Redigerer Kapitulasjonsavtalen 1940 (avsnitt)

==Etterspill==
Kapitulasjonsavtalen er et av de mest omstridte dokumentene fra krigen i Norge. Avtalens § 1 sier at «Die gesamten norwegischen Streitkräfte» skulle nedlegge våpnene. Det har vært strid om dette innebar at det definitivt var slutt på krigen mellom Norge og Tyskland. Dersom det var å anse som en altomfattende avtale ville det etter dette synet innebære at [[Almindelig borgerlig Straffelov|straffeloven]] § 86 om bistand til fienden i krig ikke gjelde og grunnlaget for en del av [[landssvikoppgjøret]] ville falle bort. Etter landkrigsreglementet i Haag-konvensjonen kan en okkupant kreve medvirkning fra befolkningen i de okkuperte områdene, selv om okkupasjonen i seg selv har blitt til på en ulovlig måte. Dersom Norge som stat kapitulerte 10. juni er det også tvil om Norge var på alliert side under andre verdenskrig.<ref name="Aspheim" /><ref name="Skodvin1" /><ref name="krigslex" /> 

Proklamasjonen fra Ruge og fra regjeringen innebar at krigen fortsatte utenfor Norges grenser: «Forsvarets Overkommando har derfor rådd Kongen og Regjeringen til foreløpig å oppgi kampen innenlands. Og Kongen og Regjeringen har funnet det som sin plikt å følge dette råd.»<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Borgersrud, Lars | utgivelsesår = 2000 | tittel = Konspirasjon og kapitulasjon: nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940 | isbn = 8270948667 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Oktober | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070305085 | side = }}</ref><ref name="Johs">{{ Kilde bok | forfatter = Andenæs, Johs. | utgivelsesår = 1979 | tittel = Det vanskelige oppgjøret: rettsoppgjøret etter okkupasjonen | isbn = 8251809177 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tanum-Norli | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070300002 | side = 98-105}}</ref> Kronprins Olav holdt 3. oktober 1940 en tale over BBC der det ble sagt entydig at Norge var i krig.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Dahl, Hans Fredrik | utgivelsesår = 1999 | tittel = "Dette er London": NRK i krig 1940-1945 | isbn = 8202185777 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041603007 | side = }}</ref>

Det har vært to hovedsyn på kapitulasjonsavtalen. Det ene synet er at bare de gjenværende styrkene i Nord-Norge la ned våpnene, mens Norge som stat fortsatt var krigførende slik at norske soldater kunne fortsette kampen fra utlandet under den lovlige regjeringens ledelse. Dette standpunktet legger til at avtaletekstens formulering om «samtlige norske stridskrefter» bare gjaldt 6. divisjon og at det var en ren militær, ikke politisk, avtale som skulle angå forholdene i Nord-Norge. Det andre synet er at kapitulasjonen var total slik at Norge som stat ikke lenger var i krig og nordmenn som fortsatte kampen fra utlandet ikke gjorde det på vegne av den norske stat. Dette standpunktet bygger særlig avtaletekstens formulering om «samtlige norske stridskrefter». I tillegg har avtalen om lokale forhold inngått med Dietl på Bjørnfjell vært brukt som argument for at avtalen signert i Trondheim måtte være en total kapitulasjon. Det er særlig personer rammet av landssvikoppgjøret som har stått for dette andre synet, mens historikere og jurister i liten grad har støttet dette standpunktet.<ref name="Skodvin1" /><ref name=":0">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1968 | tittel = Norge og den 2. verdenskrig: mellom nøytrale og allierte | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013030608207 | side = }}</ref><ref name="krigslex">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Norsk krigsleksikon 1940-45 | isbn = 8202141389 | isbn = 8252525490 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005006 | side = }}</ref><ref>Christensen, J., & Moland, A. (2011). ''Myter om krigen i Norge 1940-1945''. Nova Forlag AS.</ref>

