, kommunikasjoner med passasjerskip og omfattende [[Postvesen|postgang]]. Karlsøya utvikler seg til et lokalt senter, noe som også skjer på Helgøya som var egen kommune. En annet viktig utvikling var at jordeiendom går over til å bli selveid av gårdbrukerne. I denne tiden domineres handelen av to til tre handelsmenn som har sitt virkeområde og påvirker økonomi og politikk. Disse ble kalt «[[nessekonge]]r». Helt på slutten av århundret og inn på 1900-tallet oppstår en revolt mot nessekongene som arbeiderpartimannen og sogneprest i Karlsøy, [[Alfred Eriksen]], ledet. Det fant sted en økonomisk modernisering, blant annet basert på offentlig kapital, som fikk stor betydning for fiskerinæringen.{{sfn|Bratrein|1992|p=13}} 

På slutten av 1800-tallet deltok nesten alle fiskerne fra Karlsøy på [[lofotfisket]] og sesongfiske i Finnmark.{{Sfn|Helland|1899|loc=Del 2|s=301–312}}{{Sfn|Helland|1899|loc=Del 2|s=312–320}} Landbruket har alltid vært begrenset og Helland skriver i 1899 at korn ikke dyrkes i området, men at en setter poteter, dog ikke tilstrekkelig for å dekke behovet. Dyrking av grønnsaker og andre hagevekster var ubetydelig. Videre beskrev han at [[plog]]er ikke finnes i området og at jorden vendes med hakke og spade. Det var tilstrekkelig med beiteland og dyr som kuer, sauer, geiter, griser og høns ales opp, foruten at det også var hestehold. Tømmer til husbygging eller til brensel fantes knapt, slik at dette måtte kjøpes utenfra. Multer ble plukket for salg, samt at egg og dun samles på øyene.{{Sfn|Helland|1899|loc=Del 2|s=301–312}}{{Sfn|Helland|1899|loc=Del 2|s=312–320}}

En fikk en overgang fra småbåter til motorskøyter og profesjonalisering av fiskeryrket. Utover mot midten av 1920-åreneoppstår «bygdelag», der bygdesamfunnene står bak opprettelse av handel, fiskebruk, kaier, poståpneri og foreningsliv. Bygdelagene blir grunnlaget for samfunnsutviklingen helt opp til 1950.{{sfn|Bratrein|1992|p=13}}

[[Den store depresjonen]] som startet i 1929 fikk betydning for Karlsøy, med tvangsauksjoner, sparepenger som gikk tapt, dårlig fortjeneste og svake markeder for gårdsprodukter og fisk. Kommunene hadde så stor gjeld at staten måtte sanere gjeld. Staten gjorde også mye for å forbedre forholdene med veibygging, bureisning og støtte til nye fiskebåter ([[motkonjunkturpolitikk]]). Rundt midten av 1930-årene var krisen over. Fiskeomsetningen ble da omorganisert med råfiskeloven av 1938.{{sfn|Bratrein|1994|p=15–16}}

=== Etterkrigstiden ===
[[File:VB12.jpg|mini|Magasinet [[Vannbæreren]] (nummer 12, juli 2008) utgis av alternativmiljøet som etablerte seg på Karlsøya på midten av 1970-årene.]]

[[Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge]] var en statlig plan for modernisering av landsdelen som gikk for seg i årene 1952–1960. Spesielt skulle grunninvesteringer i infrastruktur forbedre de økonomiske forholdene og velstand, men programmet forutsatte også en økonomisk omstrukturering med overgang fra småskala jordbruk og fiske til industri, bergverk og skipsfart.{{sfn|Bratrein|1994|p=122–123}} 

Mange flyttet fra Karlsøy til Tromsø, og folketallet gikk drastisk ned kommunen i løpet av 1950- og 60-årene. I tillegg skjedde en intern flytting i området, der øyene nord og vest ble helt avfolket til fordel for byger lengre inn i landet. Ved kommunesammenslåing i 1964 ble de gamle sentrene på Helgøya og Karlsøya liggende i periferien, mens Hansnes på Ringvassøya ble kommunesenter med stor befolkningsøkning. Bygdene som fikk fremgang var de som satset på yrkesfiske og fiskeindustri, mens jordbruksbygdene hadde tilbakegang. Her har spesielt Vannøya hatt fordeler. Bosetningsendringene hadde i stor grad sammenheng med overgang fra sjø til landtransport, der bygder som var basert på sjøtransport døde ut.{{sfn|Bratrein|1994|p=124–128}} 

Utover i 1970-årene ble det gjort store investering i skoler, sykehjem, kirker, barnehager og andre offentlige tilbud. Mot slutten av 1900-tallet ble en stor yrkesgruppe mennesker ansatt i [[Offentlig sektor|offentlig tjenesteyting]] som sosial- og helsevesen, samferdsel, undervisning og kommunal administrasjon. Privat servicenæring med handel og småindustri kom i tillegg.{{sfn|Bratrein|1994|p=124–128}}

På midten av 1970-årene flyttet unge mennesker tilknyttet [[Gateavisa]] i Oslo ([[Hjelmsgate 3]]) til Karlsøya for å skapet et alternativ samfunn med kollektivt småbruk som kjerne. Sentrale personer var [[Jan Bojer Vindheim]] og Kari Berg som drev et [[anarki]]stisk forlag og utga magasinet [[Vannbæreren]]. Det alternative miljøet etablerte rundt 2000 [[Karlsøyfestivalen]], som hver sommer tiltrekker seg [[Anarkisme|anarkister]], [[hippie]]r, kunstnere og [[Fredsbevegelse|fredsaktivister]].<ref>{{Kilde www | forfatter= E, Kamerat  | url= https://brakmakern.no/fred-kjaerlighet-og-anarkisme-pa-karlsoy/ | tittel= Fred, kjærlighet og anarkisme på Karlsøy | besøksdato= 9. august 2025 | utgiver= | dato = 12. desember 2023  | format= }}</ref>