Redigerer Karl Poppers filosofi (avsnitt)

== Sosialfilosofi ==
Poppers vitenskapskriterium, [[falsifiserbarhet]], rommer flere av [[samfunnsvitenskap|samfunns-]] og de [[humaniora|humanistiske vitenskapene]]. Det fins gjentagende hendelser i [[samfunn|det sosiale liv]], og dette muliggjør ifølge Popper en genuin vitenskap av det sosiale.<ref>Popper ([[#poh|''Poverty'']], avsn. 28); jf. Jarvie (i&nbsp;Shearmur & Stokes, [[#s16|2016]], s. 284–317)</ref> På den annen side benektet Popper at det fins uomgjengelige sosiale lover på lik linje med [[naturlov]]er, altså absolutte [[historie|historiske]] lovmessigheter som styrer samfunnsutviklingen. Han betegnet troen på en slik lovmessig samfunnsutvikling som ''[[historisisme]]'', og bekjempet denne oppfatningen på det sterkeste. Det fins riktignok «trender» i historien (et enkelt eksempel er [[befolkningsvekst]]); men selv om en slik trend kan vedvare i hundrevis av år, er den ingen uforanderlig lov, men et kultur- og dermed menneskeskapt fenomen, som kan snus i løpet av et tiår om forholdene legges til rette.<ref>Popper ([[#poh|''Poverty'']], kap.&nbsp;27)</ref> Ved å underordne enkeltmenneskenes skjebne under en påstått historisk lov, åpner historisismen opp for en rettferdiggjøring av totalitære [[ideologi]]er.<ref>Popper ([[#poh|''Poverty'']], kap.&nbsp;7)</ref> Historisismen er dermed ikke bare gal, den er i sin ytterste konsekvens [[totalitarisme|totalitær]]. Popper fremhevet at historien ikke ''har'' en mening, men at den kan og bør ''gis'' en mening.<ref>Popper ([[#ose|''Open Society'']], kap.&nbsp;25)</ref> Historisismen ''passiviserer'' enkeltmennesker ved å overlate til makthaverne (eller «eksperter» eller «profeter») å ''forutsi'' fremtiden. Dette bør erstattes med synet om at ethvert enkeltmenneske bærer et moralsk ansvar for å ''forme'' fremtiden.

Ifølge Popper bør samfunnsvitenskapene følge samme metode som naturvitenskapene. Det Popper mente med ''metode'' er imidlertid ikke et krav om å bruke bestemte måleinstrumenter e.l., men helt enkelt kravet om å utsette sine og andres teorier for [[kritikk]], [[test]]er og [[falsifikasjon|falsifiseringsforsøk]] – altså [[kritisk rasjonalisme]]. I&nbsp;[[positivismestriden]] har Popper til dels blitt tolket som om hans mål var å omforme samfunnsvitenskapene etter naturvitenskapenes forbilde, men utgangspunktet hans var det stikk motsatte:<ref>Popper ([[#sbw|''Suche'']], kap. 5)</ref> Det er ikke samfunnsvitere som må bli fullt ut [[objektivitet|objektive]], [[verdifrihet|verdifrie]] eller sikre; det er naturvitere (men også deres kritikere) som må ta innover seg at naturvitenskap verken er eller kan være fullt ut objektiv, verdifri eller sikker. Også naturvitenskapelige funn må ''tolkes'', og tolkninger kan aldri være uavhengig av personen som tolker ([[#Erkjennelsesteori|se over]]); absolutt sikkerhet er akkurat like fraværende i natur- som i samfunnsvitenskapene. Faktisk fremhevet Popper, mot det gjeldende [[positivisme|positivistiske]] dogmet, at vitenskapen selv er et sosialt foretagende. Falsifikasjon er ifølge ham en [[vitenskapssosiologi]]sk hendelse, ikke en [[logikk|logisk]] slutning.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 22 og 29)</ref> En hypotese blir ikke falsifisert av en maskinelt utført måling, den blir falsifisert av fagfeltets forskersamfunn, hvis og når forskerne, etter kritiske diskusjoner, har blitt enig om tolkningen av sine og hverandres målinger, observasjoner e.l. Objektivitet kan ikke oppnås av den enkelte forsker, men i beste fall på et sosialt nivå: gjennom et mangfold av forskere med ulike meninger og innfallsvinkler, som kritiserer og korrigerer hverandres ideer.