Oberstløytnant Holm informerte Dietl om at Norge fortsatt ville være i krigstilstand med Tyskland, noe Dietl formidlet til Falkenhorst.<ref name=":0" /><ref name="krigslex" /> Ifølge oberstløytnant Holms beretning fikk Dietl klar beskjed om at Norge fortsatt ville være i krig med Tyskland og at Ruge bare hadde fullmakt til å ordne praktiske overtakelsen av kontrollen i Nord-Norge. Ifølge offiseren Otto Munthe-Kaas var de tyske forhandlerne fullt klar over at Ruge bare hadde kommando over norske styrker ved og nord for Narvik: De norske styrkene i Sør-Norge var avvæpnet over en måned tidligere og styrker som hadde forlatt Norge kunne ikke Ruge kommandere. I forbindelse med Skancke-saken i 1947 uttalte Otto Ruge at han gikk i fangenskap for å understreke at Norge fortsatt var i krig. Advokat Reidar Soot skrev i 1971 at det ikke dreide seg om en kapitulasjonsavtale, men en avtale om overgivelse av militære styrker (inkludert praktiske detaljer) og at avtalen var mellom de tyske og norske øverstkommanderende (ikke mellom Norge og Tyskland som stater). Statsrådsprotokollen inneholder ikke noe om det oppdraget Ruge fikk og ifølge Soot var det etter [[Grunnloven]] begrenset hvilke fullmakter Ruge kunne få.<ref name="mil1971" />

Ragnvald Roscher Nielsen skrev i sin beretning at Buschenhagen ved innledning til forhandlingene ville vite hvilken fullmakt han hadde, om han ville forhandle om fred eller bare om våpenstillstand. Nielsen svarte at forhandlingene kun gjaldt 6. divisjon og svarte benektende på spørsmål fra Buschenhagen om forhandlingene også omfattet marinen og flyvåpenet. Nielsen fortalte ifølge beretningen at Buschenhagen fikk beskjed om at marinen og flyvåpenet trolig ville fortsette kampen mot Tyskland utenfor Norges grenser.<ref name="Roscher" /> Nielsens beretning stadfestes av den tyske situasjonsrapporten for 10. juni der det heter at den tyske overkommandoen i Norge ble informert om at krigen fortsatt tross våpenstillstand i Norge og at marine og flyvåpen hadde forlatt Norge sammen med de allierte.<ref>Lunde, H. O. (2009). ''Hitler's pre-emptive war: The Battle for Norway, 1940.'' Casemate Publishers.</ref>

=== Historikerne ===
[[Magne Skodvin]] og andre ledende historikere argumenterte med at kapitulasjonsavtalen inngått i Trondheim 10. juni var geografisk avgrenset og militær, mens Norge som stat fortsatt var i krig.<ref name="Fjortoft">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030200028|tittel=Oppgjøret som ikke tok slutt|forfatter=Fjørtoft, Kjell|forlag=Gyldendal|isbn=8205244936|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1997}}</ref><ref name="Skodvin1989" /> Ifølge ''Norsk krigsleksikon'' er detaljene i avtaleteksten uvesentlige, det avgjørende var om London-regjeringen ble akseptert om landets eneste lovlige regjering.<ref name="krigslex" /> [[Ole Kristian Grimnes]] skriver at selv om det juridiske holder sto det svakt politiske sommeren 1940. Under [[riksrådsforhandlingene]] kritiserte politikerne eksilregjeringens krigspolitikk, men uten at stortinget gjorde noe vedtak som endret situasjonen.<ref name="Skodvin1" /> 

[[Lars Borgersrud]] skriver at Hitlers dekret av 24. april innebar at Tyskland var i en krigstilstand med Norge så lenge den store krigen pågikk. Quisling forsøkte uten hell å få Hitler til å reversere denne beslutningen. Ifølge Borgersrud er derfor etterkrigstidens diskusjon om kapitulasjonsavtalen irrelevant.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=9 April revised: on the Norwegian history tradition after Magne Skodvin on Quisling and the invasion of Norway in 19401|publikasjon=Scandinavian Journal of History|doi=10.1080/03468755.2014.907198|url=https://doi.org/10.1080/03468755.2014.907198|dato=2014-05-27|forfattere=|fornavn=Lars|etternavn=Borgersrud|via=|serie=3|bind=39|hefte=|sider=353–397|issn=0346-8755|besøksdato=2020-07-10|sitat=In view of the fact that Hitler’s decree from 24 April 1940 maintained a state of war With Norway until the German capitulation in 1945, this discussion is entirely irrelevant. It was because of this state of war that Quisling tried unsuccessfully through the entire occupation period to convince Hitler to make peace with Norway.}}</ref>

