Redigerer Karl I av England (avsnitt)

== Rettssak og henrettelse ==

Mot slutten av [[1648]] ble Karl først flyttet til [[Hurst Castle]], og deretter til [[Windsor Castle]]. I januar [[1649]] bestemte Parlamentet seg på grunn av hans trass mot forsamlingen til tross for krigsnederlaget, og hans oppfordring til en ny borgerkrig mens han satt i fangenskap for å stille ham for retten. Det ble opprettet en særdomstol for å gjøre dette. 

Å stille en konge for retten var noe nytt. Man hadde tidligere avsatt monarker, men ingen monark var noen gang blitt tiltalt og ført frem for en domstol. ''High Court of Justice'', hvor saken skulle føres, bestod av 135 kommissærer, som alle var parlamentarianere. Anklagerembetet ble ledet av generaladvokat [[John Cook (1608)|John Cook]]. 

Tiltalten lød på [[høyforræderi]] og «andre alvorlige forbrytelser». Prosessen begynte [[2. januar]], men kongen nektet å si seg skyldig eller uskyldig etter tiltalen, fordi han mente at ingen domstol hadde jurisdiksjon over monarken. Han mente at hans rett til å styre var gitt av Gud da han ble kronet og salvet, mens de som stod mot ham fikk sin makt fra tønner med krutt. Retten mente på sin side at intet menneske står over loven. I løpet av den første uken ble kongen spurt tre ganger om skyldsspørsmålet, men han nektet å svare. Praksis var at man da regnet dette som ''pro confesso'', en innrømmelse av skyld, noe som betød av anklageren ikke kunne kalle inn vitner. Men vitner ble allikevel hørt under saken. 

Femtini av kommissærene signerte henrettelsesordren den [[29. januar]] 1649. Karl I ble så ført fra [[St. James's Palace]] til [[Palace of Whitehall]]. En plattform ble bygget utenfor [[Banqueting House]] slik at han kunne henrettes der. 

[[Fil:Contemporary_German_print_depicting_Charles_Is_beheading.jpg|thumb|Samtidig tysk trykk av henrettelsen]]
Den [[30. januar]] 1649 ble han halshugget på Whitehall. Han skal ha hatt to skjorter på seg, slik at han ikke skulle skjelve i det kalde januarværet og således bli oppfattet som redd eller svak. Han beklaget seg over at blokken var for lav, slik at han nærmest ble liggende utstrakt da øksen falt – han ville knele i bønn når det skjedde. Han protesterte også mot jernkrokene i gulvet, som var satt der for å kunne spenne ham fast i armer og ben om han skulle gjøre motstand.  Tvert om ville han selv gi signal til bøddelen – og det skal han ha gjort.<ref>Richard Herrmann: ''Med skjebnen i hånden'', forlaget Cappelen, Oslo 1992, ISBN 82-02-13834-5</ref>

[[Phillip Henry]] noterte at det et øyeblikk etter henrettelsen kunne høres et stønn fra tilskuerne, og at noen dyppet lommetørklær i blodet. Dermed oppstod en kultur for Karl I som martyrkonge. Ingen andre øyenvitner forteller om noe slikt; blant dem finner man [[Samuel Pepys]], som regnes som svært etterrettelig. Henry var nitten år gammel da kongen ble henrettet, hørte til en familie som skrev rojalistisk propaganda, og skrev sine erindringer i forbindelse med [[restaurasjonen i England|restaurasjonen]] omkring tolv år senere. 

Det har vært en debatt om hvem som faktisk henrettet kongen, ettersom [[bøddel]]en var maskert. Kommissærene henvendte seg til [[Richard Brandon]], som var bøddel i London, men han nektet å utføre henrettelsen. Samtidige kilder identifiserer ham heller ikke som kongens bøddel. Et unntak er Ellis' ''Historical Inquiries'', hvor det hevdes at Brandon på sitt dødsleie sa at det var han som hugget av kongens hode. Det er mulig at han ombestemte seg og i hemmelighet tok jobben. Men det er også andre kandidater. En av de som regnes som svært sannsynlig er en ire ved navn Gunning, og i [[Galway]] er det satt opp en plakett hvor han navngis som bøddelen. Andre kandidater er [[William Hewlett]], som ble dømt for kongemord etter restaurasjonen, to personer bare identifisert som Dayborne and Bickerstaffe, den revolusjonære journalisten [[Henry Walker]] eller hans bror William, eller en rekke personer fra andre steder i England. 

Ved henrettelser av høyforrædere var det vanlig praksis at bøddelen løftet opp det avkappede hodet, viste det til tilskuerne og ropte «se en forræders hode!». Karl Is hode ble vist frem, men ordene ble ikke sagt. Det er usikkert hvorfor, men muligens er det fordi personen ikke var vant til å foreta henrettelser. En undersøkelse utført på kongens jordiske levninger i kapellet på Windsor Castle i [[1813]] konkluderte med at det var en erfaren bøddel som hadde utført henrettelsen. 

[[Oliver Cromwell]] godkjente etter henrettelsen at kongens hode kunne sys på halsen, slik at familien kunne vise sin respekt. Noe slikt er ikke kjent fra andre henrettelser. Karl ble gravlagt i en privat seremoni om natten den [[7. februar]] 1649, i Henrik VIIIs hvelv i St. Georges kapell på Windsor Castle. Hans sønn [[Karl II av England|Karl II]] planla senere å reise et storslagent mausoleum, men dette ble det aldri noe av. 

[[Fil:Eikon.png|thumb|Illustrasjon fra ''Eikon Basilike'']]
Ti dager etter henrettelsen dukket boken ''[[Eikon Basilike]]'' (gresk for «kongelig portrett») opp. Den ble utgitt for å være Karl Is egne memoarer, med en apologetisk tekst som ble et viktig stykke rojalistisk propaganda. William Levett, kongens kammertjener, sverget senere på at han hadde sett kongen skrive boken. John Cook svarte med å publisere talen han skulle holdt dersom Karl I hadde svart på skyldspørsmålet, og [[John Milton]] ble hyret av Parlamentet for å skrive ''Eikonoklastes'' («ikonoklasten»), men ingen av disse skriftene kunne svekke gjennomslagskraften til det rojalistiske boken. 

I samtidens presse ble det rapportert om flere jærtegn: En strandet hval ved [[Dover]] døde i løpet av en time «til ære for kongen», en stjerne falt over Whitehall og en mann som hadde sagt at kongen fortjente å dø fikk øynene hakket ut av kråker.