Redigerer København (avsnitt)

=== Renessansen, eneveldet og opplysningstiden ===
[[Fil:Nyboder 2005-06.jpg|thumb|left|[[Nyboder]] i dag. Initiativet til oppføringen av Nyboder ble tatt av Christian IV og ansvaret for byggingen ble overlatt hans mest betrodde arkitekter og byggmestre, [[Hans van Steenwinckel den yngre]] og [[Leonhard Blasius]]. Den nye bydelen nord for bykjernen skulle forsyne menige sjøfolk og deres familier med gode boliger. <br /> De første 20 husene sto ferdig i 1631 på en tomt som kongen hadde kjøpt nord for byen. Ved Christian IVs død i 1648 omfattet Nyboder ca. 600 boliger. Hver bolig var på om lag 40 m², besto av stue på 19 m², kammers, forstue og kjøkken felles med naboleiligheten. Disse eldste, enetasjes husrekkene er i dag bevart i Skt. Pauls Gade 20 hvor også Nyboders Mindestuer ligger. Den toetasjes 
hustypen som dominerer området skriver seg fra en utvidelse i 1758, tegnet av flåtens arkitekt [[Philip de Lange]].{{Byline|Hans Andersen}}]]
[[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] fikk stor betydning for København. Under han ble byens gamle murer langs ''Gothersgade'' lagt ned og utvidet, så de gikk langs den nåværende jernbanelinjen mellom [[Nørreport (København)|Nørreport]] og [[Østerport (København)|Østerport]], utenom hans nyanlagte [[Nyboder]]. De  eksisterende vollene rundt middelalderbyen ble modernisert. [[Københavns voller]] ble også utvidet med forsvarsanlegg av det nyanlagte området [[Christianshavn]]. 
Skitt og lort preget Christian IVs by og dette ville kongen ha en ende på. I gatene gikk grisene løse og spredde møkk. Det kom forbud mot å holde svin innenfor vollene, men det brydde ikke borgerne seg om.<ref>Bundgaard s. 29</ref> Kongen hadde store visjoner for København og fikk satt i gang en mengde tiltak som skulle gjøre byen til en vakker renessanseby.

Fra [[1658]]–1660, under [[Karl X Gustavs første danske krig|første Karl Gustav-krig]], var København som siste område i riket under dansk kontroll, men under [[beleiring]] av de svenske troppene anført av [[Karl X Gustav av Sverige|Karl X Gustav]]. I februar [[1659]] forsøkte svenskene å innta byen ved et stormangrep, men en felles innsats fra soldater og byens borgere holdt dem tilbake. Etter det mislykkede angrepet holdt svenskene allikevel byen beleiret helt frem til 27. mai [[1660]].

I forbindelse med innføringen av [[enevelde]]t i 1660 under [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] ble København en enda viktigere by i Danmark, fordi det var herfra den stadig mer sentralistiske danske staten ble styrt. Byen var imidlertid tospråklig. Mellom en tredjedel og fjerdedel av befolkningen hadde [[tysk]] som talespråk, enten de var innvandret fra kongens tyske provinser eller fra andre områder av Tyskland. Inntil 1772 var hærens offisielle språk også tysk.<ref>Karl-Erik Frandsen: ''Kongens og folkets København'' (s. 60), forlaget Skippershoved, 1996, ISBN 87-89224-27-2</ref>
[[Fil:Natten mellem 3 og 4 september 1807.jpg|thumb|København med [[Rosenborg slott]] i bakgrunnen, natten mellom 4. og 5. september 1807.{{Byline|[[Christoffer Wilhelm Eckersberg]]|type=Malt av}}]]
I [[1664]] ble byens befestning ferdigstilt med byggingen av [[Kastellet (København)|Kastellet]] ved [[Østerport (København)|Østerport]].

I [[1711]]–1712 herjet en av de verste [[Byllepest|pestepidemier]] i Københavns historie. Pesten krevde cirka {{formatnum:22000}} av byens rundt {{formatnum:60000}} innbyggere. Noen år etter ble byen rammet av nok en katastrofe, da over en fjerdedel av byen gikk opp i røyk ved en [[Københavns brann i 1728|bybrann i 1728]].

Inspirert av ideer fra land i det sydlige Europa ble [[Frederiksstaden]] nord for Kongens Nytorv grunnlagt i [[1748]]. Det ble et elegant og vel tilrettelagt nytt kvarter med [[Amalienborg]] som midtpunkt. Under [[Revolusjonskrigene]] i siste halvdel av 1700-tallet opplevde København en sterk oppgangstid som følge av den profitable handelen mellom de stridende makter, England og Frankrike.<ref>«Lande i krig var selvfølgelig udelukkede i hinandens farvande og havne, og det gav neutrale lande som Danmark en chance – ikke mindst da konflikterne udkæmpedes mellem de store kolonimagter. Det lykkedes Danmark at opretholde en betydelig oversøisk handel århundredet ud.», fra [https://danmarkshistorien.dk/perioder/den-yngre-enevaelde-1784-1848/udenrigspolitikken-indtil-napoleonskrigene/ «Udenrigspolitikken indtil napoleonskrigene»] {{Wayback|url=https://danmarkshistorien.dk/perioder/den-yngre-enevaelde-1784-1848/udenrigspolitikken-indtil-napoleonskrigene/ |date=20210802001128 }}, nettstedet danmarkshistorien.dk</ref>

Oppgangsperioden sluttet imidlertid for en periode da først [[Christiansborg]] brant i [[1794]] og [[Københavns brann i 1795|en bybrann]] herjet indre by året etter. I 1801 [[Angrepet på Københavns red|kom den britiske flåten]], med [[Horatio Nelson|Lord Nelson]] i spissen, for å avkreve Danmarks flåte, noe som også skadet deler av byen. Skadene hadde allikevel langt fra det omfang som den landsatte britiske hær gjorde under [[Slaget om København (1807)|det engelske bombardementet av byen i 1807]], 90 prosent av byens hus med halmtak brant ned da de britiske troppene brukte det nye våpenet – kruttdrevne raketter, såkalte [[Congreverakett]]er,  som var ladet med [[fosfor]]. Her ble også [[Vor Frue kirke (København)|Vor Frue kirke]] fra middelalderen helt ødelagt av engelske brannbomber og gikk opp i flammer. Det meste av Københavns indre bybilde er preget av gjenoppbyggingen etter dette bombardementet og de forutgående bybrannene.