==== Skodvins vurdering ====
Skodvin begrunnet sin konklusjon blant annet med at standardformuleringen «de norske stridskrefter til vanns, til lands og i luften» som var en vanlig formulering for fullstendig kapitulasjon, fantes i det første tyske utkastet utarbeidet kvelden 9. juni. En tilsvarende formulering ble brukt ved de tysk-franske avtalen om våpenhvile 22. juni 1940. Uttrykket «die gesamten» kom inn i avtaleutkastet noen timer før forhandlingen i Trondheim begynte. En tilsvarende formulering «die gesamte» ble brukt da deler av den nederlandske hæren overga seg 14. mai.<ref name="Skodvin1989" />

Skodvin skrev i 1989 at det i begynnelsen av juni 1940 var politisk avklart at regjeringen skulle forlate landet og føre krigen videre i eksil, at marinefartøy og fly skulle følge regjeringen, at Norges Bank skulle flyttes til London, at nye militære enheter skulle bygges opp i eksil og at fredsforhandling med invasjonsmakten ikke var aktuelt. Instruksen fra Forsvarsdepartementet til Ruge sa tydelig at det var motstanden mot fienden «her i Nord-Norge» som ble oppgitt. Falkenhorst gikk før forhandlingen i Trondheim ut fra at kapitulasjonen ville være total og at norske myndigheter måtte akseptere det utkastet som ble lagt frem. De regionale spørsmålene skulle i Falkenhorsts plan avtales med Dietl på Bjørnfjell. Ifølge Skodvin var det norske og det tyske forhandlingsopplegget uforenlig. I forhandlingen med Dietl holdt Holm seg nøye til instruksen fra Ruge og forhandlingsresultatet ble telegrafert til Trondheim og Oslo. Premisset om at Norge som stat fortsatt var i krig meldte Dietl til Trondheim før Nielsen nådde frem med fly fra Målselv. Skodvin konkluderte med at den opprinnelig standardformuleringen måtte modereres fordi det ikke var snakk om fullstendig norsk kapitulasjon. I sluttkommunikeet fra felttoget i Norge er det en presisering «Die gesamten, noch vorhandenen norwegischen Streitkräfte legten die Waffen nieder» (de samlede norske styrker som var tilgjengelige la ned våpenene).<ref name="Skodvin1989" />

Skodvin begrunnet sitt syn i en kronikk i ''Aftenposten'': <ref>«Var det Norge som kapitulerte?». Kronikk i [[Aftenposten]] 27. april 2002 side 9.</ref> De norske forhandlerne [[Ragnvald Roscher Nielsen]] og [[Harald Wrede Holm]] hadde følgende mandat fra general [[Otto Ruge]] (nedskrevet av Wrede Holm): Legg ikke skjul på at vi er i deres makt og er under full demobilisering. Skal meddele at Kongen og regjeringen samt marinen og flygevåpenet har forlatt landet og at Norge som stat er og fremdeles vil være i krig med Tyskland, men at general Ruge har fullmakt til å ordne alt som gjelder tyskernes overtagelse av den faktiske makt i Nord-Norge. Ruges instruks ble forelagt tyskerne i [[Narvik]] natt til 10. juni, og meddelt den tyske overkommandoen i ''Morgenmeldungen'': «Soweit bisher zu übersehen, legen die Unterhändler entscheidenden Wert darauf dass trotz der Einstellung der Kämpfe in Norwegen der Krieg fortdauert. Dies wird dadurch unterstrichen, dass die norwegischen See- und Luftstreitkräfte mit den Allierten Norwegen verlassen haben.» («Slik det ser ut så langt, legger forhandlerne avgjørende vekt på at krigen fortsetter til tross dor at stridshandlingene i Norge er innstilt. Dette blir understreket ved at de norske sjø- og luftstridskreftene har forlatt Norge sammen med de allierte.»)

=== Juridiske vurderinger ===
Jusprofessor [[Johs. Andenæs]] konkluderte med at det var en militær avtale om overgivelse av de norske styrkene, ikke en politisk avtale mellom to stater.<ref name="Johs" /> [[Almindelig borgerlig Straffelov|straffeloven]] § 86 omhandlet bistand til fienden «under en krig, hvori Norge deltar, eller med sådan for øye». Se [[#Andenæs' vurdering|under]] for en utdypende redegjørelse for Andenæs' syn.

