Redigerer Karl Popper (avsnitt)

=== Vitenskapsteori ===
{{utdypende|Poppers vitenskapsteori}}
Poppers epokegjørende [[vitenskapsteori|vitenskapsteoretiske]] innsikt var at et utsagn kan karakteriseres som [[vitenskap]]elig hvis og bare hvis det kan ''[[falsifisere]]s'' («motbevises») gjennom [[empiri]]ske [[iakttagelse]]r.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 6)</ref> Popper omtalte derfor [[falsifiserbarhet]] som vitenskapens «avgrensningskriterium», altså som egenskapen som skiller vitenskap fra metafysikk. En [[hypotese]] eller [[teori]] må mao. kunne vise seg å være feil, for at den kan kalles for vitenskapelig (se [[falsifikasjonisme]]). Dette synet står i diametral motsetning både til [[positivisme|positivistiske]] vitenskapsteorier og til en utbredt forestilling blant legfolk om at vitenskap består av utsagn som er «[[bevis (vitenskap)|bevist]]», bekreftet eller sannsynliggjort.

For å illustrere forholdene med et klassisk eksempel, kan ikke påstanden «alle svaner er hvite» [[verifikasjon (vitenskap)|verifiseres]] (bekreftes) gjennom observasjon.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 1)</ref> Selv tusen observasjoner av hvite [[svaner]] viser bare at tusen svaner er hvite, men ikke at ''alle'' svaner er hvite. Derimot kan påstanden ''falsifiseres'' gjennom én eneste (troverdig) observasjon av for eksempel en fiolett eller svart svane.

Popper illustrerte forskjellen gjerne ved å sammenligne [[psykoterapi]]en med [[Albert Einstein|Einsteins]] [[relativitetsteori]].<ref>Popper ([[#unq|''Unended Quest'']], kap. 8)</ref> Psykoterapeutene prøvde å forklare all menneskelig adferd gjennom sine teorier. Men det innebar at ingen tenkelig adferd (for eksempel verken det å ta liv eller det å redde liv) var uforenlig med disse teoriene. Popper påpekte at en teori som er forenlig med alle tenkelige observasjoner, i praksis er [[tautologi]]sk og ikke kan gi ny innsikt: Den forklarer alt og ingenting. Einsteins formulering av relativitetsteorien var den rake motsetningen: Den gjorde det mulig å forutsi konsekvenser som var testbare. Hvis disse konsekvensene ikke inntraff, det vil si hvis obervasjonene ikke stemte med forutsigelsene, «ville teorien helt enkelt ha vært tilbakevist. Teorien er ''uforenlig med visse mulige observasjonsresultater'' – faktisk med resultater som alle ville ha forventet før Einstein.»<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures and Refutations'']], kap. 1, avsn. I, kursivering som i originalen)</ref> Dermed er Einsteins teori et eksempel på Poppers ideal av en «dristig hypotese» (''bold conjecture''): Den gjør seg selv sårbar for tilbakevisning ved å blottstille sine potensielle svakheter.

Basert på sin oppdagelse, foreslo Popper et nytt syn på hvordan vitenskapelige teorier blir til. Den rådende forestillingen fulgte tidligere dette skjema:
:observasjon → ([[induksjon|induktiv]]) verifikasjon → teori.

I stedet tenkte Popper seg den følgende modell:<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], kap. 3 og 6)</ref>
:problem → forklaringsforsøk → feil-eliminering → nytt problem

Forklaringsforsøkene er hypotesene som settes frem for å løse det opprinnelige problemet, som kan være et åpent vitenskapelig spørsmål, en praktisk utfordring eller en overraskende iakttagelse. Feilelimineringen innebærer en test av hypotesenes forutsigelser mot virkeligheten, i form av nye observasjoner eller et eksperiment (til dels kan et [[tankeeksperiment]] gjøre samme nytten). Forklaringsforsøkene som ikke består realitetssjekken, lukes ut (falsifiseres). Har et forklaringsforsøk bestått testen, anses det som [[styrkningsgrad|styrket]] og opprettholdes inntil videre. Som regel vil det i denne sammenheng dukke opp nye problemer, enten i form av observasjoner som heller ikke den nye hypotesen kan forklare, eller i form av dyperegående spørsmål som man ikke tenkte på før man kom på den nye hypotesen.<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], kap. 3 og 6)</ref> Metoden kalles [[hypotetisk-deduktiv metode|hypotetisk-deduktiv]], siden den først setter frem hypoteser, som man så avleder (''[[deduksjon|deduserer]]'') prediksjoner fra (som til slutt testes empirisk).

En teori som har bestått mange og strenge tester, har likevel ikke blitt «bekreftet» eller «sannsynliggjort» gjennom disse testene. I&nbsp;Poppers ord er en slik teori ''velprøvd'' eller har blitt ''styrket'' (se [[velprøvdhet]]) – men den blir altså bare godtatt på et foreløpig grunnlag, siden man aldri vet om den også vil bestå fremtidige tester.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 3 og 79–84)</ref> Vitenskapelig fremskritt skjer ifølge Popper ved at falsifiserte teorier erstattes av nye hypoteser som er «nærmere [[sannhet]]en» (se [[sannhetsnærhet]]).<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures and Refutations'']], kap. 10 og addenda 3–7; [[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;2 og app.&nbsp;2)</ref>

Poppers grunnleggende innsikt er som sådan nokså enkel, men har likevel flere viktige implikasjoner. På det ''erkjennelsesteoretiske'' plan tilsier den at sikker kunnskap ikke eksisterer ([[#Erkjennelsesteori|se under]]): Selv om vitenskapelig fremskritt er mulig og reell, skjer den ikke ved å verifisere de antatt sanne teoriene, men ved å falsifisere de antatt usanne teoriene.<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']])</ref> På det ''[[metodologi]]ske'' plan innebærer Poppers innsikt en rekke anbefalninger for den vitenskapelige praksis: Istedenfor å lete etter støtte for sine antagelser, bør man lete etter feil i dem. Forskere bør ikke beskytte sine teorier mot kritikk og tilbakevisning – tvert imot bør de formulere sine teorier så eksplisitte som mulig og fremheve deres potensielle svakheter.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn.&nbsp;20; [[#c&r|''Conjectures and Refutations'']], kap.&nbsp;1)</ref>