Arbeidet som Popper selv og noen av hans tilhengere (f.eks. [[Hans Albert]]) gjorde, demonstrerte at kritisk rasjonalisme er en fruktbar metode også i samfunnsvitenskapene. Blant de samfunnsvitenskapelige hypotesene som Popper satte frem, kan man nevne de følgende:
* Enhver forutsigelse av samfunnsutviklingen kan selv påvirke samfunnsutviklingen (enten ved å fremme eller ved å forhindre den forutsagte hendelsen). Poppers navn på dette fenomenet («[[ødipus]]-effekt») har ikke slått an, og har blitt erstattet av det (noe snevrere) begrepet «[[selvoppfyllende profeti]]». Men fenomenet er godt dokumentert, og utgjør én av grunnene som Popper anfører for at samfunnets utvikling umulig kan være lovmessig og forutsigbar.<ref>Popper ([[#poh|''Poverty'']], kap. 5)</ref>
* «[[Myten om rammen]]» beskriver oppfatningen at en fruktbar eller rasjonell diskusjon bare er mulig hvis partene deler en felles referanseramme, eller at sannheten av et utsagn er avhengig av en referanseramme. Ifølge Popper er en slik [[relativisme|relativistisk]] oppfatning ikke bare feilaktig, men også alvorlig, fordi den kan forhindre at motparter oppnår forståelse for hverandres ståsteder.<ref>Popper («[[#nsd|Normal Science]]»; [[#sbw|''Suche'']], kap.&nbsp;8; [[#mfr|''Myth'']], kap.&nbsp;2)</ref>
* Popper påpekte en utbredt (og farlig) misforståelse, nemlig den at enhver historisk hendelse (et&nbsp;børskrakk, en valgseier, et opprør osv.) er villet og frembragt av noen. Dette er ikke nødvendigvis tilfellet, men gir opphav til mange [[konspirasjonsteori]]er mot de personene eller gruppene som tjener (eller antas å tjene) på hendelsen. Selv om en konspirasjonsteori er en gyldig hypotese, kan den alene aldri være en tilstrekkelig forklaring på en historisk hendelse: Det at noen tjener på en hendelse, gir ikke i seg selv støtte til antagelsen om at de har ansvaret for hendelsen. Det at noen har konspirert om noe, er samtidig heller ikke noen fullgod forklaring på hvorfor konspirasjonen var vellykket. Popper argumenterte for at mange hendelser rett og slett er utilsiktede bieffekter av et sammentreff av utallige forskjellige faktorer. Konspirasjonsteorier er ofte bare lettvinte pseudoforklaringer, som kan resultere i at uskyldige blir utpekt som syndebukker.<ref>Popper ([[#ose|''Open Society'']], kap.&nbsp;14; [[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;4 og 16)</ref>
* Popper la stor vekt på to metodologiske ledetråder som han kalte «situasjonens logikk» og «metodologisk individualisme». Den første går ut på at man bare kan forstå handlingene til en aktør når man har satt seg inn i situasjonen som aktøren har opplevd, dvs. problemene han har møtt og prøvd å løse. Den andre går ut på at også kollektive fenomener (staters eller organisasjoners «adferd») må forstås som et resultat av enkeltindividers holdninger, forhåpninger, tanker, interaksjoner og handlinger.<ref>jf. Jarvie (i&nbsp;Shearmur & Stokes, [[#s16|2016]], s.&nbsp;284–317)</ref>

Som et gjennomgående tema i Poppers sosialfilosofiske skrifter kan man si at han advarte mot skråsikkerhet og insisterte på «absolutt aldri å ofre menneskelige liv på vår antatte kunnskaps alter.»<ref>Jarvie (i&nbsp;Shearmur & Stokes, [[#s16|2016]], s. 309)</ref> Vår kunnskap er alltid befengt med usikkerhet, og selv den beste plan kan slå feil. Derfor må et politisk mål aldri hellige som middel å risikere menneskeliv. Som Popper skrev mange ganger: «La teorier dø i stedet for mennesker!»<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;1; [[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;3 og&nbsp;6; [[#mfr|''Myth'']], kap.&nbsp;1)</ref>