Jusprofessor [[Hans Petter Graver]] skriver i en artikkel fra 2015 at tolkningen av straffeloven § 86 er et spørsmål om intern [[norsk rett]], som ikke avhenger av folkerettens regler om [[krig]] og [[okkupasjon]], og at bestemmelsen ikke krevde at Norge var aktivt krigførende. Bestemmelsens krav var at Norge var deltager i en krig, ifølge Graver var Norge som okkupert av et krigførende land deltaker i krigen. Ifølge Graver var det ikke tvil om at Tyskland fortsatt var Norges fiende i den krigstilstanden som hersket i Europa. Graver mener at kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940 var lite relevant for bruken av § 86 ved [[landssvikoppgjøret]] og at landssvikoppgjørets tilnærming er juridisk holdbar.<ref name="Graver" />

[[File:Seitenansicht des Gefechtstandes (Von hier leitete General Dietl den Kampf um Narvik) (7129722917).jpg|thumb|General [[Eduard Dietl]] ledet de tyske styrkene ved Narvik fra denne hytten ved Spionkop på Bjørnfjell fra 1. mai. Den norske forhandleren oberstløytnant Wrede Holm møtte Dietl de tidlig om morgenen 10. juni før forhandlingene i Trondheim kom i gang.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014093007009|tittel=Krigen i Norge 1940|forfatter=Sandvik, Trygve|forlag=Gyldendal|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1965}}</ref><ref name="DKNord" /><ref name="Aspheim" />]]

Jusprofessor [[Frede Castberg]] uttalte at det ikke var noen tvil om at hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland under hele okkupasjonen.<ref name="Skodvin1989" /> Castberg fremhevde videre at den folkerettslige krigstilstanden mellom [[Norge]] og [[Tyskland]] ikke ville ha opphørt i og med kapitulasjonsavtalen, da det det etter [[folkerett]]en gjelder et skarpt skille mellom militær overgivelse og den virkelige [[Fredsavtale|fredsslutningen]].<ref>[[Frede Castberg]]: Juridiske stridsspørsmål i Norges politiske historie (Universitetsforlaget, 1961) på side 51.</ref> Ifølge Castberg hadde heller ikke staten Norge opphørt ved å ha blitt nedkjempet av Tyskland.<ref>Frede Castberg: Den tyske okkupasjon av Norge og dens rettslige konsekvenser (4. september 1940, til [[Stortingets presidentskap]], i: Norge under okkupasjonen. Rettslige utredninger 1940–1943 [1945] side 17 flg. på side 32 og 34.</ref> Castberg har videre uttalt at hvis Norge hadde kapitulert fullstendig som følge av avtalen av 10. juni 1940, så var det fra da Norge og ikke Tyskland som førte en rettsstridig angrepskrig, med Norge som overfallsmannen.<ref>Frede Castberg: Juridiske stridsspørsmål i Norges politiske historie (3. utvidede opplag, Universitetsforlaget, 1971) på side 52–53.</ref>

Juristen [[Sverre Hartmann]] argumenterte med at kapitulasjonsavtalen var generell og forpliktet Forsvarets overkommando til å ikke drive væpnet motstand mot Tyskland. Ifølge Hartmann ville brudd på avtalen være en krigsforbrytelse. [[Svein Blindheim]] mente at Norge statsrettslig kapitulerte 10. juni.<ref name="Fjortoft" />

==== Andenæs' vurdering ====
[[File:Johs. Andenæs OB.Ø76-3179.jpg|thumb|[[Johs. Andenæs]] ble professor i rettsvitenskap straks etter frigjøringen og medvirket som konsulent ved forberedelse til rettsoppgjøret. Han kommenterte oppgjøret, inkludert kapitulasjonsavtalen, blant annet i boken ''Det vanskelige oppgjøret'' (1979).<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Johs. Andenæs|url=http://nbl.snl.no/Johs._Anden%C3%A6s|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2020-07-26|språk=nb|fornavn=Birger Stuevold|etternavn=Lassen}}</ref>]]

Ifølge [[Johs. Andenæs]] fremgår det av avtalen og av forhandlingsfullmakten at det var en militær avtale om overgivelse av de norske styrkene, ikke en politisk avtale mellom to stater. Etter [[Grunnloven]] § 26 avgjøres spørsmål om krig og fred av kongen i statsråd. Om Ruge og hans offiserer hadde forhandlet om slutt på krigen ville ikke avtalen vært rettslig bindende, ifølge Andenæs. Ruge hadde overfor regjeringen argumentert for at Norge måtte fortsette som krigførende part og bygge opp militære styrker. Ruge instruerte forhandlerne om å gjøre det klart for den tyske motparten at krigen fortsatte og norsk marine og flyvåpen hadde forlatt landet. Buschenhagen orienterte den tyske overkommandoen om dette. I det første tyske utkastet til avtale het det at kapitulasjonen gjaldt «de norske stridskrefter til vanns, til lands og i luften»{{efn|«Die norwegischen Streitkräfte zu Lande, zu Wasser und in der Luft legen die Waffen nieder...»}} som var en vanlig formulering for fullstendig kapitulasjon. Denne formuleringen ble ifølge Andenæs endret på bakgrunn av at tyskerne ble gjort oppmerksomme på at det ikke var marin eller flyvåpen igjen i Nord-Norge.<ref name="Johs" /> 

Den norske eksilregjeringen i London la sommeren 1940 i sin provisoriske anordninger til grunn at Norge var i krig. Tyske myndigheter vekslet standpunkt og la i noen situasjoner etter 10. juni 1940 til grunn at var krig mellom Norge og Tyskland for eksempel da norske offiserer ble satt i krigsfangenskap i 1943. NS-ledelsen ga av og til uttrykk for at det fortsatt var krig og Quisling selv hadde som mål å inngå fredsavtale med Tyskland. Andenæs konkluderte med at det både folkerettslig og strafferettslig var en krigstilstand. Høyesterett la enstemmig til grunn at det var krigstilstand i forbindelse med dom 6. mars 1948. I Danmark hadde det til sammenligning ikke oppstått noen krigstilstand 9. april og landets lovlige regjering hadde fortsatt sitt virke med omfattende samarbeid med okkupanten.<ref name="Johs" />

===Landssvikoppgjøret===
[[Fil:Ragnar Skancke (PO-013851 01 1).jpg|thumb|I saken mot Ragnar Skancke la forsvareren frem kapitulasjonsavtalen som bevis. Forsvareren mente at avtalen innebar at kapitulasjonen hadde vært total og at Norge og Tyskland dermed ikke var i krig etter 10. juni.]]

Spørsmålet om hvorvidt Norge etter kapitulasjonen fortsatt var i krig med Tyskland var et tema under [[Det norske landssvikoppgjøret|landssvikoppgjøret]] første gang i rettssaken mot [[Reidar Haaland]]. Både Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett la da til grunn at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland fortsatte etter 10. juni. Høyesterett drøftet problemstillingen i plenum fordi det omfattet grunnlovstolkning. Dommen i Haaland-saken var utgangspunkt for etterfølgende diskusjoner. Høyesterett tolket formuleringen «De samlede (''die gesamten'') norske stridskrefter» som «De gjenværende stridskrefter i Nord-Norge innstillet fiendtlighetene og overga seg.»<ref name="Skodvin1989">{{Kilde artikkel | utgivelsesår = 1989 | forfattere = [[Magne Skodvin]] | tittel = Trondheimsavtalen 1940 | publikasjon = Historiker og veileder. Festskrift til Jakob Sverdrup | isbn = 8210032437 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tiden norsk forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017062107003 | sider = 81–111}}</ref>

Spørsmålet om hvorvidt Norge etter kapitulasjonen fortsatt var i krig med Tyskland var et tema i rettssaken mot [[Ragnar Skancke]] i 1947–48 under [[Det norske landssvikoppgjøret|landssvikoppgjøret]]. Forsvarersiden prosederte på at kapitulasjonen i 1940 hadde vært total, hvorfor de ikke kunne dømmes for bistand til fienden ettersom Norge ikke lenger var i krig. I denne sammenhengen ble kapitulasjonsavtalen bragt inn som bevis for første gang i rettsoppgjøret.<ref name="krigslex" /> Skanckes forsvarers tolkning av avtalen ble særlig begrunnet med at det i den tyske teksten henvises til «die gesamten norwegischen Streitkräfte» og at dette måtte forstås som «de samlede» stridskreftene (underforstått nasjonen Norges stridskrefter), ikke «samtlige» stridskrefter (som ville vært naturlig å bruke om 6. divisjon, som det henvises til i avtalens første avsnitt). Dette argumentet ble ikke tillagt noen vekt i rettsoppgjøret og ble endelig avvist av [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] i en dom av 6. mars 1948.

Ifølge [[Haag-konvensjon|Landkrigsreglementet i Den fjerde Haag-konvensjon]] er det ikke partenes hensikter, men den faktiske situasjon som er avgjørende for å vurdere om et land er okkupert.<ref>Haagkonvensjonen 1907 IV Landkrigsreglement, Seksjon III 'Militære autoritet over territoriet til stridende stat'. Artikkel nr. 42. Hentet fra <nowiki>https://digital-commons.usnwc.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1907&context=ils</nowiki></ref> Den tyske [[okkupasjon]]en av Norge var total. Dette ble også lagt til grunn av [[Høyesterettsjustitiarius]] [[Paal Berg]] da han i pakt med Landkrigsreglementet opprettet [[Administrasjonsrådet]].{{tr}} Ideen om at okkupasjonen i Norge var [[partiell]], finnes i [[Erik Solem]]s bøker ''Kommentar til landssvikanordningen'' (1945) og ''Landssviklova'' (1947).

===Avtaledokumentet===
Kapitulasjonsavtalen ble skrevet ut i fem tyskspråklige og fem norskspråklige eksemplarer ved hjelp av gjennomslagskopier. Den norske overkommandos originaler ble gjemt bort (gravd ned) sammen med øvrig arkivmateriale i slutten av juni 1940 og kom aldri til rette. Den tyske originalen ble ødelagt ved bombing av Berlin i 1942. En gjennomslagskopi ble oppbevart av en tysk privatperson som hadde tjenestegjort i Norge og dette dokumentet ble sporet opp av [[Guri Hjeltnes]] og Odd Aspheim i 1980-årene. Avtalens innhold var kjent gjennom avskrifter. Før Buschenhagen forlot Trondheim 14. juni ble det fra originalen laget flere avskrifter til bruk i den tyske administrasjonen og disse avskriftene er like i ordlyd og grafisk oppstilling. Avtaleteksten ble telegrafert til det tyske utenriksdepartementet og denne versjonen finnes der. Det har ikke vært tvil om avtalens eksistens og ordlyd, men om selve oppstillingen blant annet om ordet ''Abkommen'' hadde stått uthevet på en linje for seg eller bare nøytralt inne i en innledende tekst slik avskriftene antydet. Den tyskspråklige versjonen har mange skrivefeil og språklige feil. Ifølge Buschenhagen ble avtalen til under tidspress. Ifølge Nielsen ble forhandlingen holdt i en fair tone.<ref name="Aspheim" /><ref name="Skodvin1989" />

===Norge som alliert===
Det er ulike syn på om Norge var en alliert stat og fra hvilken dato Norge faktisk ble alliert. Norge var i utgangspunktet nøytralt og fikk få dager etter Tysklands angrep bistand av Storbritannia, Frankrike og polske styrker i eksil. Norske myndigheter fortsatte krigen fra utlandet etter kapitulasjonen i Norge. Den norske regjeringen i eksil inngikk en militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren så langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg men under britisk overkommando, norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia. Senere i krigen inngikk regjeringen avtaler med Storbritannia, USA og Sovjetunionen om alliert okkupasjon av Norge etter frigjøringen.<ref>Skodvin, Magne (red.) (1984): ''Norge i krig.'' Bind 7. Oslo: Aschehoug.</ref> Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 ble Norge [[Operation Doomsday|okkupert av allierte styrker]] i 30 dager.<ref>Skodvin, Magne (red.) (1995): ''Norge i krig.'' Bind 8. Oslo: Aschehoug.</ref> Tyskland ble etter krigen okkupert av de fire store allierte og Tyskland fikk tilbake full suverenitet ved [[to pluss fire-avtalen]] i 1990.